Olympus – Krogens fotoblogg

Olympus historie

INNLEDNING

NB: Denne artikkelen er produsert ved bruk av kunstig intelligens. Programmet som har skrevet artikkelen, på oppdrag av meg (jfr. overskriftene), heter ChatGPT. Det synes som om roboten har fått med seg det meste og skriver et brukbart norsk. Bildene er satt inn av meg.

Historien til Olympus kamera

Olympus er et japansk selskap som ble grunnlagt i 1919 som Takachiho Seisakusho. Det produserte først mikroskoper og termometre, men utvidet senere til andre områder, inkludert kameraproduksjon.

Olympus kom først inn på kameramarkedet i 1936 med produksjonen av sitt Semi-Olympus I-kamera. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av flere andre modeller, inkludert Semi-Olympus II og Olympus Pen i 1959. Olympus Pen var et halvbildekamera, noe som betydde at den brukte film som var halvparten av størrelsen på en standard 35 mm ramme, noe som ga flere eksponeringer på en enkelt filmrull.

I 1972 introduserte Olympus OM-1, et speilreflekskamera som var høyt ansett for sin kompakte størrelse og bilder av høy kvalitet. Dette ble etterfulgt av utgivelsen av flere andre kameraer i OM-serien, inkludert OM-2 og OM-4.

På slutten av 1990-tallet begynte Olympus å produsere digitale kameraer og har fortsatt å innovere på dette området, med fokus på kompakte og lette design. I dag er Olympus kjent for sitt brede utvalg av digitale kameraer, inkludert speilløse, pek-og-skyt og utskiftbare linsekameraer, samt objektiver av høy kvalitet og annet kameratilbehør.

Olympus OM-D E-M1X var det siste kameraet som Olympus laget før selskapet ble solgt.

Etterord

Olympus sin bildedivisjonen ble i januar 2021 solgt til OM Digital Solutions Corp, og tilhører nå Japan Industrial Partners (JIP). Grunnen til at ChatGPT ikke har fanget opp dette er antagelig at den har begrenset «råmateriale» å bruke for å beskrive ting som har skjedd etter 2021.

Olympus deler derved skjebne med andre stolte kameraprodusenter som Asahi Pentax, Minolta, Konica, med flere som enten er nedlagt eller solgt til konkurrenter.

Historien til Zuiko objektiver

Zuiko er merkenavnet som Olympus har brukt for sine kameralinser siden det først kom inn på kameramarkedet på 1930-tallet. Navnet «Zuiko» er avledet fra det japanske ordet «zuikō», som betyr «lys som samler kraft.»

Olympus har en lang historie med å produsere kameralinser av høy kvalitet, og Zuiko-merket har blitt synonymt med fortreffelighet innen linsedesign og konstruksjon. Noen av de tidlige Zuiko-objektivene ble produsert for Olympus avstandsmålerkameraer, som Semi-Olympus I og Olympus Pen.

På 1970-tallet introduserte Olympus OM-1, et speilreflekskamera (single lens reflex) som ble ledsaget av en rekke Zuiko-objektiver. Disse objektivene ble designet for å være kompakte og lette, og de var høyt ansett for sin bildekvalitet og holdbarhet.

OM-Zuiko 24 mm objektiv med lysstyrke 2,8.

Gjennom årene har Olympus gitt ut et bredt spekter av Zuiko-objektiver, inkludert primærobjektiver, zoomobjektiver og spesiallinser. I dag er Zuiko-merket kjent for å produsere linser som passer for et bredt spekter av applikasjoner, inkludert landskaps-, portrett- og actionfotografering.

Tilbake til 70-tallet

Canon AE-1: Et populært kamera fra 70-tallet.

På 70-tallet opplevde folk i Norge en rask velstandsøkning som ga muligheter for å bruke mer penger på sine hobbyer. Ivrige fotoamatører kjøpte seg gjerne et speilreflekskamera fra produsenter som Nikon, Canon, Pentax og Olympus med flere. Disse kameraene ble gjerne solgt med et 50 mm. kit-objektiv med lysstyrke 1:1,8. Personlig hadde jeg ikke råd til et kamera fra disse produsentene og kjøpte derfor et Chinon CM-3 kamera med normalobjektiv, 35 mm. vidvinkel og 135 mm. tele. Kameraet fungerte utmerket, mens objektivene var ikke like skarpe som originalobjektiver fra de mer kostbare kameramerkene.

Poenget med å velge et speilreflekskamera var imidlertid muligheten for å bruke objektiver med ulike brennvidder til forskjellige motivtyper. Mange anskaffet seg derfor et vidvinkelobjektiv på 24-35 mm. til arkitektur- gruppe- og landskapsfotografering. 35 mm. objektiver var de rimeligste, mens et 24 mm. objektiv kunne være svært kostbart.

Korte teleobjektiver – såkalte portrettobjektiver – på 100-135 mm. med lysstyrke 1:2,0 eller 1:2,8 var også populære. De ga gode muligheter for å skape en uskarp bakgrunn ved portrettfotografering.

Teleobjektiver for sport- og dyrefotografering hadde gjerne en brennvidde på 400 mm. Disse objektivene var store og tunge. Den manuelle fokuseringen stilte store krav til fotografen for å få motivet i fokus. I tillegg måtte mange ty til et stødig stativ for å sikre skarpe bilder.

Normalobjektiv:

Et normalobjektiv har en brennvidde som er tilnærmet lik diagonalen på det bildeformatet det er beregnet for og har en bildelvinkel som noenlunde samsvarer med øyets, det vil si mellom 43° og 46°.

Normalobjektivet har en bildevinkel som tilsvarer menneskets øye. Et normalobjektiv gir følgelig verken vidvinkeleffekter (overdrevet perspektiv) eller teleeffekter (komprimert perspektiv).

Et normalobjektiv fra Canon med f. 1,4 som største blenderåpning.

Vidvinkelobjektiv:

Objektiver med kortere brennvidde enn normalobjektivet kalles vidvinkelobjektiver. De har en større bildevinkel og gir større dybdeskarphet. Jo kortere brennvidden er, jo større er bildevinkelen.

Teleobjektiv:

Et teleobjektiv er et objektiv som benyttes ved portrettfotografering samt fotografering av fjerne motiver, for eksempel ved dyrefotografering og sportsfotografering. Teleobjektivet har lengre brennvidde enn normalobjektivet.

Naturfotografene og sportsfotografene investerte i teleobjektiver med minst 400 mm. brennvidde. De var gjerne utstyrt med stativfeste for å sikre skarpe bilder. Disse objektivene trengte mer lys (eller lengre eksponeringstider) da lysstyrken gjerne var på 1:4,5 eller 1:6,3.

«Piratobjektiver»

Originalobjektiver fra de kjente kameraprodusentene kostet svært mye penger. Derfor ble såkalte «piratobjektiver» fra produsenter som Vivitar, Tokina, Soligor og Tamron populære alternativer. Særlig telezoomer med brennviddeomfang på 70-210 mm. hadde en stor kjøpegruppe. Personlig hadde jeg stor glede av et Vivitar 28-70 mm. allround objektiv som jeg brukte sammen med et Olympus OM-20 kamera. Denne kombinasjonen var perfekt for bruk på ferieturer.

En ny æra for gamle objektiver

Mens kameraer fra 70-tallet gjerne samler støv i skap og hyller, er det blitt fornyet interesse for såkalte «vintage lenses» som nå selges til gode priser på eBay. Det er særlig objektiver med fast brennvidde (ikke zoomobjektiver) fra kjente produsenter som står høyt i pris. Dette skyldes at dagens speilløse kameraer i prinsippet kan brukes sammen med alt som finnes av gamle objektiver. Lyssterke normalobjektiver og korte teleobjektiver er populære blant fotografer som ønsker å ta bilder med uskarp bakgrunn og en særegen kontrast og fargegjengivelse.

I en tid hvor gjenbruk er blitt stadig mer aktuelt, oppfordres det derfor til å lete i skuffer og skap på jakt etter gamle objektiver. De fortjener å komme fram i lyset igjen.

«Fremkalling» av «digitale negativer»

Kodak Camera Center hvor du kunne få fremkalt filmen din og få bilder på papir.

Vi som er gamle nok husker tider da man fotograferte med film i kameraet. Kameraet ble ladet med en rull film som ble eksponert bilde for bilde; 24 eller 36 bilder per kassett.

Bildet lå da latent på filmen og måtte fremkalles gjennom en kjemisk prosess som omfattet bruk av fremkaller, stoppbad og fix før filmen til slutt ble skylt og tørket. Fremkalling av film måtte skje i stummende mørke for å hindre at filmen ble utsatt for uønsket påvirkning av lys.

Bruk av RAW-format (digital negative)

For å få det beste ut av mine bilder lagrer jeg disse bestandig i RAW-format i kameraet. Bilder i dette formatet kan ikke printes eller publiseres på nett før de er konvertert til et annet format som *.jpg eller *.tiff.

RAW-filer er populære blant digitale fotografer fordi de gir større kreativ og teknisk kontroll. Kameraprodusentene bruker imidlertid mange propietære RAW-formater som forutsetter bruk av egne programmer for å «fremkalle» filene. Dette betyr at slike RAW-filer kanskje ikke kan leses av det bildebehandlingsprogrammet du har installert på datamaskinen.

Digital Negative (DNG) er et offentlig tilgjengelig arkivformat for RAW-filer som genereres av ulike digitale kameraer. Dette løser mangelen på en åpen standard for RAW-filer opprettet av individuelle kameraprodusenter og sikrer at fotografen enkelt får tilgang til filene sine nå og for fremtiden.

Jeg bruker nå alltid å konvertere mine RAW-filer til DNG-format ved bruk av programmet Adobe DNG Converter som kan lastes ned gratis fra Adobes hjemmeside.

Skjermbilde når Adobes Digital Negative Converter åpnes på maskinen.

Steg 1: Laste opp en ubehandlet RAW-fil til RAW-konverteren

Bildet er undereksponert fordi lysmåleren er blitt påvirket av himmelen.
Skyggepartiene er svært mørke
Det er et utbrent høylys i den hvite skyen (rød flekk)

Steg 2: Korrigere bildet i RAW-konverteren

Jeg har gjort disse korrigeringer av RAW-filen:

Fargetemperatur / hvitbalanse: 5450
Eksponering: Økt med ett trinn
Kontrast: +10
Høylys: -19
Skyggepartier: +19
Hvite områder: -22 (for å unngå utbrente høylys)
Svarte områder: -3 (Hindre gjengrodde elementer i bildet)
Klarhet: +25
Vibrance (glød): +25
Saturation (fargemetning): +25

RAW-bilde etter korrigeringer ved bruk av Camera RAW.

Steg 3: Etterbehandling i PotoShop Elements

Jeg gjorde noen korrigeringer i PhotoShop Elements for å få et bilde som samsvarte med min opplevelse da jeg gikk ut for å fange regnbuen og den dramatiske himmelen. I denne prosessen hadde jeg stor nytte av plug-in programmet Color Efex Pro.

Det ferdige resultat etter min foretrukne arbeidsflyt.

Etterord: Det er opp til betrakteren å vurdere om min «fremkalling» av bildet var vellykket. Poenget er at fotografen selv har mulighet til å styre prosessen slik at vedkommende får et resultat ut fra egen smak og bildesyn.