Printing av kvadratiske bilder fra digitale kameraer

Introduksjon

Hasselblad var (og er fortsatt) et legendarisk analogt kamera som brukte et filmformat på 6 ganger 6 cm. Fabrikken promoterte dette formatets fordeler ved komposisjon av bilder. Filmformatet var 4 ganger så stort som småbildeformatet (dagens «full-frame») og gjorde kameraet til et førstevalg for profesjonelle studiofotografer. Det store filmformatet gjorde at bildene kunne beskjæres i høyde- eller breddeformat ved publisering i tidsskrifter.

Jeg er fascinert at dette formatet selv om jeg aldri har fotografert med slikt utstyr. Imidlertid kan flere av dagens digitale kameraer gjengi ulike formater i søkerbildet. Eksempelvis kan mine Panasonic og Olympus kameraer vise kvadratiske søkerbilder (1:1 aspect ratio) for å lette komponering av bildet.

Dette bildet fra Røros har jeg valgt å beskjære til kvadratisk format.

Om utnyttelse av sensoren

Dagens digitale kameraer har stort sett to ulike proporsjoner mellom lengste og korteste side på sensoren:

Mellomformat kamera fra Hasselblad, Fuji samt 4:3 kamera fra Olympus og Panasonic har et forhold på 4:3 mellom bredde og høyde.
Såkalte «full-frame» kamera og APC-kamera har et forhold på 3:2 mellom bredde og høyde.

Når jeg fotograferer med 3:2 kameraer kan jeg oppleve at jeg får med mer uønskede detaljer på bildet og beskjærer derfor ofte bilder i etterkant. Da jeg jobbet mørkerom brukte jeg fotopapir på 20 ganger 25 cm og måtte derfor bestandig beskjære bildene i høyden eller bredden for å fylle ut hele fotopapiret.

Megapiksler totalt

Det legges ofte stor vekt på antall megapiksler når ulike kameratyper blir sammenlignet: Jo flere piksler dess bedre. Dette er en sannhet med modifikasjoner, da størrelsen på den enkelte sensor, og derved kvaliteten varierer med sensorens størrelse. Eksempelvis har Sony A6000 og Sony A7 like mange piksler, mens arealet på bildebrikken på Sony A7 er mer enn dobbelt så stort og kan derved fange mer lys.

Effektive bildepiksler ved kvadratiske bilder

Når du velger å fotografer i kvadratisk format vil ikke hele bildebrikken bli tatt i bruk:

På 3:2 kameraer vil 33% av bildeflaten bli skåret bort.
På 4:3 kameraer vil 25% av bildeflaten bli skåret bort.

Effektive piksler for de ulike kameraene vises i figuren nedenfor. Eksempelvis ser vi at Et Olympus Pen-F kamera har ca. 20 MB mot Sonys 24 MB sensorer. Når vi fotograferer i kvadratisk format reduseres denne forskjellen til 15 MB versus 16 MB.

Megapiksler og utskrift på papir

Når vi skal printe bilder av god kvalitet settes DPI (Dots per Inch) til 300. En tomme tilsvarer 2,54 cm. For å vise hvor stort bildet blir på papir har jeg brukt denne innstillingen i grafen nedenfor.

Som vi ser av grafen over vil et kvadratisk bilde fra et gammelt Panasonic Lumix L1 kamera fra 2006 få en bildestørrelse på 20 ganger 20 cm, mens et Hasselblad X1 DII 50C gir et bilde på hele 52 ganger 52 cm.

MEN: Bilder fra harddisken kan interpoleres i et bildebehandlingsprogram slik at det tilføres flere piksler uten at det går nevneverdig ut over kvaliteten. I tillegg er det slik at store bilder skal betraktes på større avstand og da blir pikslene mindre synlig.

Oppsummering

Kameraer med sensorer i 4:3 format utnytter bildebrikken mer effektivt ved utskrift av kvadratiske bilder enn kameraer med sensorer i 3:2 format.

Dersom du ønsker å printe i store formater, kan det kanskje være like lurt å investere i digitale verktøy (gjerne basert på AI) som kan skalere bildene opp i god kvalitet framfor å investere i nytt kamera med flere megabytes på bildebrikken.

Erfaringer med ulike sensorstørrelser

Fra Hasselblad til mobiltelefon

Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet teste ut hvordan ulike kamera, inkludert mobiltelefoner, med ulike sensorstørrelser påvirker måten jeg fotograferer på og hvilke resultater det blir. Hasselblad kamera må fokuseres korrekt for å legge skarpheten der den skal være, mens mobiltelefoner gir – til dels irriterende -skarphet over hele bildeflaten.

Først – Hva er et «normalobjektiv? Et «normalobjektiv» gjengir motivet i stor grad slik øyet opplever det. Et «normalobjektiv» har tilnærmet samme brennvidde som lengden på sensorens diagonal. Et analogt kamera med 35 mm film eller et såkalt «full frame» digitalkamera vil derved ha et normalobjektiv på ca. 47 mm (i praksis 50 mm.). Lengre brennvidde gir en teleeffekt, mens kortere brennvidder gir en vidvinkeleffekt.

Så en fysisk lovmessighet: Dybdeskarpheten avtar med økt brennvidde på objektivet. På et kamera med mellom-format sensor (eksempelvis Hasselblad) vil en normalobjektiv ha en brennvidde på ca. 73 mm, mens det tilsvarer 24 mm på et Micro 4/3 kamera. Et Micro 4/3 kamera vil da ha mye større dybdeskarphet ved samme motivutsnitt enn et Hasselblad.

Fordeler med store sensorer:

Større detaljrikdom i bildet: Flere, eventuelt større piksler, med bedre mulighet for å registrere lys og farger.
Større dynamisk omfang: Bedre mulighet til å gjengi detaljer både i høylys og skyggepartier.
Tåler høyere ISO-verdier (1600-3200) uten at bildekvaliteten forringes i for stor grad.
Bildene kan i større grad beskjæres uten at bildekvaliteten påvirkes negativt.
Lettere å skille mellom partier som skal være skarpe/uskarpe i et motiv. Særlig egnet ved portrettfotografering.

Ulemper med store sensorer:

Både kamera og objektiver blir større og tyngre.
Prisen blir høy både på kamera og objektiver.
Man må blende kraftig ned (blender 16-32) dersom man ønsker maksimal dybdeskarphet. Det gir lange lukkertider og behov for stativ for å unngå bevegelses-uskarphet.
Bildefilene kan bli svært store – 50 til 100 mb. – noe som krever stor lagringskapasitet på harddisken og prosessorkapasitet på datamaskinen.

Landskapsbilde tatt med et Hasselblad X1D II 50C. Jeg brukte blender 8 og fokuserte på forgrunnen, noe som resulterte i uskarp bakgrunn.

Fordeler med mindre sensorer:

Utstyret blir lettere å ta med ut på foto-turer.
Man kan få stor dybdeskarphet uten å måtte blende ned til mer enn 5,6. Bildene kan da i større grad tas på frihånd med kortere lukkertid.
Bildefilene blir mindre – 10 til 20 mb. – noe som gir større kapasitet på harddisken og raskere prosessering i datamaskinen.

Sony A7 med Olympus OM 28 mm. objektiv på blender 8.

God dybdeskarphet ved bruk av et Olympus Pen-F kamera kombinert med et 12 mm. objektiv på blender 5,6. Dette tilsvarer samme bildeutsnitt, brennvidde og blender som et 24 mm. objektiv med blender 11 på et «fullformat» kamera.

Det er mulig å få til uskarp bakgrunn også ved bruk av kamera med 4:3 sensorer. Her har jeg brukt et gammelt Olympus E-3 kamera med et 50 mm. makroobjektiv på blender 2. Det tilsvarer bruk av et 100 mm. objektiv på blender 4 på et «fullformat» kamera.

Ulemper med mindre sensorer:

Mindre dynamisk omfang som kan føre til utbrente høylys og digital støy i skyggepartier.
Man bør bruke lave ISO-verdier (maks. 400-800 ISO) for å få stort nok dynamisk omfang.
Dersom man ønsker liten dybdeskarphet med utvisket bakgrunn kreves det objektiver med svært høy lysstyrke. Disse objektivene er både større og tyngre. De koster også mer enn objektiver med moderat lysstyrke.

Personlige erfaringer:

Jeg har for det meste fotografert med ulike kamera med 4/3 sensorer av ulik årgang og teknologi. Bildebrikkene har vært på mellom 10 (Olympus E-3) og 20 mb. (Olympus Pen-F).

Jeg har opplevd manglende dynamisk omfang ved kamera med mindre bildebrikker, noe jeg kompenserer med alltid å fotografere i raw-format. Da kan jeg hente ut mere detaljer både i høylys og skygger.
Jeg har ofte brukt blender 5,6 i min fotografering, men opplevde at jeg måtte blende ned ett trinn til blender 8 når jeg brukte kamera med APC-sensor (eksempelvis Fujifilm X-100 og Sony A-6000).
Da jeg anskaffet meg et Sony A7 kamera opplevde jeg å måtte blende ned til 11 for å få samme dybdeskarphet ved landskapsfotografering som jeg hadde ved bruk av Olympus Micro Four Thirds kamera.
Jeg var så heldig å få låne et Hasselblad X1D II 50C i en periode i 2023. Det var et nydelig kamera med topp detalj- og fargerikdom. Jeg fotograferte på frihånd med blender 5,6 eller 8 for å unngå bevegelses-uskarphet. Jeg erfarte fort at disse landskapsbildene ikke var skarpe fra forgrunn til bakgrunn, men jeg opplevde at det også kunne være en kvalitet med disse bildene.
Jeg har også fotografert med kameraer og mobiltelefoner med svært små bildebrikker. Disse gir gjennomgående skarpe bilder fra forgrunn til bakgrunn, men har ulike forutsetninger til å gjengi et stort dynamisk omfang. Når elementer i bakgrunnen blir for tydelig kan de virke forstyrrende for hovedmotivet, noe som i moderne mobiltelefoner kan kompenseres automatisk i etterkant ved at kameraet settes i «portrettmodus».

På sykkeltur med FujiFilm X100

DpReview skrev om dette kameraet da det ble lansert i 2010 (oversatt ved bruk av Google Translate): Blant alle de kameraene som ble presentert på Photokina 2010 – inkludert entusiast SLRs som Nikon D7000, Canon EOS 60D, Pentax K-5 og Sigma SD1 – stjal en helt uventet modell showet. Fujifilm avduket FinePix X100, et kompakt kamera med en APS-C-sensor i SLR-størrelse med tradisjonell analog betjening av lukkertid, blender, eksponeringskompensasjon m.v. Bak disse gammeldagse betjeningsorganene skjuler det seg banebrytende teknologi inne i en retro-stylet kropp med et utseende til å dø for.

X100 bruker tradisjonell analog styring (som man kjenner igjen fra de filmbaserte kameraene) av lukkertid, blenderåpning og eksponeringskompensasjon, sammen med en elektronisk koblet (‘focus-by-wire’) manuell fokuseringsring. Men den største nyheten er den innovative hybride søkeren, som kombinerer en konvensjonell optisk søker med direktesyn med en elektronisk søker med høy oppløsning. Dette gir i prinsippet i det minste det beste fra begge verdener, pluss noen få unike triks av seg selv. Hvis du foretrekker det, kan du selvfølgelig også bestemme utsnitt på bildene dine ved hjelp av den 2,7-tommers LCD-skjermen på baksiden, som alle andre kompakte kameraer.

Retro kamera: Sølv kamerahus og brunt skinnetui.

Det må innrømmes at også jeg falt pladask for dette kameraet som minnet meg om analoge fotoapparater jeg hadde brukt tidligere, samtidig som det var spekket med moderne teknologi. Jeg var derfor i ekstase da jeg ble eier av et slikt sølvfarget kamera med brunt skinnetui. Folk spurte meg ofte om det fremdeles var mulig å få kjøpt film til slike gammeldagse fotoapparat. Imidlertid ble dette kameraet stjålet og jeg gikk inn i en langvarig sorgtilstand. Utvalget av brukte kamera var preget av lite tilbud og svært høye priser. Men så – plutselig – dukket det opp et tilbud om en «limited» svart utgave med ditto etui til halve prisen. Jeg slo til!

FujiFilm vs. Kodak

Den digitale æra kom svært brått på produsentene av film og analoge kamera. Det multinasjonale storkonsernet Kodak, som ironisk nok lå i tet når det gjaldt utvikling av digitale bildebrikker, vurderte det slik at digitale kamera ikke ville kunne konkurrere kvalitetsmessig med de tradisjonelle filmbaserte løsningene.

Fasit kjenner vi nå; Kodak er stort sett redusert til en firmalogo som lisensieres til diverse produsenter av fotografiske produkter. Fuji derimot, tok i mot den digitale utfordringen og har klart å lansere et stort antall kameratyper og objektiver som er godt mottatt i markedet. De har en liten spesialitet ved at man i de digitale kameraene kan velge ulike filmsimuleringer som skal gi bilder som minner om deres velkjente filmtyper som Velvia, Provia, Astia med henhold til kontrast, fargegjengivelse med videre.

PS: Det er fortsatt mulig å kjøpe Kodak film av ulike typer, inkludert bladfilm. Men hele verdikjeden med verdensomfattende laboratorier for framkalling og kopiering av bilder er borte. Den legendariske Kodachrome er det ikke lenger mulig å få kjøpt eller framkalt.

En Kodak Ektachrome 36 bilders lysbildefilm koster nesten 300,- kr. Det samme gjelder FujiFilm Velvia.

FujiFilm X100 har blitt standard tilbehør når jeg sykler rundt på Øvre Romerike. Kameraet har et fast objektiv på 23 mm. som tilsvarer en moderat vidvinkel på 35 mm. på fullformat kamera. Denne brennvidden er godt egnet for landskapsfotografering.

Bildene nedenfor er eksempler på motiver jeg har fanget på mine sykkelturer med mitt kjære FujiFilm kamera.

Fra Kringlerdalen: Panorama fra 3 eksponeringer.

Til slutt: Et par vinterbilder som ikke er tatt fra sykkelsetet:

Dette er ikke et svart/hvitt bilde

Dette bildet er tatt med bruk av et Fujifilm X-100 kamera hvor filmsimuleringen var satt til B&W Yellow filter.

Moderne digitalkamera har gjerne mulighet for å simulere gammeldags film – enten svart/hvitt – eller farger – som blir lagret som *jpg filer. Fujifilm har som kjent en historie som produsent av populære filmer, eksempelvis Velvia. Fujifilm klarte, i motsetning til Kodak, å følge med i skiftet fra analog til digital fotografi. De har utviklet et stort utvalg av gode kamera og objektiver.

Fujifilm klarte også å knekke koden for å gjøre seg attraktive for fotografer som er vokst opp med analoge kamera. Fujifilm X-100 ble, på grunn av sitt retro design, et kamera som mange fotografer – inkludert meg selv – bare «måtte ha». Når jeg brukte kameraet ble jeg ofte spurt om jeg fortsatt fotograferte med film.

Fujifilm X-100 har et retro design som bringer tankene tilbake til de gode gamle rammesøker kamera.

Som anerkjent filmprodusent kan Fujifilm x-100 simulere velkjente filmer som Provia, Velvia, Astia samt monokrom film med gult, rødt og grønt filter.

I svart/hvitt påvirker disse filtrene bildene slik:

Gult filter: Noe mørkere himmel og lysere gult
Rødt filter: Svært mørk himmel – røde bildeelementer blir lysere
Grønt filter: Grønt gress blir lysere, mens røde blomster blir mørkere

Imidlertid dreier det seg om ulik prosessering av fargebalanse og kontrast for å oppnå ulike effekter i den svart/hvite *jpg- filen. Dersom du også lagrer bildet i RAW-format vil du se at det faktisk er et fargebilde som er lagret på brikken:

Her er bildet fra RAW-filen som er «framkalt» i RAW-konverteren.

Som amatørfotograf kan jeg ha glede av å fotografere i svart/hvitt. Den elektroniske søkeren gjør at jeg ser motivet på en annen måte og lettere kan lete etter geometri og vurdere komposisjon og kontraster mellom ulike elementer før jeg tar bildet. Effekten av de ulike filtrene vises umiddelbar i søkeren. MEN: Jeg vil alltid fotografere slik at bildene lagres både i *jpg- og raw-format. Det gir en frihet til å vurdere om det aktuelle motivet fungerer best med eller uten farger.

Det finnes imidlertid en type kamera som utelukkende registrerer gråtoner på brikken, slik at du ikke har mulighet til å lage kopier i farge, nemlig Leica Monochrom:

Leica Monochrom er et meget kostbart kamera som utelukkende er laget for fotografering i svart/hvitt. Prisen er p.t. ca. 100.000,- kr.

Leica Monchrom er et ekte sorthvitt-kamera. Selv råformatet (DNG) er i gråtoner. Ved å droppe det typiske RGB-/Bayer-filteret får hver bildesensor høyere følsomhet. Dessuten unngås, i følge produsenten, oppløsnings- og skarphetstapet som ellers følger av interpolering når vanlige RGB-kameraer bygger opp piksler. På toppen av dette har bildebrikken heller ikke et lavpassfilter, som gjerne benyttes for å diffusere bildet og unngå moiré-mønster. Resultatet er høy følsomhet, stort toneomfang og suveren detaljgjengivelse – med en tilvarende pris.

Ville jeg kjøpt en Leica Monochrom til denne prisen? Nei, da ville jeg heller brukt 30.000,- kr på objektiver og valgt en rimeligere Leica M som både gir farge- og svart/hvitt-bilder.

Digitale fotoapparater og dynamisk omfang

Bildet over er en skjemdump fra Adobes RAW-konverter som viser med rød farge områder med utbrent høylys. Bildet er tatt med et Panasonic Panasonic Lumix DMC-L1 camera fra 2006. Kameraet har, i følge nettstedet ***DPreview*** et beskjedent dynamisk omfang på kun 8,5 EV.

Nedenfor er bildet gjengitt i *jpg-format rett fra kameraet:

Forgrunnen er relativt korrekt eksponert, men himmelen er helt utbrent.

Jeg tar nå alle bilder i såkalt RAW-format som gir meg en mulighet til å korrigere høylys og skyggepartier slik at de gjengis naturlig og med detaljer. I dette tilfellet var det umulig å hente ut noe særlig informasjon fra skyene på himmelen, slik at løsningen ble å beskjære bildet ganske kraftig:

Jeg har klart å hente ut noe informasjon i de lyse partiene, men himmelen virker unaturlig og forstyrrer derved helhetsinntrykket av bildet.

I følge teorien bør et fotografisk medium (film- eller digitalkamera) kunne gjengi et dynamisk omfang på minst 10 EV for å kunne gjengi kontrastrike motiver på en god måte. Grafen under viser et utvalg av kameraer fra perioden 2006-2020. Jeg har mest erfaring med kameraer med 4:3 bildebrikker. De tidlige utgavene av disse hadde problemer knyttet til det dynamiske omfanget. Nettstedet DXOmark har systematisk testet et stort antall kameraer i markedet over flere år. Grafen viser at de tidligste modellene fra Panasonic og Olympus hadde problemer med å klare et dynamisk omfang på 10 EV. I følge tester fra DPReview, klarte verken Olympus E-410 eller E-3 å oppnå 10 EV.

Hasselblad, Nikon og Sony scorer alle svært godt når det gjelder dynamisk omfang. Nyere modeller fra Panasonic og Olympus har fått betraktelige forbedringer.

Imidlertid har utviklingen gått framover slik at man på nyere kamera har fått redusert problemet med utbrente høylys og gjengrodde skygger. I tillegg er det et stort framskritt av man ved bruk av speilløse kamera kan se i søkeren hvordan bildet blir gjengitt og at man derved kan korrigere eksponeringen for at resultatet skal bli best mulig. Uansett vil jeg sterkt anbefale å lagre bildene i RAW-format for å kunne korrigere høylys, skyggepartier og eksponering i etterkant.

Det maksimale dynamiske omfang fås når bildet blir tatt ved kameraets laveste ISO. Når ISO-verdien skrus opp, vil det oppstå støy og dårligere fargegjengivelse. DXOmark har derved brukt begrepet «anstendig bildekvalitet» for å angi hvor høyt man kan skru opp ISO-verdien på knyttet til disse parameterne:

Signal-til-støy-forhold (Høy ISO gir mer digital støy)
Dynamisk omfang (Høy ISO gir et lavere dynamisk omfang med utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier)
Fargedybde (Høy ISO gir lavere fargemetning og et noe møkkete helhetsinntrykk)

Moderne kameraer fra Hasselblad, Nikon og Sony tåler godt ISO-verdier på 3000 eller mer og fortsatt ha en «anstendig bildekvalitet». Ved bruk av eldre kamera fra Olympus og Panasonic bør man unngå å bruke høyere ISO-verdier enn 400.

Kameraer med brikke i 4:3 formatet er blitt kritisert for dårlig dynamisk omfang og svake egenskaper i dårlig lys. Større bildebrikker gir gjennomgående bedre resultater selv om det er forskjeller mellom de ulike kameramerkene. Imidlertid blir også 4:3-kameraene stadig bedre og de har et fortrinn med gode løsninger for bildestabilisering slik at man kan bruke lengre lukkertid for å unngå høye ISO-verdier. I tillegg har Panasonic og Olympus et stort utvalg av gode og lyssterke objektiver uten at disse «koster skjorta».

PS: For oss som har erfaring med analog fotografering, er sammenhengen mellom høy ISO-verdi og bildekvalitet et kjent fenomen. Film som skulle gi klare og fine bilder hadde gjerne 50-100 ISO. Raskere filmer – opp mot 400 ISO – ga markant grovere kornstruktur og redusert dynamisk omfang. Mange «presset» den velkjente Kodak Tri-X fra 400 ISO til 800 ISO eller mer. Resultatet var betydelig økning i kornstørrelsen og et redusert dynamisk omfang. Når det gjelder diasfilm husker jeg GAF 500 ISO som ga grovt korn og en lite attraktiv fargegjengivelse sammenlignet med Kodacrome-filmen som var på beskjedne 64 ISO. Perfeksjonister kunne i tillegg velge å bruke mellom-format kameraer med 6*6 eller 6*7 cm filmformat for å få perfekte bilder (eksempelvis Hasselblad). Det formatet på digitale kameraer som i dag kalles «fullformat» ble jo på den tiden betegnet som «småbildefilm».