Printing av kvadratiske bilder fra digitale kameraer

Introduksjon

Hasselblad var (og er fortsatt) et legendarisk analogt kamera som brukte et filmformat på 6 ganger 6 cm. Fabrikken promoterte dette formatets fordeler ved komposisjon av bilder. Filmformatet var 4 ganger så stort som småbildeformatet (dagens «full-frame») og gjorde kameraet til et førstevalg for profesjonelle studiofotografer. Det store filmformatet gjorde at bildene kunne beskjæres i høyde- eller breddeformat ved publisering i tidsskrifter.

Jeg er fascinert at dette formatet selv om jeg aldri har fotografert med slikt utstyr. Imidlertid kan flere av dagens digitale kameraer gjengi ulike formater i søkerbildet. Eksempelvis kan mine Panasonic og Olympus kameraer vise kvadratiske søkerbilder (1:1 aspect ratio) for å lette komponering av bildet.

Dette bildet fra Røros har jeg valgt å beskjære til kvadratisk format.

Om utnyttelse av sensoren

Dagens digitale kameraer har stort sett to ulike proporsjoner mellom lengste og korteste side på sensoren:

  • Mellomformat kamera fra Hasselblad, Fuji samt 4:3 kamera fra Olympus og Panasonic har et forhold på 4:3 mellom bredde og høyde.
  • Såkalte «full-frame» kamera og APC-kamera har et forhold på 3:2 mellom bredde og høyde.

Når jeg fotograferer med 3:2 kameraer kan jeg oppleve at jeg får med mer uønskede detaljer på bildet og beskjærer derfor ofte bilder i etterkant. Da jeg jobbet mørkerom brukte jeg fotopapir på 20 ganger 25 cm og måtte derfor bestandig beskjære bildene i høyden eller bredden for å fylle ut hele fotopapiret.

Megapiksler totalt

Det legges ofte stor vekt på antall megapiksler når ulike kameratyper blir sammenlignet: Jo flere piksler dess bedre. Dette er en sannhet med modifikasjoner, da størrelsen på den enkelte sensor, og derved kvaliteten varierer med sensorens størrelse. Eksempelvis har Sony A6000 og Sony A7 like mange piksler, mens arealet på bildebrikken på Sony A7 er mer enn dobbelt så stort og kan derved fange mer lys.

Effektive bildepiksler ved kvadratiske bilder

Når du velger å fotografer i kvadratisk format vil ikke hele bildebrikken bli tatt i bruk:

  • På 3:2 kameraer vil 33% av bildeflaten bli skåret bort.
  • På 4:3 kameraer vil 25% av bildeflaten bli skåret bort.

Effektive piksler for de ulike kameraene vises i figuren nedenfor. Eksempelvis ser vi at Et Olympus Pen-F kamera har ca. 20 MB mot Sonys 24 MB sensorer. Når vi fotograferer i kvadratisk format reduseres denne forskjellen til 15 MB versus 16 MB.

Megapiksler og utskrift på papir

Når vi skal printe bilder av god kvalitet settes DPI (Dots per Inch) til 300. En tomme tilsvarer 2,54 cm. For å vise hvor stort bildet blir på papir har jeg brukt denne innstillingen i grafen nedenfor.

Som vi ser av grafen over vil et kvadratisk bilde fra et gammelt Panasonic Lumix L1 kamera fra 2006 få en bildestørrelse på 20 ganger 20 cm, mens et Hasselblad X1 DII 50C gir et bilde på hele 52 ganger 52 cm.

MEN: Bilder fra harddisken kan interpoleres i et bildebehandlingsprogram slik at det tilføres flere piksler uten at det går nevneverdig ut over kvaliteten. I tillegg er det slik at store bilder skal betraktes på større avstand og da blir pikslene mindre synlig.

Oppsummering

Kameraer med sensorer i 4:3 format utnytter bildebrikken mer effektivt ved utskrift av kvadratiske bilder enn kameraer med sensorer i 3:2 format.

Dersom du ønsker å printe i store formater, kan det kanskje være like lurt å investere i digitale verktøy (gjerne basert på AI) som kan skalere bildene opp i god kvalitet framfor å investere i nytt kamera med flere megabytes på bildebrikken.

Bildebrikker: 4:3 versus 3:2 format

Bildebrikker til digitale kamera finnes i ulike størrelser med ulike proporsjoner mellom høyde og bredde.

Bildebrikker i 4:3-formatet

Bildebrikker i 4:3-formatet har et forhold mellom bredde på 4 og høyde på 3, uavhengig av størrelsen på brikken. Bildebrikker med dette forhold mellom høyde og bredde finnes i såkalte «mellomformat» kameraene fra Hasselblad, Fujifilm med flere.

Hasselblad er mest kjent for sine filmbaserte kamera med et kvadratisk format på 6*6 cm. I de digitale etterfølgerne er det kvadratiske formatet erstattet med brikker som gir et format på 4:3.

Bildebrikker i 4:3-formatet er allikevel mest kjent fra diverse kamera fra Olympus og Panasonic. Denne brikken er bare en brøkdel i størrelse i forhold til mellomformatet, men har samme forholdet mellom bredde og høyde.

4:3 formatet ble lansert i et samarbeid mellom Olympus, Panasonic og Leica. Leica har senere trukket seg fra dette samarbeidet mens Olympus og Panasonic fortsatt produserer kamera i dette formatet.

Tanken bak introduksjonen av 4:3-formatet og senere Micro Four-Thirds var å utvikle et kompakt kamerasystem som kunne tilby et godt utvalg av objektiver. I og med at bildebrikken var mye mindre kunne også kamera og optikk gjøres rimeligere, lettere og mer kompakt. Slike kamera er godt egnet på reise, men har ikke fått den samme status som såkalte «fullformat» kamera. Innvendingen mot disse 4:3 format kamera var at bildebrikken hadde et areal som kun var 1/4-del av det gamle filmformatet og derfor ikke hadde like gode egenskaper under krevende lysforhold.

Bildebrikker i 3:2 formatet

Bildebrikker i 3:2-formatet har forholdet bredde 3 til høyde 2, uavhengig av størrelsen på brikken.

Sensorer i 3:2-formatet brukes i såkalte fullformat kamera og kamera med de mindre APC-brikkene. Sony, Canon, Nikon og Fujifilm har alle brikker i 3:2-formatet.

Sony kom noe sent men godt i produksjon av kamera med fullformat brikker i det tradisjonelle 3:2-formatet. Sony produserer bildebrikker som brukes av de fleste kameraprodusentene.

Speilrefleks kamera fra Nikon og Canon med «fullformat» bildebrikke har vært det foretrukne alternativ blant profesjonelle fotografer. Innvendingen mot dette systemet har vært at en full utrustning med flere objektiver er svært tung og kostbar.

Imidlertid har innføringen av såkalte speilløse kamera endret bildet dramatisk. Speilløse kamera er mer kompakt og kan benytte det meste som finnes av objektiver fra ulike produsenter. Sonys introduksjon av A7-serien har vært en suksess som har tatt store markedsandeler fra Canon og Nikon.

Erfaringer med 4:3 og 3:2-formatet

Jeg har fotografert i flere år med filmbaserte kamera og har hatt gleden av å bruke digitale kamera fra Hasselblad, Sony og Olympus.

Ved overgangen fra analog til digital fotografering med Olympus kamera var det nye formatet uvant, særlig gjaldt det ved bruk av vidvinkel objektiver. Imidlertid har jeg vendt meg til dette formatet og synes det er lettere å komponere bilder enn i 3:2-formatet. Særlig gjelder det for bilder som er tatt i høydeformat.

Imidlertid er ikke et bilde ferdig før det er printet ut på papir. Jeg bruker en A3 blekkskriver fra Epson til dette formålet. Det synes å være best utvalg i rimelige passepartouter til bildestørrelse 40*30 cm for mine bilder, noe som tilsvarer 4:3-formatet. Bilder tatt med 3:2 formats kamera må derved beskjæres i bredden for å passe inn. Man kan selvsagt kjøpe rammer og passepartouter i alle størrelser og formater, men prisen kan bli høyere.

Fotopapir til blekkskrivere leveres i størrelser fra A-5, A-4, A-3, A-2 og større. Felles for alle disse størrelsene er at forholdet mellom lengde og bredde er 3 til 2. Bilder fra et 3:2 kamera vil derfor utnytte papirformatet bedre enn bilder fra 4:3 kamera.

Tilbake til 70-tallet

Canon AE-1: Et populært kamera fra 70-tallet.

På 70-tallet opplevde folk i Norge en rask velstandsøkning som ga muligheter for å bruke mer penger på sine hobbyer. Ivrige fotoamatører kjøpte seg gjerne et speilreflekskamera fra produsenter som Nikon, Canon, Pentax og Olympus med flere. Disse kameraene ble gjerne solgt med et 50 mm. kit-objektiv med lysstyrke 1:1,8. Personlig hadde jeg ikke råd til et kamera fra disse produsentene og kjøpte derfor et Chinon CM-3 kamera med normalobjektiv, 35 mm. vidvinkel og 135 mm. tele. Kameraet fungerte utmerket, mens objektivene var ikke like skarpe som originalobjektiver fra de mer kostbare kameramerkene.

Poenget med å velge et speilreflekskamera var imidlertid muligheten for å bruke objektiver med ulike brennvidder til forskjellige motivtyper. Mange anskaffet seg derfor et vidvinkelobjektiv på 24-35 mm. til arkitektur- gruppe- og landskapsfotografering. 35 mm. objektiver var de rimeligste, mens et 24 mm. objektiv kunne være svært kostbart.

Korte teleobjektiver – såkalte portrettobjektiver – på 100-135 mm. med lysstyrke 1:2,0 eller 1:2,8 var også populære. De ga gode muligheter for å skape en uskarp bakgrunn ved portrettfotografering.

Teleobjektiver for sport- og dyrefotografering hadde gjerne en brennvidde på 400 mm. Disse objektivene var store og tunge. Den manuelle fokuseringen stilte store krav til fotografen for å få motivet i fokus. I tillegg måtte mange ty til et stødig stativ for å sikre skarpe bilder.

Normalobjektiv:

Et normalobjektiv har en brennvidde som er tilnærmet lik diagonalen på det bildeformatet det er beregnet for og har en bildelvinkel som noenlunde samsvarer med øyets, det vil si mellom 43° og 46°.

Normalobjektivet har en bildevinkel som tilsvarer menneskets øye. Et normalobjektiv gir følgelig verken vidvinkeleffekter (overdrevet perspektiv) eller teleeffekter (komprimert perspektiv).

Et normalobjektiv fra Canon med f. 1,4 som største blenderåpning.

Vidvinkelobjektiv:

Objektiver med kortere brennvidde enn normalobjektivet kalles vidvinkelobjektiver. De har en større bildevinkel og gir større dybdeskarphet. Jo kortere brennvidden er, jo større er bildevinkelen.

Et vidvinkelobjektiv fra Canon med 24 mm. brennvidde.

Teleobjektiv:

Et teleobjektiv er et objektiv som benyttes ved portrettfotografering samt fotografering av fjerne motiver, for eksempel ved dyrefotografering og sportsfotografering. Teleobjektivet har lengre brennvidde enn normalobjektivet.

Et 100 mm. teleobjektiv fra Canon som var godt egnet til portrettfotografering.

Naturfotografene og sportsfotografene investerte i teleobjektiver med minst 400 mm. brennvidde. De var gjerne utstyrt med stativfeste for å sikre skarpe bilder. Disse objektivene trengte mer lys (eller lengre eksponeringstider) da lysstyrken gjerne var på 1:4,5 eller 1:6,3.

Et teleobjektiv fra Canon på 400 mm.

«Piratobjektiver»

Originalobjektiver fra de kjente kameraprodusentene kostet svært mye penger. Derfor ble såkalte «piratobjektiver» fra produsenter som Vivitar, Tokina, Soligor og Tamron populære alternativer. Særlig telezoomer med brennviddeomfang på 70-210 mm. hadde en stor kjøpegruppe. Personlig hadde jeg stor glede av et Vivitar 28-70 mm. allround objektiv som jeg brukte sammen med et Olympus OM-20 kamera. Denne kombinasjonen var perfekt for bruk på ferieturer.

En ny æra for gamle objektiver

Mens kameraer fra 70-tallet gjerne samler støv i skap og hyller, er det blitt fornyet interesse for såkalte «vintage lenses» som nå selges til gode priser på eBay. Det er særlig objektiver med fast brennvidde (ikke zoomobjektiver) fra kjente produsenter som står høyt i pris. Dette skyldes at dagens speilløse kameraer i prinsippet kan brukes sammen med alt som finnes av gamle objektiver. Lyssterke normalobjektiver og korte teleobjektiver er populære blant fotografer som ønsker å ta bilder med uskarp bakgrunn og en særegen kontrast og fargegjengivelse.

I en tid hvor gjenbruk er blitt stadig mer aktuelt, oppfordres det derfor til å lete i skuffer og skap på jakt etter gamle objektiver. De fortjener å komme fram i lyset igjen.

Fra småbildeformat til «Full Frame»

Begrepet 135 (ISO 1007) ble introdusert av Kodak i 1934[1] som en betegnelse på et film- og kassettformat. Formatet benytter rullefilm med en bredde lik 35 mm. Formatet kombinerer en kompakt størrelse med forholdsvis høy bildekvalitet, og er det mest brukte filmformatet for systemkameraer.

Ruller med 135-film selges innelukket i en lystett metallkassett med 24 eller 36 bilder som gjør det mulig å lade fotoapparater med filmen i dagslys. Filmen er rullet opp på en spole inne i kassetten og stikker ut gjennom en smal spalte utstyrt med sorte fiber for at ikke lys skal trenge inn. For å bruke filmen plasseres kassetten i en fordypning på høyre side i kamerahuset. Filmen trekkes deretter ut gjennom spalten og festes til en spole på venstre side i kameraet. Når alle bilderuter på filmen er eksponert, må filmen spoles tilbake inn i kassetten igjen. Kassetten beskytter den eksponerte filmen mot lys og mekanisk påvirkning inder transport til laboratorium for fremkalling.

Det selskapet framfor noe som bidro til å gjøre dette filmformatet populært for stillbilder er Leitz i Wetzlar. Selskapets sjef for produktutvikling, Oskar Barnack, begynte rundt 1913 å eksperimentere med 35mm-film i ulike kameraer. Pga. kinofilmes popularitet var formatet billig og lett tilgjengelig. I 1923 ble en liten serie (serienummer 100 til 130) av det som skulle bli Leica-kameraet produsert, og i 1925 startet ordinær serieproduksjon. Leica hadde et negativformat som målte 36 x 24 mm. Leica var på ingen måte det eneste stillbildekameraet som benyttet dette formatet på denne tiden, men fordi Leica-kameraene ble kjent for presisjonsmekanikk, objektiver av høy kvalitet, og fordi mange kjente fotografer tok merket i bruk, ble Leica raskt det mest anerkjente merket som benyttet 35mm-film.

Kilde: Wikipedia

Det lille filmformatet møtte selvsagt motstand fra etablerte fotografer som opererte med bladfilm i størrelse som et A-4 ark. Den legendariske fotografen Ansel Adams hadde etter sigende en tommelfingerregel om at bilder maksimalt kunne kopieres til 4 ganger filmens størrelse. Med andre ord kunne et fotografi fra et småbildekamera maksimalt forstørres til 14,4 * 9,6 cm dersom det skulle ha brukbar kvalitet. Vi som har levert negativ fil til kopiering i laboratorium husker godt at kopiene gjerne kom i størrelse 9*13 eller 10*15.

Ansel Adams hadde et solid stativ for sitt storformatkamera da ha fotograferte i Yosemite nasjonalpark.

Imidlertid var mulighetene for kopiering i god kvalitet av større formater avhengig av flere faktorer:

  • Filmens lysfølsomhet: En lavt ISO-verdi (50-100) ga finere korn og tålte forstørring bedre.
  • Kameraets tekniske og optiske kvaliteter: Det var på dette området Leica la grunnlaget for sin suksess ved at de produserte optikk av høyeste kvalitet.
  • Optikken i forstørrelsesapparatet: Det hjelper ikke med god optikk på kameraet dersom forstørrelsesapparatet ikke kan utnytte kvaliteten i negativet.
  • Den kjemiske behandling av film og papir: For å få det beste ut av filmen kreves det nøyaktighet med temperatur og tid under framkallingen. Noen hurtiglabber kunne også slurve med kjemikaliene slik at resultat og holdbarhet ble dårlig.

En av fotohistoriens største navn, Henri Cartier Bresson, er kjent for sine berømte fotografier fra dagligliv og krig. Han sverget til Leica kamera og 50 mm. normalobjektiv.

Ved overgangen til digitale kamera satset særlig Nikon og Canon på såkalte «full frame» bildebrikker som hadde den samme størrelsen som en 135 mm filmrute. Den gamle diskusjonen om sammenhengen mellom størrelse og kvalitet gjentok seg og mange mente at kameraer med mindre brikker som APC og Four-Thirds ikke kunne gi like gode resultater som «full frame».

Diskusjonen går fortsatt på internett om hvor stor en bildebrikke må være for å gi et fullgodt resultat. Mange sverger til «full frame» mens studiofotografer og profesjonelle landskapsfotografer kanskje vil ha et medium format kamera.

Det hevdes sterkt at en større brikke kan fange mer lys – og derfor kan gjengi detaljer bedre og gi et bedre dynamisk omfang. Man bruker gjerne en analogi om at hvis du setter en bøtte ut i regnvær vil den kunne fange mer regnvann enn hvis du setter ut et lite glass.

I midlertid er det en lovmessighet at større brikker forutsetter større, tyngre og mer kostbare kamerahus og objektiver. Men: Det kameraet som gir de beste mulighetene for å fange er minneverdig øyeblikk er det kameraet du faktisk har med deg ut på tur. Et oppsett med medium format kamera og objektiver kan bli svært tung å dra med seg. Derfor ender (dessverre) stadig flere opp med å ta med seg en mobiltelefon i lomma. Det vil derfor alltid være et kompromiss mellom vekt/volum og bildekvalitet når du skal ta med et kamera.

Illustrasjonen over viser sammenhengen mellom ulike kameratyper og størrelsen på bildebrikken.

Alle objektiver (og smarttelefoner) har informasjon om brennvidden. Da er det viktig å huske at bildevinkelen ved ulike sensorstørrelser varierer. Selv bruker jeg for det meste 4/3 sensorer. Da vil jeg bruke ca. 50 mm., 25 mm. og 12 mm. objektiver for å få det samme utsnittet som ved bruk av 100 mm. (kort tele), 50 mm. (normalobjektiv) og 24 mm. (vidvinkel) på et «full-frame» kamera.

Tabellen viser sammenhengen mellom størrelsen på bildebrikken og brennvidder for normal-, tele- og vidvinkelobjektiver.

Til slutt: Dess mindre bildebrikke, med tilhørende kortere brennvidde, innebærer at dybdeskarpheten – ved samme blenderverdi – øker. Hvis jeg har et four-thirds 25 mm. normalobjektiv med med største blenderåpning f 2,0 vil det tilsvare et «full-frame» normalobjektiv med lysstyrke f 4,0. Fotografer som er opptatt av uskarp bakgrunn vil derfor tendere til å bruke kameraer med større bildebrikke.

4/3 kameraer har en bildebrikke hvor hvor arealet er ca. 25% av arealet på «full-frame» sensorer og derved fanger 1/4-del av lysmengden ved samme kombinasjon av ISO-verdi, lukkertid og blender. For å oppnå tilsvarende bildekvalitet mht. støy og dynamisk omfang som kameraer med «full-frame» bildebrikke, anbefales det derfor å sette ISO-verdien 2 steg lavere. Eksempelvis vil 200 ISO på micro4/3 tilsvare ISO 800 på «full-frame» i bildekvalitet. Denne ulempen kan kompenseres ved å bruke objektiver med høy lysstyrke – eksempelvis – normalobjektivet M.Zuiko MFT 25mm f/1.2 PRO. I tillegg har Olympus sine kamera en effektiv innebygd bildestabilisator som gjør at man kan bruke lengre lukkertider uten å få uskarpe bilder.

Framtida er speilløs

En oversikt over Nikon filmbaserte kamera fra 1948 til 1971

Et lite forbehold:

Kameraindustrien sliter nå i konkurransen med mobiltelefoner som det mest foretrukne redskap for å ta og distribuere bilder (og video). Kamerasalget går kraftig ned mens nye og stadig mer avanserte mobiltelefoner kommer på markedet.

Privatpersoner, presse og kringkasting bruker i stadig større grad mobiltelefoner for å kommunisere med omverdenen. Under Vietnamkrigen var det i stor grad bilder som ble tatt av profesjonelle krigsfotografer som påvirket opinionen, mens i senere hendelser ser vi i stadig større grad at innbyggerne i krigs- og katastrofeområder selv både filmer og fotograferer hendelser der de bor. Disse bildene og videoene dukker så opp i media for å informere og påvirke myndigheter og befolkning i andre land.

Krigsfotograf under krigen i Vietnam.

En god søker gjør halve jobben

Et kamera fungerer på den måten at lys fra et motiv går gjennom et objektiv (med flere linseelementer) som projiseres på enten på en lysømfintlig film eller en digital brikke.

Nikon S rammesøker kamera.

For at fotografen skal kunne vite hva som kommer med på filmen/brikken trengs det en søker. Hvis vi bruker Nikon sine kamera som eksempel, ser vi at fabrikken i perioden fra 1948 til 1959 produserte kamera med såkalt rammesøker hvor fotografen komponerte bildet gjennom et separat vindu. I og med avstanden mellom objektivet og søkeren, var det ikke fullt samsvar mellom søkerbildet og det som faktisk kom med på filmen. Dess nærmere motivet var fra kameraet, dess større ble avviket. Det kan bemerkes at de første kameraene fra Nikon ble beskyldt for å være kopier av de populære Leica M kameraene. I midlertid fikk Nikon snart et rykte for å lage solide kamera med gode objektiver.

Nikon F speilrefleks kamera.

I 1959 introduserte Nikon sin berømte serie av F speilrefleks kameraer. Disse kameraene ble – i ulike utgaver – svært populære blant proff- og amatørfotografer.

Den store fordelen med speilreflekskamera var at lyset fra motivet ble projisert mot et speil og ført gjennom en pentaprisme slik at det motivet som fotografen så gjennom søkeren var identisk med utsnittet på filmen. Når fotografen trykket på utløseren – etter å ha valgt lukker og blenderåpning – slo speilet seg opp slik at filmen ble korrekt eksponert.

Innføringen av speilreflekskamera åpnet for å utvikle et bredt utvalg av optikk fra vidvinkel til lange teleobjektiver som kunne brukes sammen med kameraet. På samme måte kunne kameraet da lett kobles til et mikroskop.

Nikon Z speilløst kamera.

Olympus, Panasonic og i stadig større grad Sony har satset stort på såkalt speilløse kamera med utskiftbar optikk. Canon og Nikon hadde et godt grep om markedet for proff- og avanserte amatørfotografer med sine digitale speilreflekskamera og ventet i det lengste med å introdusere speilløse kamera med tilpasset utvalg av nye objektiver. Særlig konkurransen fra Sony gjorde at Canon og Nikon måtte «hive seg rundt».

Den største fordelen med speilløse kamera er, etter min mening, at fotografen får et nøyaktig utsnitt av motivet samtidig som man kan korrigere eksponeringen basert på søkerbildet. De digitale søkerne på speilløse kamera hadde i begynnelsen begrensninger knyttet til oppløsning, fargegjengivelse og oppfriskningsrate, men alle disse begrensningene er nå eliminert og fotografen får en god informasjon om det bildet som festes til brikken når utløseren trykkes. I tillegg gjør fraværet av finmekanikk knyttet til speilet at kameraet kan bli billigere å produsere samt – forhåpentligvis mer robust under bruk. Dagens moderne speilløse kamera kan ta et utrolig antall eksponeringer i sekundet, noe som ville slite hardt på et speil som skal slå seg opp og ned for hver eksponering.

I tillegg er speilløse kameraer mindre og lettere – både når det gjelder kamerahus og optikk – enn digitale speilreflekskamera. De er med andre ord bedre for rygg og nakke når fotografen skal ha med utstyret ut i felt. Da vil det alltid være slik at det beste kameraet er det du faktisk har med deg…

PS: Det synes å være en økt interesse blant dedikerte fotografer for å eksperimentere med optikk laget for klassiske analoge kamera. Prisen på såkalte «vintage lenses» øker på eksempelvis eBay. Det betales god pris for fastobjektiver med høy lysstyrke fra produsenter som Nikon, Canon, Leica, Zeiss med flere. Zoomobjektiver og såkalte «piratobjektiver» fra eksempelvis Vivitar og Tamron er lavere priset. I og med at avstanden mellom objektiv og kamera er kortere på speilløse kamera, er det plass til en konverter mellom det gamle objektivet og kameraet. Slike konvertere fås til en rimelig penge slik at man praktisk talt kan kombinere de alle typer objektiver med det speilløse kamera man har anskaffet. Moralen blir da: Dersom du har gamle objektiver liggende, prøv dem på ditt speilløse kamera.

Etterord:

I 2010 ble det solgt mer enn 120 millioner kamera, mens antallet i 2020 ble redusert til 9 millioner. Kundene – særlig tidligere brukere av kompaktkamera – har i stedet gått til anskaffelse av smarttelefoner for å dokumentere daglige hendelser og dele disse på sosial media. Salget av kameraer er bare en brøkdel av antallet smarttelefoner som selges årlig: Siden 2013 har det blitt solgt mer enn én milliard smarttelefoner hvert år! I og med at smarttelefoner og kamera til dels konkurrerer i det samme markedet, vil disse forskjellene i salgstall opplagt påvirke investeringer og videreutvikling hos produsentene. Det skjer størst utvikling når det gjelder bildekvalitet, datakraft og bruk av kunstig intelligens blant produsenter av mobiltelefoner.

En moderne mobiltelefon har en mer enn bra nok bildekvalitet for de aller fleste – dessuten er den alltid i lomma når motivene dukker opp. Hvem skal da kjøpe fotoapparater? Svar: Det vil alltid være et profesjonelt marked og et marked for avanserte amatører som etterbehandler, printer og selger bilder, men hvor mange kameraprodusenter kan overleve i dette krympende markedet?

I 2021 stod speilløse kamera for 59% av det totale antall solgte kamera med utskiftbar optikk. I samlet salgsverdi utgjorde de speilløse kameraene hele 78% av totalen. Utviklingen de senere år viser klart at digitale speilreflekskamera taper kampen om kjøpernes gunst.

I den grad kameraindustrien har en framtid som fortsatt er interessant for produsenter og investorer, vil jeg tro at speilløse systemkameraer med utskiftbar optikk vil være de mest populære…

Min gjetning er derfor at Sony vil stå igjen som vinner i dette slaget. Selskapet, som i sin tid slo seg sammen med den kjente kamerafabrikanten Minolta, har vist en stor innovativ kraft i kameramarkedet med speilløse systemkamera som har imponerende ytelser og topp bildekvalitet. At Sony også leverer sensorene som brukes i Hasselblad og Nikon kameraer, understreker deres sterke posisjon.