På sykkeltur med FujiFilm X100

Krogen på sykkeltur.

DpReview skrev om dette kameraet da det ble lansert i 2010 (oversatt ved bruk av Google Translate): Blant alle de kameraene som ble presentert på Photokina 2010 – inkludert entusiast SLRs som Nikon D7000, Canon EOS 60D, Pentax K-5 og Sigma SD1 – stjal en helt uventet modell showet. Fujifilm avduket FinePix X100, et kompakt kamera med en APS-C-sensor i SLR-størrelse med tradisjonell analog betjening av lukkertid, blender, eksponeringskompensasjon m.v. Bak disse gammeldagse betjeningsorganene skjuler det seg banebrytende teknologi inne i en retro-stylet kropp med et utseende til å dø for.

X100 bruker tradisjonell analog styring (som man kjenner igjen fra de filmbaserte kameraene) av lukkertid, blenderåpning og eksponeringskompensasjon, sammen med en elektronisk koblet (‘focus-by-wire’) manuell fokuseringsring. Men den største nyheten er den innovative hybride søkeren, som kombinerer en konvensjonell optisk søker med direktesyn med en elektronisk søker med høy oppløsning. Dette gir i prinsippet i det minste det beste fra begge verdener, pluss noen få unike triks av seg selv. Hvis du foretrekker det, kan du selvfølgelig også bestemme utsnitt på bildene dine ved hjelp av den 2,7-tommers LCD-skjermen på baksiden, som alle andre kompakte kameraer.

Retro kamera: Sølv kamerahus og brunt skinnetui.

Det må innrømmes at også jeg falt pladask for dette kameraet som minnet meg om analoge fotoapparater jeg hadde brukt tidligere, samtidig som det var spekket med moderne teknologi. Jeg var derfor i ekstase da jeg ble eier av et slikt sølvfarget kamera med brunt skinnetui. Folk spurte meg ofte om det fremdeles var mulig å få kjøpt film til slike gammeldagse fotoapparat. Imidlertid ble dette kameraet stjålet og jeg gikk inn i en langvarig sorgtilstand. Utvalget av brukte kamera var preget av lite tilbud og svært høye priser. Men så – plutselig – dukket det opp et tilbud om en «limited» svart utgave med ditto etui til halve prisen. Jeg slo til!

FujiFilm vs. Kodak

Den digitale æra kom svært brått på produsentene av film og analoge kamera. Det multinasjonale storkonsernet Kodak, som ironisk nok lå i tet når det gjaldt utvikling av digitale bildebrikker, vurderte det slik at digitale kamera ikke ville kunne konkurrere kvalitetsmessig med de tradisjonelle filmbaserte løsningene.

Fasit kjenner vi nå; Kodak er stort sett redusert til en firmalogo som lisensieres til diverse produsenter av fotografiske produkter. Fuji derimot, tok i mot den digitale utfordringen og har klart å lansere et stort antall kameratyper og objektiver som er godt mottatt i markedet. De har en liten spesialitet ved at man i de digitale kameraene kan velge ulike filmsimuleringer som skal gi bilder som minner om deres velkjente filmtyper som Velvia, Provia, Astia med henhold til kontrast, fargegjengivelse med videre.

PS: Det er fortsatt mulig å kjøpe Kodak film av ulike typer, inkludert bladfilm. Men hele verdikjeden med verdensomfattende laboratorier for framkalling og kopiering av bilder er borte. Den legendariske Kodachrome er det ikke lenger mulig å få kjøpt eller framkalt.

En Kodak Ektachrome 36 bilders lysbildefilm koster nesten 300,- kr. Det samme gjelder FujiFilm Velvia.

FujiFilm X100 i svart utgave.

FujiFilm X100 har blitt standard tilbehør når jeg sykler rundt på Øvre Romerike. Kameraet har et fast objektiv på 23 mm. som tilsvarer en moderat vidvinkel på 35 mm. på fullformat kamera. Denne brennvidden er godt egnet for landskapsfotografering.

Bildene nedenfor er eksempler på motiver jeg har fanget på mine sykkelturer med mitt kjære FujiFilm kamera.

Åkerlandskap i Nannestad.
Sensommer i Nannestad.
Fra Randbygrenda.
Husmannsstue i Åsgreina.
Husmannsstue i Ullensaker.
Kulturlandskap i Nannestad.
Fra Kringlerdalen: Panorama fra 3 eksponeringer.
Fra Andelva.
Fra Risebro.
Svanfoss sluse.

Til slutt: Et par vinterbilder som ikke er tatt fra sykkelsetet:

Ravinelandskap.
Fra Gjerdrum.

Dette er ikke et svart/hvitt bilde

Dette bildet er tatt med bruk av et Fujifilm X-100 kamera hvor filmsimuleringen var satt til B&W Yellow filter.

Moderne digitalkamera har gjerne mulighet for å simulere gammeldags film – enten svart/hvitt – eller farger – som blir lagret som *jpg filer. Fujifilm har som kjent en historie som produsent av populære filmer, eksempelvis Velvia. Fujifilm klarte, i motsetning til Kodak, å følge med i skiftet fra analog til digital fotografi. De har utviklet et stort utvalg av gode kamera og objektiver.

Fujifilm klarte også å knekke koden for å gjøre seg attraktive for fotografer som er vokst opp med analoge kamera. Fujifilm X-100 ble, på grunn av sitt retro design, et kamera som mange fotografer – inkludert meg selv – bare «måtte ha». Når jeg brukte kameraet ble jeg ofte spurt om jeg fortsatt fotograferte med film.

Fujifilm X-100 har et retro design som bringer tankene tilbake til de gode gamle rammesøker kamera.

Som anerkjent filmprodusent kan Fujifilm x-100 simulere velkjente filmer som Provia, Velvia, Astia samt monokrom film med gult, rødt og grønt filter.

I svart/hvitt påvirker disse filtrene bildene slik:

  • Gult filter: Noe mørkere himmel og lysere gult
  • Rødt filter: Svært mørk himmel – røde bildeelementer blir lysere
  • Grønt filter: Grønt gress blir lysere, mens røde blomster blir mørkere

Imidlertid dreier det seg om ulik prosessering av fargebalanse og kontrast for å oppnå ulike effekter i den svart/hvite *jpg- filen. Dersom du også lagrer bildet i RAW-format vil du se at det faktisk er et fargebilde som er lagret på brikken:

Her er bildet fra RAW-filen som er «framkalt» i RAW-konverteren.

Som amatørfotograf kan jeg ha glede av å fotografere i svart/hvitt. Den elektroniske søkeren gjør at jeg ser motivet på en annen måte og lettere kan lete etter geometri og vurdere komposisjon og kontraster mellom ulike elementer før jeg tar bildet. Effekten av de ulike filtrene vises umiddelbar i søkeren. MEN: Jeg vil alltid fotografere slik at bildene lagres både i *jpg- og raw-format. Det gir en frihet til å vurdere om det aktuelle motivet fungerer best med eller uten farger.

Det finnes imidlertid en type kamera som utelukkende registrerer gråtoner på brikken, slik at du ikke har mulighet til å lage kopier i farge, nemlig Leica Monochrom:

Leica Monochrom er et meget kostbart kamera som utelukkende er laget for fotografering i svart/hvitt. Prisen er p.t. ca. 100.000,- kr.

Leica Monchrom er et ekte sorthvitt-kamera. Selv råformatet (DNG) er i gråtoner. Ved å droppe det typiske RGB-/Bayer-filteret får hver bildesensor høyere følsomhet. Dessuten unngås, i følge produsenten, oppløsnings- og skarphetstapet som ellers følger av interpolering når vanlige RGB-kameraer bygger opp piksler. På toppen av dette har bildebrikken heller ikke et lavpassfilter, som gjerne benyttes for å diffusere bildet og unngå moiré-mønster. Resultatet er høy følsomhet, stort toneomfang  og suveren detaljgjengivelse – med en tilvarende pris.

Ville jeg kjøpt en Leica Monochrom til denne prisen? Nei, da ville jeg heller brukt 30.000,- kr på objektiver og valgt en rimeligere Leica M som både gir farge- og svart/hvitt-bilder.

Digitale fotoapparater og dynamisk omfang

Bildet over er en skjemdump fra Adobes RAW-konverter som viser med rød farge områder med utbrent høylys. Bildet er tatt med et Panasonic Panasonic Lumix DMC-L1 camera fra 2006. Kameraet har, i følge nettstedet DPreview et beskjedent dynamisk omfang på kun 8,5 EV.

Nedenfor er bildet gjengitt i *jpg-format rett fra kameraet:

Forgrunnen er relativt korrekt eksponert, men himmelen er helt utbrent.

Jeg tar nå alle bilder i såkalt RAW-format som gir meg en mulighet til å korrigere høylys og skyggepartier slik at de gjengis naturlig og med detaljer. I dette tilfellet var det umulig å hente ut noe særlig informasjon fra skyene på himmelen, slik at løsningen ble å beskjære bildet ganske kraftig:

Jeg har klart å hente ut noe informasjon i de lyse partiene, men himmelen virker unaturlig og forstyrrer derved helhetsinntrykket av bildet.

I følge teorien bør et fotografisk medium (film- eller digitalkamera) kunne gjengi et dynamisk omfang på minst 10 EV for å kunne gjengi kontrastrike motiver på en god måte. Grafen under viser et utvalg av kameraer fra perioden 2006-2020. Jeg har mest erfaring med kameraer med 4:3 bildebrikker. De tidlige utgavene av disse hadde problemer knyttet til det dynamiske omfanget. Nettstedet DXOmark har systematisk testet et stort antall kameraer i markedet over flere år. Grafen viser at de tidligste modellene fra Panasonic og Olympus hadde problemer med å klare et dynamisk omfang på 10 EV. I følge tester fra DPReview, klarte verken Olympus E-410 eller E-3 å oppnå 10 EV.

Hasselblad, Nikon og Sony scorer alle svært godt når det gjelder dynamisk omfang. Nyere modeller fra Panasonic og Olympus har fått betraktelige forbedringer.

Imidlertid har utviklingen gått framover slik at man på nyere kamera har fått redusert problemet med utbrente høylys og gjengrodde skygger. I tillegg er det et stort framskritt av man ved bruk av speilløse kamera kan se i søkeren hvordan bildet blir gjengitt og at man derved kan korrigere eksponeringen for at resultatet skal bli best mulig. Uansett vil jeg sterkt anbefale å lagre bildene i RAW-format for å kunne korrigere høylys, skyggepartier og eksponering i etterkant.

Det maksimale dynamiske omfang fås når bildet blir tatt ved kameraets laveste ISO. Når ISO-verdien skrus opp, vil det oppstå støy og dårligere fargegjengivelse. DXOmark har derved brukt begrepet «anstendig bildekvalitet» for å angi hvor høyt man kan skru opp ISO-verdien på knyttet til disse parameterne:

  • Signal-til-støy-forhold (Høy ISO gir mer digital støy)
  • Dynamisk omfang (Høy ISO gir et lavere dynamisk omfang med utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier)
  • Fargedybde (Høy ISO gir lavere fargemetning og et noe møkkete helhetsinntrykk)
Moderne kameraer fra Hasselblad, Nikon og Sony tåler godt ISO-verdier på 3000 eller mer og fortsatt ha en «anstendig bildekvalitet». Ved bruk av eldre kamera fra Olympus og Panasonic bør man unngå å bruke høyere ISO-verdier enn 400.

Kameraer med brikke i 4:3 formatet er blitt kritisert for dårlig dynamisk omfang og svake egenskaper i dårlig lys. Større bildebrikker gir gjennomgående bedre resultater selv om det er forskjeller mellom de ulike kameramerkene. Imidlertid blir også 4:3-kameraene stadig bedre og de har et fortrinn med gode løsninger for bildestabilisering slik at man kan bruke lengre lukkertid for å unngå høye ISO-verdier. I tillegg har Panasonic og Olympus et stort utvalg av gode og lyssterke objektiver uten at disse «koster skjorta».

PS: For oss som har erfaring med analog fotografering, er sammenhengen mellom høy ISO-verdi og bildekvalitet et kjent fenomen. Film som skulle gi klare og fine bilder hadde gjerne 50-100 ISO. Raskere filmer – opp mot 400 ISO – ga markant grovere kornstruktur og redusert dynamisk omfang. Mange «presset» den velkjente Kodak Tri-X fra 400 ISO til 800 ISO eller mer. Resultatet var betydelig økning i kornstørrelsen og et redusert dynamisk omfang. Når det gjelder diasfilm husker jeg GAF 500 ISO som ga grovt korn og en lite attraktiv fargegjengivelse sammenlignet med Kodacrome-filmen som var på beskjedne 64 ISO. Perfeksjonister kunne i tillegg velge å bruke mellom-format kameraer med 6*6 eller 6*7 cm filmformat for å få perfekte bilder (eksempelvis Hasselblad). Det formatet på digitale kameraer som i dag kalles «fullformat» ble jo på den tiden betegnet som «småbildefilm».

Nannestad sykehjem – et livsgledehjem!

Et livsgledehjem er et sykehjem der hver enkelt beboer skal få tilrettelagt sin hverdag etter sitt behov og tidligere opplevelser/interesser, slik at de i større grad får mulighet til å bevare egen identitet. Et livsgledehjem har også samarbeid med skoler og barnehager som bidrar til å skape kontakt mellom generasjoner, samtidig som det, sammen med samarbeid med frivillige, skaper større åpenhet.

For å bli sertifisert som livsgledehjem er det 9 kriterier som må oppfylles:

  • Alle ansatte på sykehjemmet skal vite hva sertifiseringsordningen er, og hva det innebærer
  • Virksomheten skal legge til rette for samarbeid med skoler, barnehager og frivillige organisasjoner
  • Virksomheten skal legge til rette for at beboer skal få komme ut i frisk luft minst en gang per uke
  • Virksomheten skal legge til rette for kontakt med dyr
  • Virksomheten skal legge til rette for sang, musikk og kultur i hverdagen
  • Virksomheten skal legge til rette for å skape en hyggelig ramme rundt måltider
  • Virksomheten skal legge til rette for å skape god kommunikasjon med pårørende
  • Virksomheten skal legge til rette for å trekke årstidene inn som en naturlig del av sykehjemmets hverdag

—–

Jeg ble forespurt om jeg kunne bidra med et landskapsbilde fra Nannestad som beboerne kunne kjenne seg igjen i. De ansatte ved sykehjemmet bladde gjennom albumet «Bilder fra Nannestad» på min flickr-side og valgte ut et bilde fra Kringlerdalen. Ved denne fossen har det vært både sag- og kvernbruk. Man kan fortsatt se rester etter murer og fundamenter i og ved elva.

Det aktuelle bildet tok jeg under en sykkeltur i juli 2017. Det var opprinnelig et panoramabilde, men det måtte beskjæres for å kunne passe inn på den tildelte veggplassen.

Bildet er produsert på fototapet og jeg fikk beskjed om at bildefilen skulle være på 3590*2500 piksler, noe som tilsvarer ca. 8,9 mb. Jeg tenkte at dette var lite for et bilde som skulle være 2.5 meter høyt og nesten 4 meter langt, men fasiten er at bildet fungerer godt fordi det betraktes på langt hold.

DSCF3442 copy

Sykehjemmet har, i samsvar med tidens trend, innarbeidet bildet i en installasjon som i tillegg til fotografiet består av en skigard, levende blomster og små steiner fra elva.

Takk til Nannestad sykehjem for dette interessante oppdraget!

Her er det originale bildet fra flickr:

DSCF2773_stitch copy

Dette panoramabildet er satt sammen av flere eksponeringer og viser tydelig grunnmuren fra den mølla som lå ved elva.