Damvoktere: Bildet er tatt under flommen i Glomma i mai 2013.
Når jeg viser fram mine bilder til fotovenner og andre bekjente, får jeg ofte kommentarer om at dette ikke er et fotografi – det er noe annet.
Motlys ved Funnefoss: Bildet er tatt i oktober 2021.
Jeg vil da hevde at jo, det er et fotografi. Jeg har selv tatt bildet ved bruk av et analogt eller digitalt kamera og da må det jo kunne kalles et fotografi…
Men jeg må innrømme at det bildet jeg viser fram i liten grad ligner på det bildet som kom fra filmen eller bildebrikken. Jeg har etterbehandlet bildet ved bruk av ulike programmer og teknikker. Jeg kan også lage nye bilder ved bruk av «dobbelteksponeringer» fra egne bilder ved bruk av lag i PhotoShop Elements.
Spørsmålet er da: Hva er dette når det er et fotografi men allikevel ikke er det? For å finne svaret måtte jeg ty til min venn ChatGPT som svarer på oppgaver ved bruk av kunstig intelligens. Da fikk jeg svar på mitt spørsmål:
«Derivater fra foto refererer til å lage en variant av et foto, enten ved å endre selve bildet eller ved å lage en ny versjon av det. Det finnes mange måter å lage derivater av foto på, avhengig av hva man ønsker å oppnå. Noen eksempler på å lage derivater av foto kan være:
Endre fargen på et foto ved hjelp av bildebehandlingsverktøy
Croppe et foto for å fjerne uønskede elementer eller for å gi det en annen form
Legge til tekst, bilder eller andre elementer på et foto ved hjelp av bildebehandlingsverktøy
Lage en animasjon av et foto ved hjelp av bildebehandlingsverktøy eller spesialverktøy for animasjon
Lage en print av et foto ved å skrive ut det på papir eller på en annen type medium
Lage en digital versjon av et foto ved å scanne det inn eller ved å fotografere det med en digital kamera
Derivater av foto kan være nyttige for å gi et bilde en ny form eller for å tilpasse det til ulike formål, for eksempel for å bruke det i en presentasjon eller i en trykket publikasjon.»
På bakgrunn av denne utredning fra min gode venn Chat-roboten har jeg derfor valgt å kalle mine bilder derivater fra foto selv om de kan minne om ulike bildeuttrykk som er kjent fra andre kunstneriske teknikker.
Airport Arrival: Innflygingslysene til flyplassen på Gardermoen.Båtnaust i Roan: Bildet er scannet fra Kodachrome lysbildefilm.Motlys i skogen: Bildet er tatt ved Nordbytjernet i desember 2022.Utsikt fra Selbuvegen i Malvik: Bildet er tatt i januar 2005.Vinter ved Nordbytjernet: Bildet er tatt i januar 2017.At the End of the Day: Bildet er tatt ved Eidsvoll verk i februar 2012.Morgenbad i Glomma: Bildet er tatt i november 2022.
NB:Denne artikkelen er produsert ved bruk av kunstig intelligens. Programmet som har skrevet artikkelen, på oppdrag av meg (jfr. overskriftene), heter ChatGPT. Det synes som om roboten har fått med seg det meste og skriver et brukbart norsk.Bildene er satt inn av meg.
Historien til Olympus kamera
Olympus er et japansk selskap som ble grunnlagt i 1919 som Takachiho Seisakusho. Det produserte først mikroskoper og termometre, men utvidet senere til andre områder, inkludert kameraproduksjon.
Semi-Olympus II kamera.
Olympus kom først inn på kameramarkedet i 1936 med produksjonen av sitt Semi-Olympus I-kamera. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av flere andre modeller, inkludert Semi-Olympus II og Olympus Pen i 1959. Olympus Pen var et halvbildekamera, noe som betydde at den brukte film som var halvparten av størrelsen på en standard 35 mm ramme, noe som ga flere eksponeringer på en enkelt filmrull.
Olynpus Pen kamera fra 1959.
I 1972 introduserte Olympus OM-1, et speilreflekskamera som var høyt ansett for sin kompakte størrelse og bilder av høy kvalitet. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av flere andre kameraer i OM-serien, inkludert OM-2 og OM-4.
Olympus OM-1 fra 1972.
På slutten av 1990-tallet begynte Olympus å produsere digitale kameraer og har fortsatt å innovere på dette området, med fokus på kompakte og lette design. I dag er Olympus kjent for sitt brede utvalg av digitale kameraer, inkludert speilløse, pek-og-skyt og utskiftbare linsekameraer, samt objektiver av høy kvalitet og annet kameratilbehør.
Olympus OM-D E-M1X var det siste kameraet som Olympus laget før selskapet ble solgt.
Etterord
Olympus sin bildedivisjonen ble i januar 2021 solgt til OM Digital Solutions Corp, og tilhører nå Japan Industrial Partners (JIP). Grunnen til at ChatGPT ikke har fanget opp dette er antagelig at den har begrenset «råmateriale» å bruke for å beskrive ting som har skjedd etter 2021.
Olympus deler derved skjebne med andre stolte kameraprodusenter som Asahi Pentax, Minolta, Konica, med flere som enten er nedlagt eller solgt til konkurrenter.
Historien til Zuiko objektiver
Zuiko er merkenavnet som Olympus har brukt for sine kameralinser siden det først kom inn på kameramarkedet på 1930-tallet. Navnet «Zuiko» er avledet fra det japanske ordet «zuikō», som betyr «lys som samler kraft.»
Olympus har en lang historie med å produsere kameralinser av høy kvalitet, og Zuiko-merket har blitt synonymt med fortreffelighet innen linsedesign og konstruksjon. Noen av de tidlige Zuiko-objektivene ble produsert for Olympus avstandsmålerkameraer, som Semi-Olympus I og Olympus Pen.
På 1970-tallet introduserte Olympus OM-1, et speilreflekskamera (single lens reflex) som ble ledsaget av en rekke Zuiko-objektiver. Disse objektivene ble designet for å være kompakte og lette, og de var høyt ansett for sin bildekvalitet og holdbarhet.
OM-Zuiko 24 mm objektiv med lysstyrke 2,8.
Gjennom årene har Olympus gitt ut et bredt spekter av Zuiko-objektiver, inkludert primærobjektiver, zoomobjektiver og spesiallinser. I dag er Zuiko-merket kjent for å produsere linser som passer for et bredt spekter av applikasjoner, inkludert landskaps-, portrett- og actionfotografering.
På 70-tallet opplevde folk i Norge en rask velstandsøkning som ga muligheter for å bruke mer penger på sine hobbyer. Ivrige fotoamatører kjøpte seg gjerne et speilreflekskamera fra produsenter som Nikon, Canon, Pentax og Olympus med flere. Disse kameraene ble gjerne solgt med et 50 mm. kit-objektiv med lysstyrke 1:1,8. Personlig hadde jeg ikke råd til et kamera fra disse produsentene og kjøpte derfor et Chinon CM-3 kamera med normalobjektiv, 35 mm. vidvinkel og 135 mm. tele. Kameraet fungerte utmerket, mens objektivene var ikke like skarpe som originalobjektiver fra de mer kostbare kameramerkene.
Poenget med å velge et speilreflekskamera var imidlertid muligheten for å bruke objektiver med ulike brennvidder til forskjellige motivtyper. Mange anskaffet seg derfor et vidvinkelobjektiv på 24-35 mm. til arkitektur- gruppe- og landskapsfotografering. 35 mm. objektiver var de rimeligste, mens et 24 mm. objektiv kunne være svært kostbart.
Korte teleobjektiver – såkalte portrettobjektiver – på 100-135 mm. med lysstyrke 1:2,0 eller 1:2,8 var også populære. De ga gode muligheter for å skape en uskarp bakgrunn ved portrettfotografering.
Teleobjektiver for sport- og dyrefotografering hadde gjerne en brennvidde på 400 mm. Disse objektivene var store og tunge. Den manuelle fokuseringen stilte store krav til fotografen for å få motivet i fokus. I tillegg måtte mange ty til et stødig stativ for å sikre skarpe bilder.
Normalobjektiv:
Et normalobjektiv har en brennvidde som er tilnærmet lik diagonalen på det bildeformatet det er beregnet for og har en bildelvinkel som noenlunde samsvarer med øyets, det vil si mellom 43° og 46°.
Normalobjektivet har en bildevinkel som tilsvarer menneskets øye. Et normalobjektiv gir følgelig verken vidvinkeleffekter (overdrevet perspektiv) eller teleeffekter (komprimert perspektiv).
Et normalobjektiv fra Canon med f. 1,4 som største blenderåpning.
Vidvinkelobjektiv:
Objektiver med kortere brennvidde enn normalobjektivet kalles vidvinkelobjektiver. De har en større bildevinkel og gir større dybdeskarphet. Jo kortere brennvidden er, jo større er bildevinkelen.
Et vidvinkelobjektiv fra Canon med 24 mm. brennvidde.
Teleobjektiv:
Et teleobjektiv er et objektiv som benyttes ved portrettfotografering samt fotografering av fjerne motiver, for eksempel ved dyrefotografering og sportsfotografering. Teleobjektivet har lengre brennvidde enn normalobjektivet.
Et 100 mm. teleobjektiv fra Canon som var godt egnet til portrettfotografering.
Naturfotografene og sportsfotografene investerte i teleobjektiver med minst 400 mm. brennvidde. De var gjerne utstyrt med stativfeste for å sikre skarpe bilder. Disse objektivene trengte mer lys (eller lengre eksponeringstider) da lysstyrken gjerne var på 1:4,5 eller 1:6,3.
Et teleobjektiv fra Canon på 400 mm.
«Piratobjektiver»
Originalobjektiver fra de kjente kameraprodusentene kostet svært mye penger. Derfor ble såkalte «piratobjektiver» fra produsenter som Vivitar, Tokina, Soligor og Tamron populære alternativer. Særlig telezoomer med brennviddeomfang på 70-210 mm. hadde en stor kjøpegruppe. Personlig hadde jeg stor glede av et Vivitar 28-70 mm. allround objektiv som jeg brukte sammen med et Olympus OM-20 kamera. Denne kombinasjonen var perfekt for bruk på ferieturer.
En ny æra for gamle objektiver
Mens kameraer fra 70-tallet gjerne samler støv i skap og hyller, er det blitt fornyet interesse for såkalte «vintage lenses» som nå selges til gode priser på eBay. Det er særlig objektiver med fast brennvidde (ikke zoomobjektiver) fra kjente produsenter som står høyt i pris. Dette skyldes at dagens speilløse kameraer i prinsippet kan brukes sammen med alt som finnes av gamle objektiver. Lyssterke normalobjektiver og korte teleobjektiver er populære blant fotografer som ønsker å ta bilder med uskarp bakgrunn og en særegen kontrast og fargegjengivelse.
I en tid hvor gjenbruk er blitt stadig mer aktuelt, oppfordres det derfor til å lete i skuffer og skap på jakt etter gamle objektiver. De fortjener å komme fram i lyset igjen.
Kodak Camera Center hvor du kunne få fremkalt filmen din og få bilder på papir.
Vi som er gamle nok husker tider da man fotograferte med film i kameraet. Kameraet ble ladet med en rull film som ble eksponert bilde for bilde; 24 eller 36 bilder per kassett.
Bildet lå da latent på filmen og måtte fremkalles gjennom en kjemisk prosess som omfattet bruk av fremkaller, stoppbad og fix før filmen til slutt ble skylt og tørket. Fremkalling av film måtte skje i stummende mørke for å hindre at filmen ble utsatt for uønsket påvirkning av lys.
Bruk av RAW-format (digital negative)
For å få det beste ut av mine bilder lagrer jeg disse bestandig i RAW-format i kameraet. Bilder i dette formatet kan ikke printes eller publiseres på nett før de er konvertert til et annet format som *.jpg eller *.tiff.
RAW-filer er populære blant digitale fotografer fordi de gir større kreativ og teknisk kontroll. Kameraprodusentene bruker imidlertid mange propietære RAW-formater som forutsetter bruk av egne programmer for å «fremkalle» filene. Dette betyr at slike RAW-filer kanskje ikke kan leses av det bildebehandlingsprogrammet du har installert på datamaskinen.
Digital Negative (DNG) er et offentlig tilgjengelig arkivformat for RAW-filer som genereres av ulike digitale kameraer. Dette løser mangelen på en åpen standard for RAW-filer opprettet av individuelle kameraprodusenter og sikrer at fotografen enkelt får tilgang til filene sine nå og for fremtiden.
Jeg bruker nå alltid å konvertere mine RAW-filer til DNG-format ved bruk av programmet Adobe DNG Converter som kan lastes ned gratis fra Adobes hjemmeside.
Skjermbilde når Adobes Digital Negative Converter åpnes på maskinen.
Steg 1: Laste opp en ubehandlet RAW-fil til RAW-konverteren
RAW-bilde rett fra brikken.
Bildet er undereksponert fordi lysmåleren er blitt påvirket av himmelen.
Skyggepartiene er svært mørke
Det er et utbrent høylys i den hvite skyen (rød flekk)
Steg 2: Korrigere bildet i RAW-konverteren
Jeg har gjort disse korrigeringer av RAW-filen:
Fargetemperatur / hvitbalanse: 5450
Eksponering: Økt med ett trinn
Kontrast: +10
Høylys: -19
Skyggepartier: +19
Hvite områder: -22 (for å unngå utbrente høylys)
Svarte områder: -3 (Hindre gjengrodde elementer i bildet)
Klarhet: +25
Vibrance (glød): +25
Saturation (fargemetning): +25
RAW-bilde etter korrigeringer ved bruk av Camera RAW.
Steg 3: Etterbehandling i PotoShop Elements
Jeg gjorde noen korrigeringer i PhotoShop Elements for å få et bilde som samsvarte med min opplevelse da jeg gikk ut for å fange regnbuen og den dramatiske himmelen. I denne prosessen hadde jeg stor nytte av plug-in programmet Color Efex Pro.
Det ferdige resultat etter min foretrukne arbeidsflyt.
Etterord: Det er opp til betrakteren å vurdere om min «fremkalling» av bildet var vellykket. Poenget er at fotografen selv har mulighet til å styre prosessen slik at vedkommende får et resultat ut fra egen smak og bildesyn.
Begrepet 135 (ISO 1007) ble introdusert av Kodak i 1934[1] som en betegnelse på et film- og kassettformat. Formatet benytter rullefilm med en bredde lik 35 mm. Formatet kombinerer en kompakt størrelse med forholdsvis høy bildekvalitet, og er det mest brukte filmformatet for systemkameraer.
Ruller med 135-film selges innelukket i en lystett metallkassett med 24 eller 36 bilder som gjør det mulig å lade fotoapparater med filmen i dagslys. Filmen er rullet opp på en spole inne i kassetten og stikker ut gjennom en smal spalte utstyrt med sorte fiber for at ikke lys skal trenge inn. For å bruke filmen plasseres kassetten i en fordypning på høyre side i kamerahuset. Filmen trekkes deretter ut gjennom spalten og festes til en spole på venstre side i kameraet. Når alle bilderuter på filmen er eksponert, må filmen spoles tilbake inn i kassetten igjen. Kassetten beskytter den eksponerte filmen mot lys og mekanisk påvirkning inder transport til laboratorium for fremkalling.
Det selskapet framfor noe som bidro til å gjøre dette filmformatet populært for stillbilder er Leitz i Wetzlar. Selskapets sjef for produktutvikling, Oskar Barnack, begynte rundt 1913 å eksperimentere med 35mm-film i ulike kameraer. Pga. kinofilmes popularitet var formatet billig og lett tilgjengelig. I 1923 ble en liten serie (serienummer 100 til 130) av det som skulle bli Leica-kameraet produsert, og i 1925 startet ordinær serieproduksjon. Leica hadde et negativformat som målte 36 x 24 mm. Leica var på ingen måte det eneste stillbildekameraet som benyttet dette formatet på denne tiden, men fordi Leica-kameraene ble kjent for presisjonsmekanikk, objektiver av høy kvalitet, og fordi mange kjente fotografer tok merket i bruk, ble Leica raskt det mest anerkjente merket som benyttet 35mm-film.
Kilde: Wikipedia
Det lille filmformatet møtte selvsagt motstand fra etablerte fotografer som opererte med bladfilm i størrelse som et A-4 ark. Den legendariske fotografen Ansel Adams hadde etter sigende en tommelfingerregel om at bilder maksimalt kunne kopieres til 4 ganger filmens størrelse. Med andre ord kunne et fotografi fra et småbildekamera maksimalt forstørres til 14,4 * 9,6 cm dersom det skulle ha brukbar kvalitet. Vi som har levert negativ fil til kopiering i laboratorium husker godt at kopiene gjerne kom i størrelse 9*13 eller 10*15.
Ansel Adams hadde et solid stativ for sitt storformatkamera da ha fotograferte i Yosemite nasjonalpark.
Imidlertid var mulighetene for kopiering i god kvalitet av større formater avhengig av flere faktorer:
Filmens lysfølsomhet: En lavt ISO-verdi (50-100) ga finere korn og tålte forstørring bedre.
Kameraets tekniske og optiske kvaliteter: Det var på dette området Leica la grunnlaget for sin suksess ved at de produserte optikk av høyeste kvalitet.
Optikken i forstørrelsesapparatet: Det hjelper ikke med god optikk på kameraet dersom forstørrelsesapparatet ikke kan utnytte kvaliteten i negativet.
Den kjemiske behandling av film og papir: For å få det beste ut av filmen kreves det nøyaktighet med temperatur og tid under framkallingen. Noen hurtiglabber kunne også slurve med kjemikaliene slik at resultat og holdbarhet ble dårlig.
En av fotohistoriens største navn, Henri Cartier Bresson, er kjent for sine berømte fotografier fra dagligliv og krig. Han sverget til Leica kamera og 50 mm. normalobjektiv.
Ved overgangen til digitale kamera satset særlig Nikon og Canon på såkalte «full frame» bildebrikker som hadde den samme størrelsen som en 135 mm filmrute. Den gamle diskusjonen om sammenhengen mellom størrelse og kvalitet gjentok seg og mange mente at kameraer med mindre brikker som APC og Four-Thirds ikke kunne gi like gode resultater som «full frame».
Diskusjonen går fortsatt på internett om hvor stor en bildebrikke må være for å gi et fullgodt resultat. Mange sverger til «full frame» mens studiofotografer og profesjonelle landskapsfotografer kanskje vil ha et medium format kamera.
Det hevdes sterkt at en større brikke kan fange mer lys – og derfor kan gjengi detaljer bedre og gi et bedre dynamisk omfang. Man bruker gjerne en analogi om at hvis du setter en bøtte ut i regnvær vil den kunne fange mer regnvann enn hvis du setter ut et lite glass.
I midlertid er det en lovmessighet at større brikker forutsetter større, tyngre og mer kostbare kamerahus og objektiver. Men: Det kameraet som gir de beste mulighetene for å fange er minneverdig øyeblikk er det kameraet du faktisk har med deg ut på tur. Et oppsett med medium format kamera og objektiver kan bli svært tung å dra med seg. Derfor ender (dessverre) stadig flere opp med å ta med seg en mobiltelefon i lomma. Det vil derfor alltid være et kompromiss mellom vekt/volum og bildekvalitet når du skal ta med et kamera.
Illustrasjonen over viser sammenhengen mellom ulike kameratyper og størrelsen på bildebrikken.
Alle objektiver (og smarttelefoner) har informasjon om brennvidden. Da er det viktig å huske at bildevinkelen ved ulike sensorstørrelser varierer. Selv bruker jeg for det meste 4/3 sensorer. Da vil jeg bruke ca. 50 mm., 25 mm. og 12 mm. objektiver for å få det samme utsnittet som ved bruk av 100 mm. (kort tele), 50 mm. (normalobjektiv) og 24 mm. (vidvinkel) på et «full-frame» kamera.
Tabellen viser sammenhengen mellom størrelsen på bildebrikken og brennvidder for normal-, tele- og vidvinkelobjektiver.
Til slutt: Dess mindre bildebrikke, med tilhørende kortere brennvidde, innebærer at dybdeskarpheten – ved samme blenderverdi – øker. Hvis jeg har et four-thirds 25 mm. normalobjektiv med med største blenderåpning f 2,0 vil det tilsvare et «full-frame» normalobjektiv med lysstyrke f 4,0. Fotografer som er opptatt av uskarp bakgrunn vil derfor tendere til å bruke kameraer med større bildebrikke.
4/3 kameraer har en bildebrikke hvor hvor arealet er ca. 25% av arealet på «full-frame» sensorer og derved fanger 1/4-del av lysmengden ved samme kombinasjon av ISO-verdi, lukkertid og blender. For å oppnå tilsvarende bildekvalitet mht. støy og dynamisk omfang som kameraer med «full-frame» bildebrikke, anbefales det derfor å sette ISO-verdien 2 steg lavere. Eksempelvis vil 200 ISO på micro4/3 tilsvare ISO 800 på «full-frame» i bildekvalitet. Denne ulempen kan kompenseres ved å bruke objektiver med høy lysstyrke – eksempelvis – normalobjektivet M.Zuiko MFT 25mm f/1.2 PRO. I tillegg har Olympus sine kamera en effektiv innebygd bildestabilisator som gjør at man kan bruke lengre lukkertider uten å få uskarpe bilder.
Krogens fotoblogg 