Framtida er speilløs

En oversikt over Nikon filmbaserte kamera fra 1948 til 1971

Et lite forbehold:

Kameraindustrien sliter nå i konkurransen med mobiltelefoner som det mest foretrukne redskap for å ta og distribuere bilder (og video). Kamerasalget går kraftig ned mens nye og stadig mer avanserte mobiltelefoner kommer på markedet.

Privatpersoner, presse og kringkasting bruker i stadig større grad mobiltelefoner for å kommunisere med omverdenen. Under Vietnamkrigen var det i stor grad bilder som ble tatt av profesjonelle krigsfotografer som påvirket opinionen, mens i senere hendelser ser vi i stadig større grad at innbyggerne i krigs- og katastrofeområder selv både filmer og fotograferer hendelser der de bor. Disse bildene og videoene dukker så opp i media for å informere og påvirke myndigheter og befolkning i andre land.

Krigsfotograf under krigen i Vietnam.

En god søker gjør halve jobben

Et kamera fungerer på den måten at lys fra et motiv går gjennom et objektiv (med flere linseelementer) som projiseres på enten på en lysømfintlig film eller en digital brikke.

Nikon S rammesøker kamera.

For at fotografen skal kunne vite hva som kommer med på filmen/brikken trengs det en søker. Hvis vi bruker Nikon sine kamera som eksempel, ser vi at fabrikken i perioden fra 1948 til 1959 produserte kamera med såkalt rammesøker hvor fotografen komponerte bildet gjennom et separat vindu. I og med avstanden mellom objektivet og søkeren, var det ikke fullt samsvar mellom søkerbildet og det som faktisk kom med på filmen. Dess nærmere motivet var fra kameraet, dess større ble avviket. Det kan bemerkes at de første kameraene fra Nikon ble beskyldt for å være kopier av de populære Leica M kameraene. I midlertid fikk Nikon snart et rykte for å lage solide kamera med gode objektiver.

Nikon F speilrefleks kamera.

I 1959 introduserte Nikon sin berømte serie av F speilrefleks kameraer. Disse kameraene ble – i ulike utgaver – svært populære blant proff- og amatørfotografer.

Den store fordelen med speilreflekskamera var at lyset fra motivet ble projisert mot et speil og ført gjennom en pentaprisme slik at det motivet som fotografen så gjennom søkeren var identisk med utsnittet på filmen. Når fotografen trykket på utløseren – etter å ha valgt lukker og blenderåpning – slo speilet seg opp slik at filmen ble korrekt eksponert.

Innføringen av speilreflekskamera åpnet for å utvikle et bredt utvalg av optikk fra vidvinkel til lange teleobjektiver som kunne brukes sammen med kameraet. På samme måte kunne kameraet da lett kobles til et mikroskop.

Nikon Z speilløst kamera.

Olympus, Panasonic og i stadig større grad Sony har satset stort på såkalt speilløse kamera med utskiftbar optikk. Canon og Nikon hadde et godt grep om markedet for proff- og avanserte amatørfotografer med sine digitale speilreflekskamera og ventet i det lengste med å introdusere speilløse kamera med tilpasset utvalg av nye objektiver. Særlig konkurransen fra Sony gjorde at Canon og Nikon måtte «hive seg rundt».

Den største fordelen med speilløse kamera er, etter min mening, at fotografen får et nøyaktig utsnitt av motivet samtidig som man kan korrigere eksponeringen basert på søkerbildet. De digitale søkerne på speilløse kamera hadde i begynnelsen begrensninger knyttet til oppløsning, fargegjengivelse og oppfriskningsrate, men alle disse begrensningene er nå eliminert og fotografen får en god informasjon om det bildet som festes til brikken når utløseren trykkes. I tillegg gjør fraværet av finmekanikk knyttet til speilet at kameraet kan bli billigere å produsere samt – forhåpentligvis mer robust under bruk. Dagens moderne speilløse kamera kan ta et utrolig antall eksponeringer i sekundet, noe som ville slite hardt på et speil som skal slå seg opp og ned for hver eksponering.

I tillegg er speilløse kameraer mindre og lettere – både når det gjelder kamerahus og optikk – enn digitale speilreflekskamera. De er med andre ord bedre for rygg og nakke når fotografen skal ha med utstyret ut i felt. Da vil det alltid være slik at det beste kameraet er det du faktisk har med deg…

PS: Det synes å være en økt interesse blant dedikerte fotografer for å eksperimentere med optikk laget for klassiske analoge kamera. Prisen på såkalte «vintage lenses» øker på eksempelvis eBay. Det betales god pris for fastobjektiver med høy lysstyrke fra produsenter som Nikon, Canon, Leica, Zeiss med flere. Zoomobjektiver og såkalte «piratobjektiver» fra eksempelvis Vivitar og Tamron er lavere priset. I og med at avstanden mellom objektiv og kamera er kortere på speilløse kamera, er det plass til en konverter mellom det gamle objektivet og kameraet. Slike konvertere fås til en rimelig penge slik at man praktisk talt kan kombinere de alle typer objektiver med det speilløse kamera man har anskaffet. Moralen blir da: Dersom du har gamle objektiver liggende, prøv dem på ditt speilløse kamera.

Etterord:

I 2010 ble det solgt mer enn 120 millioner kamera, mens antallet i 2020 ble redusert til 9 millioner. Kundene – særlig tidligere brukere av kompaktkamera – har i stedet gått til anskaffelse av smarttelefoner for å dokumentere daglige hendelser og dele disse på sosial media. Salget av kameraer er bare en brøkdel av antallet smarttelefoner som selges årlig: Siden 2013 har det blitt solgt mer enn én milliard smarttelefoner hvert år! I og med at smarttelefoner og kamera til dels konkurrerer i det samme markedet, vil disse forskjellene i salgstall opplagt påvirke investeringer og videreutvikling hos produsentene. Det skjer størst utvikling når det gjelder bildekvalitet, datakraft og bruk av kunstig intelligens blant produsenter av mobiltelefoner.

En moderne mobiltelefon har en mer enn bra nok bildekvalitet for de aller fleste – dessuten er den alltid i lomma når motivene dukker opp. Hvem skal da kjøpe fotoapparater? Svar: Det vil alltid være et profesjonelt marked og et marked for avanserte amatører som etterbehandler, printer og selger bilder, men hvor mange kameraprodusenter kan overleve i dette krympende markedet?

I 2021 stod speilløse kamera for 59% av det totale antall solgte kamera med utskiftbar optikk. I samlet salgsverdi utgjorde de speilløse kameraene hele 78% av totalen. Utviklingen de senere år viser klart at digitale speilreflekskamera taper kampen om kjøpernes gunst.

I den grad kameraindustrien har en framtid som fortsatt er interessant for produsenter og investorer, vil jeg tro at speilløse systemkameraer med utskiftbar optikk vil være de mest populære…

Min gjetning er derfor at Sony vil stå igjen som vinner i dette slaget. Selskapet, som i sin tid slo seg sammen med den kjente kamerafabrikanten Minolta, har vist en stor innovativ kraft i kameramarkedet med speilløse systemkamera som har imponerende ytelser og topp bildekvalitet. At Sony også leverer sensorene som brukes i Hasselblad og Nikon kameraer, understreker deres sterke posisjon.

Mitt samliv med Olympus

Olympus OM-1 ble lansert i 1972 og utmerket seg med med å være lite og lett i forhold til konkurrentene. I tillegg fikk det mange positive tilbakemeldinger på sitt design.

Mitt samliv med Olympus startet som en avstandsforelskelse da min svoger gikk til innkjøp av et Olympus OM-1 kamera med et 135 mm teleobjektiv med 2,8 som største blenderåpning, samt vidvinkelobjektivet 28 mm f 2,8. Kameraet ble ødelagt, men jeg var så heldig å få alt utstyret til odel og eie.

Olympus OM 20 ble lansert i 1983, mens Olympus OM-2S ble lansert i 1984.

Jeg brukte først et Chinon CM-3 kamera med Cosina objektiver, men da jeg sammenlignet mine lysbilder med de bildene svogeren min fikk fra sitt Olympus kamera og objektiver, byttet også jeg til Olympus. Først et OM-20 kamera som var i Olympus sin «amatør-serie» før jeg gikk til anskaffelse av et OM-2S. Dette var begge flotte kamera som ga utmerkede bilder, men jeg må innrømme at jeg brukte OM-20 kameraet mest. Det skyldtes at OM-2S kameraet «spiste» batterier slik at jeg ofte stod det uten strøm og mulighet til å ta bilder.

Olympus C-50 Zoom ble lansert i 2002 med en sensor på 5 mb.
Et bilde fra Runde som jeg tok i juli 2004 med mitt C-50 Zoom kamera.

Overgangen fra analoge kamera og arbeid i mørkerommet ble i 2002 erstattet med en digital arbeidsflyt ved bruk at Olympus sitt C-50 Zoom kamera med en bildebrikke på beskjeden 5 mb. Kameraet var meget stilig i børstet aluminium og fikk god plass i jakkelomma. Imidlertid var det helautomatisk slik at jeg ikke kunne styre tid, blender, ISO eller blits. Jeg var derfor ikke bestandig like fornøyd med bildene. Kameraet ble derfor erstattet med en C-7070 Wide Zoom i 2005.

Olympus C-7070 Wide Zoom ble lansert i 2005 med en sensor på 7,1 mb..

Olympus C-7070 Wide Zoom utmerker seg ikke med vakkert design, men det var bygget som et meget robust kamera. Her kunne jeg stille tid, blender, ISO og blits manuelt i tillegg til at jeg kunne ta bilder i RAW-format. RAW-formatet gir store muligheter til å justere eksponering, fargebalanse samt høylys/skyggepartier i etterkant. I midlertid brukte jeg dessverre denne muligheten litt for lite da det tok flere sekunder før kameraet klarte å overføre RAW-bildene til minnebrikken.

Et bilde fra Malvik i juni 2007 som jeg tom med mitt C-7070 Wide Zoom kamera.

Olympus E-3 ble lansert i 2007 med en sensor på 10,1 mb.

Overgangen til speilrefleks skjedde i 2007 med det meget robuste E-3 kameraet. Jeg kjøpte det med det meget gode 14-54 Zoomobjektivet. Dette kameraet brukte jeg ofte og det ga meg stor glede fordi værtettet hus og objektiver gjorde at jeg kunne bruke det i all slags vær.

Et bilde fra Synnfjellet i oktober 2010 som jeg tok med mitt E-3 kamera.
Olympus vidvinkel 28 mm f 2,8.

Jeg hadde lenge et håp om å kunne bruke de gamle Olympus-objektivene videre i den digitale tidsalder og kjøpte derfor et adapter for å kunne bruke dem på Olympus E-3. Jeg ble derfor noe skuffet da brikken i 4-3 systemet er bare halvparten så stor som det gamle filmformatet (full frame). En nydelig vidvinkel på 28 mm gir ikke den samme opplevelsen når crop-faktoren gjør at jeg da i praksis har et normal-objektiv på 56 mm. Løsningen ble derfor å anskaffe meg et Sony A 6000 kamera og et Metabones Speed Booster adapter som gir omtrent samme brennvidde ved bruk på en APC sensor. Denne kombinasjonen bruker jeg jevnlig med gode resultat.

Et bilde fra Glomma som jeg tok med et Olympus 28 mm vidvinkelobjektiv sammen med et Sony A6000 kamera.

Agfa Agfaortho 25: Ortokromatisk svart-hvit negativ film

Eika klargjøres for fiskesesongen.

Som amatørfotograf på 80-tallet var jeg opptatt av å ta skarpe bilder uten sjenerende korn. Det gjaldt å bruke filmer med lav ISO-verdi, eventuelt å investere i et mellom-format kamera – noe jeg ikke hadde råd til. I fotomiljøet fikk jag da tips om å bruke ortokromatisk film for å få skarpe bilder uten sjenerende korn. Denne filmen gjengir ikke fargespekteret på samme måte som panakromatisk film; blåtoner gjengis mørkere mens rødtoner gjengis lysere. Dette kunne jeg kompensert ved å bruke et blåfilter foran objektivet. Ulempen da ville være at ved bruk av denne langsomme film på ISO 25 ville fått svært lange eksponeringstider.

På bildet fra småbruket Tangen sees tydelig at den blå himmelen gjengis mørkt når man fotograferer med ortokromatisk film.

Agfa Ortho 25 Professional-film var – likhet med Kodaks Technical Pan – en type dokument-film som ble brukt til avfotografering av tekst samt tekniske tegninger / plansjer. Det ortokromatiske negativet er preget av en optimal reproduksjon av detaljer, høyeste oppløsning og ekstremt fint korn. I utgangspunktet gjengir ikke filmen gråtoner, men ved framkalling ved bruk av Tetenal Neofin Doku, som er en ekstremt myk framkaller med høy utnyttelse av filmhastighet, gjør det mulig å bruke slike dokument-filmer til halvtonefotografering med en særegen tegning og gråskala.

Gjeddefiske på Hersjøen

Verken Kodak eller Agfa produserer slike filmer lenger, men entusiaster kan fortsatt få kjøpt fryselagret film fra enkelte leverandører

Agfa Agfaortho 25 Pro var en ortokromatisk svart-hvit negativ film optimalisert for teknisk, vitenskapelig og halvtonearbeid, samt kreative og billedlige applikasjoner. Denne unike filmen er preget av ekstremt høy skarphet og oppløsningskraft, og har også en imponerende fin kornstruktur.

Filmen klarte å gjengi mørke detaljer inne i et nedlagt fjøs samtidig som husene utenfor gjengis relativt bra.