NB:Denne artikkelen er produsert ved bruk av kunstig intelligens. Programmet som har skrevet artikkelen, på oppdrag av meg (jfr. overskriftene), heter ChatGPT. Det synes som om roboten har fått med seg det meste og skriver et brukbart norsk.Bildene er satt inn av meg.
Historien til Olympus kamera
Olympus er et japansk selskap som ble grunnlagt i 1919 som Takachiho Seisakusho. Det produserte først mikroskoper og termometre, men utvidet senere til andre områder, inkludert kameraproduksjon.
Semi-Olympus II kamera.
Olympus kom først inn på kameramarkedet i 1936 med produksjonen av sitt Semi-Olympus I-kamera. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av flere andre modeller, inkludert Semi-Olympus II og Olympus Pen i 1959. Olympus Pen var et halvbildekamera, noe som betydde at den brukte film som var halvparten av størrelsen på en standard 35 mm ramme, noe som ga flere eksponeringer på en enkelt filmrull.
Olynpus Pen kamera fra 1959.
I 1972 introduserte Olympus OM-1, et speilreflekskamera som var høyt ansett for sin kompakte størrelse og bilder av høy kvalitet. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av flere andre kameraer i OM-serien, inkludert OM-2 og OM-4.
Olympus OM-1 fra 1972.
På slutten av 1990-tallet begynte Olympus å produsere digitale kameraer og har fortsatt å innovere på dette området, med fokus på kompakte og lette design. I dag er Olympus kjent for sitt brede utvalg av digitale kameraer, inkludert speilløse, pek-og-skyt og utskiftbare linsekameraer, samt objektiver av høy kvalitet og annet kameratilbehør.
Olympus OM-D E-M1X var det siste kameraet som Olympus laget før selskapet ble solgt.
Etterord
Olympus sin bildedivisjonen ble i januar 2021 solgt til OM Digital Solutions Corp, og tilhører nå Japan Industrial Partners (JIP). Grunnen til at ChatGPT ikke har fanget opp dette er antagelig at den har begrenset «råmateriale» å bruke for å beskrive ting som har skjedd etter 2021.
Olympus deler derved skjebne med andre stolte kameraprodusenter som Asahi Pentax, Minolta, Konica, med flere som enten er nedlagt eller solgt til konkurrenter.
Historien til Zuiko objektiver
Zuiko er merkenavnet som Olympus har brukt for sine kameralinser siden det først kom inn på kameramarkedet på 1930-tallet. Navnet «Zuiko» er avledet fra det japanske ordet «zuikō», som betyr «lys som samler kraft.»
Olympus har en lang historie med å produsere kameralinser av høy kvalitet, og Zuiko-merket har blitt synonymt med fortreffelighet innen linsedesign og konstruksjon. Noen av de tidlige Zuiko-objektivene ble produsert for Olympus avstandsmålerkameraer, som Semi-Olympus I og Olympus Pen.
På 1970-tallet introduserte Olympus OM-1, et speilreflekskamera (single lens reflex) som ble ledsaget av en rekke Zuiko-objektiver. Disse objektivene ble designet for å være kompakte og lette, og de var høyt ansett for sin bildekvalitet og holdbarhet.
OM-Zuiko 24 mm objektiv med lysstyrke 2,8.
Gjennom årene har Olympus gitt ut et bredt spekter av Zuiko-objektiver, inkludert primærobjektiver, zoomobjektiver og spesiallinser. I dag er Zuiko-merket kjent for å produsere linser som passer for et bredt spekter av applikasjoner, inkludert landskaps-, portrett- og actionfotografering.
Begrepet 135 (ISO 1007) ble introdusert av Kodak i 1934[1] som en betegnelse på et film- og kassettformat. Formatet benytter rullefilm med en bredde lik 35 mm. Formatet kombinerer en kompakt størrelse med forholdsvis høy bildekvalitet, og er det mest brukte filmformatet for systemkameraer.
Ruller med 135-film selges innelukket i en lystett metallkassett med 24 eller 36 bilder som gjør det mulig å lade fotoapparater med filmen i dagslys. Filmen er rullet opp på en spole inne i kassetten og stikker ut gjennom en smal spalte utstyrt med sorte fiber for at ikke lys skal trenge inn. For å bruke filmen plasseres kassetten i en fordypning på høyre side i kamerahuset. Filmen trekkes deretter ut gjennom spalten og festes til en spole på venstre side i kameraet. Når alle bilderuter på filmen er eksponert, må filmen spoles tilbake inn i kassetten igjen. Kassetten beskytter den eksponerte filmen mot lys og mekanisk påvirkning inder transport til laboratorium for fremkalling.
Det selskapet framfor noe som bidro til å gjøre dette filmformatet populært for stillbilder er Leitz i Wetzlar. Selskapets sjef for produktutvikling, Oskar Barnack, begynte rundt 1913 å eksperimentere med 35mm-film i ulike kameraer. Pga. kinofilmes popularitet var formatet billig og lett tilgjengelig. I 1923 ble en liten serie (serienummer 100 til 130) av det som skulle bli Leica-kameraet produsert, og i 1925 startet ordinær serieproduksjon. Leica hadde et negativformat som målte 36 x 24 mm. Leica var på ingen måte det eneste stillbildekameraet som benyttet dette formatet på denne tiden, men fordi Leica-kameraene ble kjent for presisjonsmekanikk, objektiver av høy kvalitet, og fordi mange kjente fotografer tok merket i bruk, ble Leica raskt det mest anerkjente merket som benyttet 35mm-film.
Kilde: Wikipedia
Det lille filmformatet møtte selvsagt motstand fra etablerte fotografer som opererte med bladfilm i størrelse som et A-4 ark. Den legendariske fotografen Ansel Adams hadde etter sigende en tommelfingerregel om at bilder maksimalt kunne kopieres til 4 ganger filmens størrelse. Med andre ord kunne et fotografi fra et småbildekamera maksimalt forstørres til 14,4 * 9,6 cm dersom det skulle ha brukbar kvalitet. Vi som har levert negativ fil til kopiering i laboratorium husker godt at kopiene gjerne kom i størrelse 9*13 eller 10*15.
Ansel Adams hadde et solid stativ for sitt storformatkamera da ha fotograferte i Yosemite nasjonalpark.
Imidlertid var mulighetene for kopiering i god kvalitet av større formater avhengig av flere faktorer:
Filmens lysfølsomhet: En lavt ISO-verdi (50-100) ga finere korn og tålte forstørring bedre.
Kameraets tekniske og optiske kvaliteter: Det var på dette området Leica la grunnlaget for sin suksess ved at de produserte optikk av høyeste kvalitet.
Optikken i forstørrelsesapparatet: Det hjelper ikke med god optikk på kameraet dersom forstørrelsesapparatet ikke kan utnytte kvaliteten i negativet.
Den kjemiske behandling av film og papir: For å få det beste ut av filmen kreves det nøyaktighet med temperatur og tid under framkallingen. Noen hurtiglabber kunne også slurve med kjemikaliene slik at resultat og holdbarhet ble dårlig.
En av fotohistoriens største navn, Henri Cartier Bresson, er kjent for sine berømte fotografier fra dagligliv og krig. Han sverget til Leica kamera og 50 mm. normalobjektiv.
Ved overgangen til digitale kamera satset særlig Nikon og Canon på såkalte «full frame» bildebrikker som hadde den samme størrelsen som en 135 mm filmrute. Den gamle diskusjonen om sammenhengen mellom størrelse og kvalitet gjentok seg og mange mente at kameraer med mindre brikker som APC og Four-Thirds ikke kunne gi like gode resultater som «full frame».
Diskusjonen går fortsatt på internett om hvor stor en bildebrikke må være for å gi et fullgodt resultat. Mange sverger til «full frame» mens studiofotografer og profesjonelle landskapsfotografer kanskje vil ha et medium format kamera.
Det hevdes sterkt at en større brikke kan fange mer lys – og derfor kan gjengi detaljer bedre og gi et bedre dynamisk omfang. Man bruker gjerne en analogi om at hvis du setter en bøtte ut i regnvær vil den kunne fange mer regnvann enn hvis du setter ut et lite glass.
I midlertid er det en lovmessighet at større brikker forutsetter større, tyngre og mer kostbare kamerahus og objektiver. Men: Det kameraet som gir de beste mulighetene for å fange er minneverdig øyeblikk er det kameraet du faktisk har med deg ut på tur. Et oppsett med medium format kamera og objektiver kan bli svært tung å dra med seg. Derfor ender (dessverre) stadig flere opp med å ta med seg en mobiltelefon i lomma. Det vil derfor alltid være et kompromiss mellom vekt/volum og bildekvalitet når du skal ta med et kamera.
Illustrasjonen over viser sammenhengen mellom ulike kameratyper og størrelsen på bildebrikken.
Alle objektiver (og smarttelefoner) har informasjon om brennvidden. Da er det viktig å huske at bildevinkelen ved ulike sensorstørrelser varierer. Selv bruker jeg for det meste 4/3 sensorer. Da vil jeg bruke ca. 50 mm., 25 mm. og 12 mm. objektiver for å få det samme utsnittet som ved bruk av 100 mm. (kort tele), 50 mm. (normalobjektiv) og 24 mm. (vidvinkel) på et «full-frame» kamera.
Tabellen viser sammenhengen mellom størrelsen på bildebrikken og brennvidder for normal-, tele- og vidvinkelobjektiver.
Til slutt: Dess mindre bildebrikke, med tilhørende kortere brennvidde, innebærer at dybdeskarpheten – ved samme blenderverdi – øker. Hvis jeg har et four-thirds 25 mm. normalobjektiv med med største blenderåpning f 2,0 vil det tilsvare et «full-frame» normalobjektiv med lysstyrke f 4,0. Fotografer som er opptatt av uskarp bakgrunn vil derfor tendere til å bruke kameraer med større bildebrikke.
4/3 kameraer har en bildebrikke hvor hvor arealet er ca. 25% av arealet på «full-frame» sensorer og derved fanger 1/4-del av lysmengden ved samme kombinasjon av ISO-verdi, lukkertid og blender. For å oppnå tilsvarende bildekvalitet mht. støy og dynamisk omfang som kameraer med «full-frame» bildebrikke, anbefales det derfor å sette ISO-verdien 2 steg lavere. Eksempelvis vil 200 ISO på micro4/3 tilsvare ISO 800 på «full-frame» i bildekvalitet. Denne ulempen kan kompenseres ved å bruke objektiver med høy lysstyrke – eksempelvis – normalobjektivet M.Zuiko MFT 25mm f/1.2 PRO. I tillegg har Olympus sine kamera en effektiv innebygd bildestabilisator som gjør at man kan bruke lengre lukkertider uten å få uskarpe bilder.
I juli 2008 tok jeg med mitt nyervervede Olympus E-3 kamera påmontert det svært gode Zuiko Digital 14-54 f. 2,8-35 zoomobjektivet. Dette er et robust og værtettet semiprofesjonelt kamera, som allikevel ikke slo an blant profesjonelle fotografer på grunn av den mindre sensoren og en oppløsning på 10 megapiksler.
Om Bergstaden Røros
Den første smeltehytta på Røros ble anlagt i 1646, to år etter at det første malmfunnet ble gjort og den første prøvedriften begynte i Rauhammaren i 1644. Røros Kobberverk regner 1644 som sitt startår. Rett utenfor Bergstaden ligger flere kjente gruver: Kongens gruve og Christianus Sextus gruve i nord, Storwartz gruve og Olavsgruva i nordøst. På grunn av ulønnsom drift ble gruvedriften nedlagt i 1977.
Bergstaden har bevart mye av sitt gamle preg, og fra 1920-årene av har Riksantikvaren arbeidet for å bevare sentrale partier av miljøet, blant annet ved fredning av en rekke enkeltbygg og anlegg. Hele bykjernen er nå vernet, med barokkirken («Bergstadens Ziir») fra 1784, og slagghaugene. Kirken, som er en av stedets få bygninger av stein, er en av landets største med 1800 sitteplasser.
I 1980 kom Bergstaden med på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv (List of World Heritage). Verdensarvområdet ble utvidet i 2010 for å omfatte en større del av «cirkumferensen», de omkringliggende bygdene som ble påvirket av virksomheten ved kobberverket. (Kilde: Store norske leksikon)
Om kameraet
Nettstedet DpReview testet kameraet og vurderte det blant annet slik (oversatt ved bruk av Google Tranlate): For å starte med de positive tingene; for den relativt lave prisen, tilbyr E-3 overbevisende og svært konkurransedyktige funksjoner, som for eksempel vippeskjermen, IS stabilisering av sensoren, SSWF støvfjerning, sprutsikkert kamerahus som er unikt på dette nivået. På papiret har Olympus E-3 levert på alle viktige funksjoner, og i hånden føles det godt balansert responsivt og bunnsolid.
E-3 er da et kamera som gir fantastiske resultater så lenge du holder deg innenfor komfortsonen. Takket være sensorens begrensninger, hvis du tøyer grensene (prøver å fange for stort dynamisk område, øker følsomheten i lite lys, prøver å gjengi de fineste detaljene i et motiv), begynner den å under-prestere sammenlignet med de beste av konkurrentene.
Mine erfaringer med kameraet samsvarer i stor grad med vurderingene som ble gjort av DpReview: Et bunnsolid kamera med gode objektiver som kunne brukes i all slags vær. Begrensningene knyttet til dynamisk omfang (ca. 10 EV ved ISO 100) gjorde det nødvendig å fotografere i RAW-format for å kunne få best mulige resultater.
Etter at jeg la ut mine bilder fra Røros, fikk jeg en henvendelse om bruk av bildet nedenfor i forbindelse med oppgradering av Coop Megabutikken på Røros.
Til tross for en sensorstørrelse på 10 mb, kunne dette bildet fra Røros printes 8 meter langt og pryde inngangspartiet på Mega Røros.Et kjent motiv fra RørosVarme farger i et kaldt klima.Tett trehusbebyggelse.Tømmerhus.Husrekke av tømmerbygninger.Et lite hus ved slagghaugene.Slagghaug fra gruvedriften.Slagghaug.Tradisjonelle byggeteknikker.Trange forhold.Trøndersk byggeskikk.Her holdt avisa Fjell-Ljom til.Hyttelva.Ødegårds trykkeri.Sleggvegen.Kveldslys.Bergstaden.Småhus og kirkespir.
Om tittelbildet: Dette bildet av Jessheim stasjon er tatt av bildebyrået Mittet &Co for veldig lenge siden. Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets fotosamlinger som ligger tilgjengelig på deres nettside. Bildene er merket Public Domain. Det innebærer at du kan koipere, endre, spre og fremføre dette verket, selv for kommersielle formål, uten å spørre om tillatelse.
Etableringen av Jessheim stasjon, som ble åpnet i 1854, var vel det første skritt i utviklingen av «Jessheimbyen».
Alle møter er på torsdager kl. 18.30 i Galleri Jessheim.
Når du ser på gamle fargebilder fra 60- og 70-tallet vil du fort finne bilder med litt sære farger. Noen farger er bleket bort med den virkning at bildet får et fargestikk. I tillegg kan fargene være bleknet som følge av bruk av dårlige kjemikalier i framkallingen og/eller at bildene er blitt utsatt for sterkt sollys over lengre tid.
Dagens digitale bilder har ofte en bedre gjengivelse av fargene i utgangspunktet og vil ikke bli påvirket av tidens tann så lenge de oppbevares på et lagringsmedium – lokalt eller i «skyen».
Dersom du synes at det digitale bildene blir for skarpe, fargesterke og «sterile» kan disse behandles i et bildebehandlingsprogram (eller direkte på mobiltelefonen) ved bruk av såkalte filter. I bildet av den gamle grinda har jeg bruk en «plug-in» i Photoshop Elements som heter Topaz Labs. Jeg har der brukt et filter som heter «Timeless» for å illudere at bildet er tatt for lenge siden.
Nedenfor er gjengitt to bildepar som ytterligere illustrerer effekten:
Digitalt bilde
«Gammelt» bilde
Digitalt bilde
«Gammelt» bilde
For at illusjonen om at det er et gammelt bilde skal virke troverdig, bør det ikke være spor av moderne gjenstander i bildet.
Krogens fotoblogg 