Olympus kamera – Krogens fotoblogg

Olympus historie

INNLEDNING

NB: Denne artikkelen er produsert ved bruk av kunstig intelligens. Programmet som har skrevet artikkelen, på oppdrag av meg (jfr. overskriftene), heter ChatGPT. Det synes som om roboten har fått med seg det meste og skriver et brukbart norsk. Bildene er satt inn av meg.

Historien til Olympus kamera

Olympus er et japansk selskap som ble grunnlagt i 1919 som Takachiho Seisakusho. Det produserte først mikroskoper og termometre, men utvidet senere til andre områder, inkludert kameraproduksjon.

Olympus kom først inn på kameramarkedet i 1936 med produksjonen av sitt Semi-Olympus I-kamera. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av flere andre modeller, inkludert Semi-Olympus II og Olympus Pen i 1959. Olympus Pen var et halvbildekamera, noe som betydde at den brukte film som var halvparten av størrelsen på en standard 35 mm ramme, noe som ga flere eksponeringer på en enkelt filmrull.

I 1972 introduserte Olympus OM-1, et speilreflekskamera som var høyt ansett for sin kompakte størrelse og bilder av høy kvalitet. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av flere andre kameraer i OM-serien, inkludert OM-2 og OM-4.

På slutten av 1990-tallet begynte Olympus å produsere digitale kameraer og har fortsatt å innovere på dette området, med fokus på kompakte og lette design. I dag er Olympus kjent for sitt brede utvalg av digitale kameraer, inkludert speilløse, pek-og-skyt og utskiftbare linsekameraer, samt objektiver av høy kvalitet og annet kameratilbehør.

Olympus OM-D E-M1X var det siste kameraet som Olympus laget før selskapet ble solgt.

Etterord

Olympus sin bildedivisjonen ble i januar 2021 solgt til OM Digital Solutions Corp, og tilhører nå Japan Industrial Partners (JIP). Grunnen til at ChatGPT ikke har fanget opp dette er antagelig at den har begrenset «råmateriale» å bruke for å beskrive ting som har skjedd etter 2021.

Olympus deler derved skjebne med andre stolte kameraprodusenter som Asahi Pentax, Minolta, Konica, med flere som enten er nedlagt eller solgt til konkurrenter.

Historien til Zuiko objektiver

Zuiko er merkenavnet som Olympus har brukt for sine kameralinser siden det først kom inn på kameramarkedet på 1930-tallet. Navnet «Zuiko» er avledet fra det japanske ordet «zuikō», som betyr «lys som samler kraft.»

Olympus har en lang historie med å produsere kameralinser av høy kvalitet, og Zuiko-merket har blitt synonymt med fortreffelighet innen linsedesign og konstruksjon. Noen av de tidlige Zuiko-objektivene ble produsert for Olympus avstandsmålerkameraer, som Semi-Olympus I og Olympus Pen.

På 1970-tallet introduserte Olympus OM-1, et speilreflekskamera (single lens reflex) som ble ledsaget av en rekke Zuiko-objektiver. Disse objektivene ble designet for å være kompakte og lette, og de var høyt ansett for sin bildekvalitet og holdbarhet.

OM-Zuiko 24 mm objektiv med lysstyrke 2,8.

Gjennom årene har Olympus gitt ut et bredt spekter av Zuiko-objektiver, inkludert primærobjektiver, zoomobjektiver og spesiallinser. I dag er Zuiko-merket kjent for å produsere linser som passer for et bredt spekter av applikasjoner, inkludert landskaps-, portrett- og actionfotografering.

Fra småbildeformat til «Full Frame»

Begrepet 135 (ISO 1007) ble introdusert av Kodak i 1934^[1] som en betegnelse på et film- og kassettformat. Formatet benytter rullefilm med en bredde lik 35 mm. Formatet kombinerer en kompakt størrelse med forholdsvis høy bildekvalitet, og er det mest brukte filmformatet for systemkameraer.

Ruller med 135-film selges innelukket i en lystett metallkassett med 24 eller 36 bilder som gjør det mulig å lade fotoapparater med filmen i dagslys. Filmen er rullet opp på en spole inne i kassetten og stikker ut gjennom en smal spalte utstyrt med sorte fiber for at ikke lys skal trenge inn. For å bruke filmen plasseres kassetten i en fordypning på høyre side i kamerahuset. Filmen trekkes deretter ut gjennom spalten og festes til en spole på venstre side i kameraet. Når alle bilderuter på filmen er eksponert, må filmen spoles tilbake inn i kassetten igjen. Kassetten beskytter den eksponerte filmen mot lys og mekanisk påvirkning inder transport til laboratorium for fremkalling.

Det selskapet framfor noe som bidro til å gjøre dette filmformatet populært for stillbilder er Leitz i Wetzlar. Selskapets sjef for produktutvikling, Oskar Barnack, begynte rundt 1913 å eksperimentere med 35mm-film i ulike kameraer. Pga. kinofilmes popularitet var formatet billig og lett tilgjengelig. I 1923 ble en liten serie (serienummer 100 til 130) av det som skulle bli Leica-kameraet produsert, og i 1925 startet ordinær serieproduksjon. Leica hadde et negativformat som målte 36 x 24 mm. Leica var på ingen måte det eneste stillbildekameraet som benyttet dette formatet på denne tiden, men fordi Leica-kameraene ble kjent for presisjonsmekanikk, objektiver av høy kvalitet, og fordi mange kjente fotografer tok merket i bruk, ble Leica raskt det mest anerkjente merket som benyttet 35mm-film.

Kilde: Wikipedia

Det lille filmformatet møtte selvsagt motstand fra etablerte fotografer som opererte med bladfilm i størrelse som et A-4 ark. Den legendariske fotografen Ansel Adams hadde etter sigende en tommelfingerregel om at bilder maksimalt kunne kopieres til 4 ganger filmens størrelse. Med andre ord kunne et fotografi fra et småbildekamera maksimalt forstørres til 14,4 * 9,6 cm dersom det skulle ha brukbar kvalitet. Vi som har levert negativ fil til kopiering i laboratorium husker godt at kopiene gjerne kom i størrelse 9*13 eller 10*15.

Ansel Adams hadde et solid stativ for sitt storformatkamera da ha fotograferte i **Yosemite** nasjonalpark.

Imidlertid var mulighetene for kopiering i god kvalitet av større formater avhengig av flere faktorer:

Filmens lysfølsomhet: En lavt ISO-verdi (50-100) ga finere korn og tålte forstørring bedre.
Kameraets tekniske og optiske kvaliteter: Det var på dette området Leica la grunnlaget for sin suksess ved at de produserte optikk av høyeste kvalitet.
Optikken i forstørrelsesapparatet: Det hjelper ikke med god optikk på kameraet dersom forstørrelsesapparatet ikke kan utnytte kvaliteten i negativet.
Den kjemiske behandling av film og papir: For å få det beste ut av filmen kreves det nøyaktighet med temperatur og tid under framkallingen. Noen hurtiglabber kunne også slurve med kjemikaliene slik at resultat og holdbarhet ble dårlig.

En av fotohistoriens største navn, Henri Cartier Bresson, er kjent for sine berømte fotografier fra dagligliv og krig. Han sverget til Leica kamera og 50 mm. normalobjektiv.

Ved overgangen til digitale kamera satset særlig Nikon og Canon på såkalte «full frame» bildebrikker som hadde den samme størrelsen som en 135 mm filmrute. Den gamle diskusjonen om sammenhengen mellom størrelse og kvalitet gjentok seg og mange mente at kameraer med mindre brikker som APC og Four-Thirds ikke kunne gi like gode resultater som «full frame».

Diskusjonen går fortsatt på internett om hvor stor en bildebrikke må være for å gi et fullgodt resultat. Mange sverger til «full frame» mens studiofotografer og profesjonelle landskapsfotografer kanskje vil ha et medium format kamera.

Det hevdes sterkt at en større brikke kan fange mer lys – og derfor kan gjengi detaljer bedre og gi et bedre dynamisk omfang. Man bruker gjerne en analogi om at hvis du setter en bøtte ut i regnvær vil den kunne fange mer regnvann enn hvis du setter ut et lite glass.

I midlertid er det en lovmessighet at større brikker forutsetter større, tyngre og mer kostbare kamerahus og objektiver. Men: Det kameraet som gir de beste mulighetene for å fange er minneverdig øyeblikk er det kameraet du faktisk har med deg ut på tur. Et oppsett med medium format kamera og objektiver kan bli svært tung å dra med seg. Derfor ender (dessverre) stadig flere opp med å ta med seg en mobiltelefon i lomma. Det vil derfor alltid være et kompromiss mellom vekt/volum og bildekvalitet når du skal ta med et kamera.

Illustrasjonen over viser sammenhengen mellom ulike kameratyper og størrelsen på bildebrikken.

Alle objektiver (og smarttelefoner) har informasjon om brennvidden. Da er det viktig å huske at bildevinkelen ved ulike sensorstørrelser varierer. Selv bruker jeg for det meste 4/3 sensorer. Da vil jeg bruke ca. 50 mm., 25 mm. og 12 mm. objektiver for å få det samme utsnittet som ved bruk av 100 mm. (kort tele), 50 mm. (normalobjektiv) og 24 mm. (vidvinkel) på et «full-frame» kamera.

Tabellen viser sammenhengen mellom størrelsen på bildebrikken og brennvidder for normal-, tele- og vidvinkelobjektiver.

Til slutt: Dess mindre bildebrikke, med tilhørende kortere brennvidde, innebærer at dybdeskarpheten – ved samme blenderverdi – øker. Hvis jeg har et four-thirds 25 mm. normalobjektiv med med største blenderåpning f 2,0 vil det tilsvare et «full-frame» normalobjektiv med lysstyrke f 4,0. Fotografer som er opptatt av uskarp bakgrunn vil derfor tendere til å bruke kameraer med større bildebrikke.

4/3 kameraer har en bildebrikke hvor hvor arealet er ca. 25% av arealet på «full-frame» sensorer og derved fanger 1/4-del av lysmengden ved samme kombinasjon av ISO-verdi, lukkertid og blender. For å oppnå tilsvarende bildekvalitet mht. støy og dynamisk omfang som kameraer med «full-frame» bildebrikke, anbefales det derfor å sette ISO-verdien 2 steg lavere. Eksempelvis vil 200 ISO på micro4/3 tilsvare ISO 800 på «full-frame» i bildekvalitet. Denne ulempen kan kompenseres ved å bruke objektiver med høy lysstyrke – eksempelvis – normalobjektivet M.Zuiko MFT 25mm f/1.2 PRO. I tillegg har Olympus sine kamera en effektiv innebygd bildestabilisator som gjør at man kan bruke lengre lukkertider uten å få uskarpe bilder.

Olympus Pen F – Et ikonisk kamera

Analoge Pen F kamera

Olympus Pen F, introdusert i 1963, var verdens første og eneste halvformat speilrefleks kamera. Kameraet hadde en Porro-prismefinner og var den første som hadde en roterende titanlukker. Pen F-systemet ble supplert med en serie på 20 utskiftbare objektiver. Olympus Pen F var et revolusjonerende kamera fullpakket med innovative funksjoner. Den roterende lukkeren, som kombinerte hastighet med holdbarhet, ble angivelig perfeksjonert først etter en lang og hard innsats av Olympus-ingeniører.

Pen F var en del av et komplett system med 20 forskjellige objektiver.

Olympus Pen F var et analogt halvformat kamera. Det innebærer at man kan ta 72 bilder på en 36 bilders filmrull. Arealet på bildet er omtrent det samme som på de digitale APC-sensorene og derved noe større enn 4-3 kameraene fra Olympus. Formatet høyde/bredde var 3:2 mens de digitale kameraene fra Olympus har formatet 4:3.

Kameraet ble veldig populært og prisen på et pent brukt eksemplar på eBay kan fort komme opp i 4-5000 kr. Objektiver til dette kameraet kan fort koste både 10 og 20 tusen kroner.

Digitale Pen kamera

I 2009 fant Olympus tiden inne til å lansere det digitale kameraet Pen E-P1 som viste tydelig slektskap til det ikoniske Pen F halvformat kameraet. Kamerahuset ble utformet slik at slektskapet var tydelig.

To generasjoner Pen-kamera lansert med 46 års mellomrom.

For ytterligere å spille på slektskapet til de analoge kameraene, ble Olympus Pen-F lansert i 2016. Dette kameraet hadde innstillings-ratt og brytere som var velkjente for brukere av filmbaserte kamera. Dette kameraet produseres ikke lengre og du må ut med 15-20 tusen kroner for et brukt eksemplar på eBay.

På dette kameraet kan en fotograf med analog bakgrunn kjenne seg igjen.

Speilrefleks versus speilløst

Pen E-P1 var Olympus sitt første speilløse kamera. Som det framgår av illustrasjonen nedenfor, var det speilets behov for plass som bestemte avstanden mellom filmplanet/sensoren og objektivfatningen i de tradisjonelle speilrefleks kameraene. Olympus sine speilrefleks kamera hadde en avstand på 4 cm, mens den ble redusert til 2 cm ved introduksjonen av Micro 4:3 standarden. Den reduserte avstanden gjorde at optikken kunne lages mindre, samt at de siste 2 cm kunne benyttes til å montere ulike adaptere slik at man kan montere et utall av objektiver fra ulike fabrikker på denne kameratypen.

Det speilløse konseptet som ble introdusert av Olympus og Panasonic, er senere tatt i bruk av andre produsenter, først og fremst Sony. Senere har også Canon og Nikon i stadig større grad satset på dette konseptet.

Den reduserte avstand mellom objektivfatning og sensor ga muligheter for å bruke et tilnærmet ubegrenset antall objektiver sammen med kameraet.

Jeg måtte selvsagt hive meg på denne innovative utviklingen og gikk til anskaffelse av et Olympus Pen E-P2. Jeg kjøpte et kamera samt elektronisk søker og adapter for å bruke «gamle» 4:3 objektiver på det nye kameraet. Bruken av 4:3 objektiver ble ingen suksess, da autofokusen ble veldig treg og upålitelig.

Nedenfor er det noen bilder jeg tok med dette kameraet i Bud i juni 2010:

Ei naturlig havn som gir ly for storhavet.

Mitt første år med Olympus E-400

Olympus E-400 med kit-objektivene 14-42 mm og 40-150 mm.

Jeg anskaffet meg et Olympus E-400 digitalt speilreflekskamera i februar 2007. Dette var det minste og letteste speilreflekskameraet på markedet. Dette skyldes at kameraet og objektivene var bygget i plast og at sensoren var i 4/3-formatet. Denne sensoren er halvparten så stor som det som sitter i såkalte «full frame» kameraer. En følge av den reduserte størrelsen på sensoren er at objektivene også kan gjøres mindre og lettere. Den såkalte «crop-faktoren» gjør at brennvidden (bildeutsnittet) blir doblet sammenlignet med «full-frame». De to objektivene dekker derved et zoom-område fra 28 mm vidvinkel til 300 mm tele. Det er en sammenheng mellom sensorens størrelse og dybdeskarphet, noe som innebærer at dybdeskarpheten ved f.eks. blender 5,6 tilsvarer blender 11 på et fullformat kamera. Det er med andre ord vanskeligere å få til uskarp bakgrunn i portretter med kamera som har mindre sensor. På den annen side får man økt dybdeskarphet ved bruk av mindre sensor, noe som kan være en fordel ved enkelte typer fotografering.

Men: Olympus har i de senere årene utviklet en serie av lyssterke tele- og makroobjektiver som kan gi en behagelig uskarp bakgrunn. Imidlertid var mine kit-objektiver, på linje med tilsvarende objektiver fra andre produsenter, relativt lyssvake med største blenderåpning på 3,5 for vidvinkelzoomen og 4,0 for telezoomen.

En gjentagende kritikk av 4/3-kamera har vært manglende dynamisk omfang, det vil si evnen til å gjengi detaljer i høylys (ikke utbrent) og skygger samtidig (ikke gjengrodd). Jeg har erfart at høylysene ofte ble utbrent da jeg tok i bruk dette kameraet, men jeg må også skylde på meg selv for manglende fototekniske kunnskaper. Jeg fotograferte den gangen dessverre ikke i RAW-format. Hadde jeg gjort det, ville jeg hatt flere vellykkede bilder å velge blant på harddisken.

Jeg var noe skeptisk til digitale speilreflekskamera da disse var utsatt for støv på bildebrikken ved bytte av objektiver. Olympus introduserte derfor en automatisk rens av sensor når kameraet ble slått på. Jeg har derfor aldri hatt slike problemer ved bruk av 4/3 og micro 4/3 kamera.

Bildene nedenfor er hentet fra mitt første år med dette kameraet:

Gjensyn med Olympus Camedia C-7070 Wide Zoom

Olympus lanserte et kompaktkamera med fast optikk (27-110 mm 35 mm ekvivalent) i 2005. Jeg anskaffet dette som en erstatter for det kompakte Olympus Camedia C-50 Zoom. Årsaken til denne oppgradering var en sensor med flere megapiksler (7,1 kontra 5.0) samt at alle innstillinger kunne gjøres manuelt; blender og tid, ISO, fargebalanse med mer. Bildene kunne også lagres i tiff- eller RAW-format, noe jeg dessverre gjorde for liten bruk av. Jeg hadde ennå ikke forstått fordelen med å fotografere i RAW-format med de muligheter dette formatet gir for etterbehandling. I tillegg tok det svært lang tid å lagre bilder i RAW-format på minnekortet. Kameraet var stort og solid med en halvprofesjonell standard, men ikke direkte vakkert.

Kameraet ble med på flere turer til Bud og alle bildene i dette blogginnlegget er hentet fra dette vakre stedet.