Printing av kvadratiske bilder fra digitale kameraer

Introduksjon

Hasselblad var (og er fortsatt) et legendarisk analogt kamera som brukte et filmformat på 6 ganger 6 cm. Fabrikken promoterte dette formatets fordeler ved komposisjon av bilder. Filmformatet var 4 ganger så stort som småbildeformatet (dagens «full-frame») og gjorde kameraet til et førstevalg for profesjonelle studiofotografer. Det store filmformatet gjorde at bildene kunne beskjæres i høyde- eller breddeformat ved publisering i tidsskrifter.

Jeg er fascinert at dette formatet selv om jeg aldri har fotografert med slikt utstyr. Imidlertid kan flere av dagens digitale kameraer gjengi ulike formater i søkerbildet. Eksempelvis kan mine Panasonic og Olympus kameraer vise kvadratiske søkerbilder (1:1 aspect ratio) for å lette komponering av bildet.

Dette bildet fra Røros har jeg valgt å beskjære til kvadratisk format.

Om utnyttelse av sensoren

Dagens digitale kameraer har stort sett to ulike proporsjoner mellom lengste og korteste side på sensoren:

  • Mellomformat kamera fra Hasselblad, Fuji samt 4:3 kamera fra Olympus og Panasonic har et forhold på 4:3 mellom bredde og høyde.
  • Såkalte «full-frame» kamera og APC-kamera har et forhold på 3:2 mellom bredde og høyde.

Når jeg fotograferer med 3:2 kameraer kan jeg oppleve at jeg får med mer uønskede detaljer på bildet og beskjærer derfor ofte bilder i etterkant. Da jeg jobbet mørkerom brukte jeg fotopapir på 20 ganger 25 cm og måtte derfor bestandig beskjære bildene i høyden eller bredden for å fylle ut hele fotopapiret.

Megapiksler totalt

Det legges ofte stor vekt på antall megapiksler når ulike kameratyper blir sammenlignet: Jo flere piksler dess bedre. Dette er en sannhet med modifikasjoner, da størrelsen på den enkelte sensor, og derved kvaliteten varierer med sensorens størrelse. Eksempelvis har Sony A6000 og Sony A7 like mange piksler, mens arealet på bildebrikken på Sony A7 er mer enn dobbelt så stort og kan derved fange mer lys.

Effektive bildepiksler ved kvadratiske bilder

Når du velger å fotografer i kvadratisk format vil ikke hele bildebrikken bli tatt i bruk:

  • På 3:2 kameraer vil 33% av bildeflaten bli skåret bort.
  • På 4:3 kameraer vil 25% av bildeflaten bli skåret bort.

Effektive piksler for de ulike kameraene vises i figuren nedenfor. Eksempelvis ser vi at Et Olympus Pen-F kamera har ca. 20 MB mot Sonys 24 MB sensorer. Når vi fotograferer i kvadratisk format reduseres denne forskjellen til 15 MB versus 16 MB.

Megapiksler og utskrift på papir

Når vi skal printe bilder av god kvalitet settes DPI (Dots per Inch) til 300. En tomme tilsvarer 2,54 cm. For å vise hvor stort bildet blir på papir har jeg brukt denne innstillingen i grafen nedenfor.

Som vi ser av grafen over vil et kvadratisk bilde fra et gammelt Panasonic Lumix L1 kamera fra 2006 få en bildestørrelse på 20 ganger 20 cm, mens et Hasselblad X1 DII 50C gir et bilde på hele 52 ganger 52 cm.

MEN: Bilder fra harddisken kan interpoleres i et bildebehandlingsprogram slik at det tilføres flere piksler uten at det går nevneverdig ut over kvaliteten. I tillegg er det slik at store bilder skal betraktes på større avstand og da blir pikslene mindre synlig.

Oppsummering

Kameraer med sensorer i 4:3 format utnytter bildebrikken mer effektivt ved utskrift av kvadratiske bilder enn kameraer med sensorer i 3:2 format.

Dersom du ønsker å printe i store formater, kan det kanskje være like lurt å investere i digitale verktøy (gjerne basert på AI) som kan skalere bildene opp i god kvalitet framfor å investere i nytt kamera med flere megabytes på bildebrikken.

Panasonic Lumix DMC-L1

Introduksjon

Rundt 2005 var det stor optimisme blant lojale brukere (inkludert meg selv) om fremtiden til Olympus kameraer. Panasonic, Leica og Olympus ble enige om å satse på 4:3-standarden og utviklet hver sine kameraer og objektiver.

Panasonic og Leica introduserte identiske kameraer under hver sin logo. Kameraets design viste et klart slektskap med Leica sine legendariske M-kamera. Felles for begge var at kameraet ble utstyrt med et flott Leica D Vario-Elmarit zoom-objektiv f.2,8-3,5 med brennvidde fra 14-50 mm. Denne brennvidden tilsvarer 28-100 mm. på et såkalt «full-format» kamera.

Mens Panasonic og Leica sine kamera var produsert i metall, laget Olympus et kamera som var laget av plastikk og med egne objektiver.

De tre kameraene delte teknologien knyttet til den speilbaserte søkeren og de hadde alle den samme sensoren på 7,5 megabytes.

Mine erfaringer

Jeg fulgte med stor interesse ulike fotonettsteder da disse kameraene ble introdusert, men hadde ikke råd til en slik investering da. Imidlertid dukket det opp et brukt Panasonic L-1 på nettet for noen år siden til en rimelig pris.

Et bilde fra Eidsand ved Randsfjorden som jeg tok i august 2021.

Det kan synes lite med 7,5 megapiksler, men det klarer seg godt til ulike typer bilder, så fremt det ikke skal printes i for store formater. Imidlertid har denne gamle teknologien vansker med å takle svak belysning og store kontraster mellom høylys- og skyggepartier. Jeg fotograferer derfor alltid i RAW-format for å kunne hente ut så mye informasjon som mulig i de ulike delene av bildet.

Nok et bilde fra Eidsand ved Randsfjorden.

Jeg fotograferer stort sett landskapsbilder og dette gamle kameraet takler det etter mitt syn på en god måte så fremt lysforholdene er gode. Kameraet er innstilt på ISO 200 for å få maksimalt dynamisk omfang.

Ormtjønna i det gamle Oppland fylke.

Monokrome bilder rett ut av kameraet

Det dukket opp en video på youtube som lovpriste Panasonic kameraet sine muligheter til å skape nydelige monokrome bilder i JPG-format (Dynamic B&W) rett ut av kameraet, så dette måtte jeg teste.

Først et landskapsbilde fra Nordbytjernet. Bildet viser at kameraet strever med å gjengi detaljer i skyene. Jeg kunne selvsagt undereksponert bildet noe, men da ville skyggepartiene gro helt igjen. Når jeg studerer RAW-filen, ser jeg at jeg kunne ha hentet ut flere nyanser i himmelen dersom jeg hadde konvertert bildet fra RAW-filen i stedet for å bruke JPG-filen fra kameraet.

Nordbytjernet med Romerike Folkehøyskole i bakgrunnen.

Så til noen nærbilder av en rosebusk. På slike nærbilder er det ikke noe stort problem at sensoren er på kun 7,5 megapiksler. Leica-objektivet gir god skarphet og detaljrikdom.

JPG-fil rett ut av kameraet (Dynamic B&W)
Her har jeg croppet bildet og gjort noen justeringer i etterkant.

Etterord

Jeg synes det er svært interessant å sjekke ut hvordan ulike kameratyper egner seg til ulike typer av motiver, men jeg må alltid jobbe videre med etterbehandling før jeg blir fornøyd. Når du fotograferer i JPG- og RAW-format samtidig, opplever du jo at bildene i RAW-format er i farger selv om du har stilt inn kameraet på monokrom. Spørsmålet blir da om resultatene blir bedre ved å konvertere fra farge til monokrom i etterkant får å få et ønsket resultat…

Etterbehandlet i Silver Efex Pro for å skape et vintage bilde.

Et tips til slutt

Alle kameraer har sine egne RAW-formater og mange vil oppleve at bilderedigeringsprogrammet ikke klarer å laste inn disse. Jeg konverterer derfor alle RAW-filer til Adobes DNG-format ved bruk at Adobes Digital Negative Converter som kan lastes ned gratis fra nettet.

Erfaringer med ulike sensorstørrelser

Fra Hasselblad til mobiltelefon

Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet teste ut hvordan ulike kamera, inkludert mobiltelefoner, med ulike sensorstørrelser påvirker måten jeg fotograferer på og hvilke resultater det blir. Hasselblad kamera må fokuseres korrekt for å legge skarpheten der den skal være, mens mobiltelefoner gir – til dels irriterende -skarphet over hele bildeflaten.

Først – Hva er et «normalobjektiv? Et «normalobjektiv» gjengir motivet i stor grad slik øyet opplever det. Et «normalobjektiv» har tilnærmet samme brennvidde som lengden på sensorens diagonal. Et analogt kamera med 35 mm film eller et såkalt «full frame» digitalkamera vil derved ha et normalobjektiv på ca. 47 mm (i praksis 50 mm.). Lengre brennvidde gir en teleeffekt, mens kortere brennvidder gir en vidvinkeleffekt.

Så en fysisk lovmessighet: Dybdeskarpheten avtar med økt brennvidde på objektivet. På et kamera med mellom-format sensor (eksempelvis Hasselblad) vil en normalobjektiv ha en brennvidde på ca. 73 mm, mens det tilsvarer 24 mm på et Micro 4/3 kamera. Et Micro 4/3 kamera vil da ha mye større dybdeskarphet ved samme motivutsnitt enn et Hasselblad.

Fordeler med store sensorer:

  • Større detaljrikdom i bildet: Flere, eventuelt større piksler, med bedre mulighet for å registrere lys og farger.
  • Større dynamisk omfang: Bedre mulighet til å gjengi detaljer både i høylys og skyggepartier.
  • Tåler høyere ISO-verdier (1600-3200) uten at bildekvaliteten forringes i for stor grad.
  • Bildene kan i større grad beskjæres uten at bildekvaliteten påvirkes negativt.
  • Lettere å skille mellom partier som skal være skarpe/uskarpe i et motiv. Særlig egnet ved portrettfotografering.

Ulemper med store sensorer:

  • Både kamera og objektiver blir større og tyngre.
  • Prisen blir høy både på kamera og objektiver.
  • Man må blende kraftig ned (blender 16-32) dersom man ønsker maksimal dybdeskarphet. Det gir lange lukkertider og behov for stativ for å unngå bevegelses-uskarphet.
  • Bildefilene kan bli svært store – 50 til 100 mb. – noe som krever stor lagringskapasitet på harddisken og prosessorkapasitet på datamaskinen.
Landskapsbilde tatt med et Hasselblad X1D II 50C. Jeg brukte blender 8 og fokuserte på forgrunnen, noe som resulterte i uskarp bakgrunn.

Fordeler med mindre sensorer:

  • Utstyret blir lettere å ta med ut på foto-turer.
  • Man kan få stor dybdeskarphet uten å måtte blende ned til mer enn 5,6. Bildene kan da i større grad tas på frihånd med kortere lukkertid.
  • Bildefilene blir mindre – 10 til 20 mb. – noe som gir større kapasitet på harddisken og raskere prosessering i datamaskinen.
Sony A7 med Olympus OM 28 mm. objektiv på blender 8.
God dybdeskarphet ved bruk av et Olympus Pen-F kamera kombinert med et 12 mm. objektiv på blender 5,6. Dette tilsvarer samme bildeutsnitt, brennvidde og blender som et 24 mm. objektiv med blender 11 på et «fullformat» kamera.
Det er mulig å få til uskarp bakgrunn også ved bruk av kamera med 4:3 sensorer. Her har jeg brukt et gammelt Olympus E-3 kamera med et 50 mm. makroobjektiv på blender 2. Det tilsvarer bruk av et 100 mm. objektiv på blender 4 på et «fullformat» kamera.

Ulemper med mindre sensorer:

  • Mindre dynamisk omfang som kan føre til utbrente høylys og digital støy i skyggepartier.
  • Man bør bruke lave ISO-verdier (maks. 400-800 ISO) for å få stort nok dynamisk omfang.
  • Dersom man ønsker liten dybdeskarphet med utvisket bakgrunn kreves det objektiver med svært høy lysstyrke. Disse objektivene er både større og tyngre. De koster også mer enn objektiver med moderat lysstyrke.

Personlige erfaringer:

Jeg har for det meste fotografert med ulike kamera med 4/3 sensorer av ulik årgang og teknologi. Bildebrikkene har vært på mellom 10 (Olympus E-3) og 20 mb. (Olympus Pen-F).

  • Jeg har opplevd manglende dynamisk omfang ved kamera med mindre bildebrikker, noe jeg kompenserer med alltid å fotografere i raw-format. Da kan jeg hente ut mere detaljer både i høylys og skygger.
  • Jeg har ofte brukt blender 5,6 i min fotografering, men opplevde at jeg måtte blende ned ett trinn til blender 8 når jeg brukte kamera med APC-sensor (eksempelvis Fujifilm X-100 og Sony A-6000).
  • Da jeg anskaffet meg et Sony A7 kamera opplevde jeg å måtte blende ned til 11 for å få samme dybdeskarphet ved landskapsfotografering som jeg hadde ved bruk av Olympus Micro Four Thirds kamera.
  • Jeg var så heldig å få låne et Hasselblad X1D II 50C i en periode i 2023. Det var et nydelig kamera med topp detalj- og fargerikdom. Jeg fotograferte på frihånd med blender 5,6 eller 8 for å unngå bevegelses-uskarphet. Jeg erfarte fort at disse landskapsbildene ikke var skarpe fra forgrunn til bakgrunn, men jeg opplevde at det også kunne være en kvalitet med disse bildene.
  • Jeg har også fotografert med kameraer og mobiltelefoner med svært små bildebrikker. Disse gir gjennomgående skarpe bilder fra forgrunn til bakgrunn, men har ulike forutsetninger til å gjengi et stort dynamisk omfang. Når elementer i bakgrunnen blir for tydelig kan de virke forstyrrende for hovedmotivet, noe som i moderne mobiltelefoner kan kompenseres automatisk i etterkant ved at kameraet settes i «portrettmodus».

Bildebrikker: 4:3 versus 3:2 format

Bildebrikker til digitale kamera finnes i ulike størrelser med ulike proporsjoner mellom høyde og bredde.

Bildebrikker i 4:3-formatet

Bildebrikker i 4:3-formatet har et forhold mellom bredde på 4 og høyde på 3, uavhengig av størrelsen på brikken. Bildebrikker med dette forhold mellom høyde og bredde finnes i såkalte «mellomformat» kameraene fra Hasselblad, Fujifilm med flere.

Hasselblad er mest kjent for sine filmbaserte kamera med et kvadratisk format på 6*6 cm. I de digitale etterfølgerne er det kvadratiske formatet erstattet med brikker som gir et format på 4:3.

Bildebrikker i 4:3-formatet er allikevel mest kjent fra diverse kamera fra Olympus og Panasonic. Denne brikken er bare en brøkdel i størrelse i forhold til mellomformatet, men har samme forholdet mellom bredde og høyde.

4:3 formatet ble lansert i et samarbeid mellom Olympus, Panasonic og Leica. Leica har senere trukket seg fra dette samarbeidet mens Olympus og Panasonic fortsatt produserer kamera i dette formatet.

Tanken bak introduksjonen av 4:3-formatet og senere Micro Four-Thirds var å utvikle et kompakt kamerasystem som kunne tilby et godt utvalg av objektiver. I og med at bildebrikken var mye mindre kunne også kamera og optikk gjøres rimeligere, lettere og mer kompakt. Slike kamera er godt egnet på reise, men har ikke fått den samme status som såkalte «fullformat» kamera. Innvendingen mot disse 4:3 format kamera var at bildebrikken hadde et areal som kun var 1/4-del av det gamle filmformatet og derfor ikke hadde like gode egenskaper under krevende lysforhold.

Bildebrikker i 3:2 formatet

Bildebrikker i 3:2-formatet har forholdet bredde 3 til høyde 2, uavhengig av størrelsen på brikken.

Sensorer i 3:2-formatet brukes i såkalte fullformat kamera og kamera med de mindre APC-brikkene. Sony, Canon, Nikon og Fujifilm har alle brikker i 3:2-formatet.

Sony kom noe sent men godt i produksjon av kamera med fullformat brikker i det tradisjonelle 3:2-formatet. Sony produserer bildebrikker som brukes av de fleste kameraprodusentene.

Speilrefleks kamera fra Nikon og Canon med «fullformat» bildebrikke har vært det foretrukne alternativ blant profesjonelle fotografer. Innvendingen mot dette systemet har vært at en full utrustning med flere objektiver er svært tung og kostbar.

Imidlertid har innføringen av såkalte speilløse kamera endret bildet dramatisk. Speilløse kamera er mer kompakt og kan benytte det meste som finnes av objektiver fra ulike produsenter. Sonys introduksjon av A7-serien har vært en suksess som har tatt store markedsandeler fra Canon og Nikon.

Erfaringer med 4:3 og 3:2-formatet

Jeg har fotografert i flere år med filmbaserte kamera og har hatt gleden av å bruke digitale kamera fra Hasselblad, Sony og Olympus.

Ved overgangen fra analog til digital fotografering med Olympus kamera var det nye formatet uvant, særlig gjaldt det ved bruk av vidvinkel objektiver. Imidlertid har jeg vendt meg til dette formatet og synes det er lettere å komponere bilder enn i 3:2-formatet. Særlig gjelder det for bilder som er tatt i høydeformat.

Imidlertid er ikke et bilde ferdig før det er printet ut på papir. Jeg bruker en A3 blekkskriver fra Epson til dette formålet. Det synes å være best utvalg i rimelige passepartouter til bildestørrelse 40*30 cm for mine bilder, noe som tilsvarer 4:3-formatet. Bilder tatt med 3:2 formats kamera må derved beskjæres i bredden for å passe inn. Man kan selvsagt kjøpe rammer og passepartouter i alle størrelser og formater, men prisen kan bli høyere.

Fotopapir til blekkskrivere leveres i størrelser fra A-5, A-4, A-3, A-2 og større. Felles for alle disse størrelsene er at forholdet mellom lengde og bredde er 3 til 2. Bilder fra et 3:2 kamera vil derfor utnytte papirformatet bedre enn bilder fra 4:3 kamera.

Framtida er speilløs

En oversikt over Nikon filmbaserte kamera fra 1948 til 1971

Et lite forbehold:

Kameraindustrien sliter nå i konkurransen med mobiltelefoner som det mest foretrukne redskap for å ta og distribuere bilder (og video). Kamerasalget går kraftig ned mens nye og stadig mer avanserte mobiltelefoner kommer på markedet.

Privatpersoner, presse og kringkasting bruker i stadig større grad mobiltelefoner for å kommunisere med omverdenen. Under Vietnamkrigen var det i stor grad bilder som ble tatt av profesjonelle krigsfotografer som påvirket opinionen, mens i senere hendelser ser vi i stadig større grad at innbyggerne i krigs- og katastrofeområder selv både filmer og fotograferer hendelser der de bor. Disse bildene og videoene dukker så opp i media for å informere og påvirke myndigheter og befolkning i andre land.

Krigsfotograf under krigen i Vietnam.

En god søker gjør halve jobben

Et kamera fungerer på den måten at lys fra et motiv går gjennom et objektiv (med flere linseelementer) som projiseres på enten på en lysømfintlig film eller en digital brikke.

Nikon S rammesøker kamera.

For at fotografen skal kunne vite hva som kommer med på filmen/brikken trengs det en søker. Hvis vi bruker Nikon sine kamera som eksempel, ser vi at fabrikken i perioden fra 1948 til 1959 produserte kamera med såkalt rammesøker hvor fotografen komponerte bildet gjennom et separat vindu. I og med avstanden mellom objektivet og søkeren, var det ikke fullt samsvar mellom søkerbildet og det som faktisk kom med på filmen. Dess nærmere motivet var fra kameraet, dess større ble avviket. Det kan bemerkes at de første kameraene fra Nikon ble beskyldt for å være kopier av de populære Leica M kameraene. I midlertid fikk Nikon snart et rykte for å lage solide kamera med gode objektiver.

Nikon F speilrefleks kamera.

I 1959 introduserte Nikon sin berømte serie av F speilrefleks kameraer. Disse kameraene ble – i ulike utgaver – svært populære blant proff- og amatørfotografer.

Den store fordelen med speilreflekskamera var at lyset fra motivet ble projisert mot et speil og ført gjennom en pentaprisme slik at det motivet som fotografen så gjennom søkeren var identisk med utsnittet på filmen. Når fotografen trykket på utløseren – etter å ha valgt lukker og blenderåpning – slo speilet seg opp slik at filmen ble korrekt eksponert.

Innføringen av speilreflekskamera åpnet for å utvikle et bredt utvalg av optikk fra vidvinkel til lange teleobjektiver som kunne brukes sammen med kameraet. På samme måte kunne kameraet da lett kobles til et mikroskop.

Nikon Z speilløst kamera.

Olympus, Panasonic og i stadig større grad Sony har satset stort på såkalt speilløse kamera med utskiftbar optikk. Canon og Nikon hadde et godt grep om markedet for proff- og avanserte amatørfotografer med sine digitale speilreflekskamera og ventet i det lengste med å introdusere speilløse kamera med tilpasset utvalg av nye objektiver. Særlig konkurransen fra Sony gjorde at Canon og Nikon måtte «hive seg rundt».

Den største fordelen med speilløse kamera er, etter min mening, at fotografen får et nøyaktig utsnitt av motivet samtidig som man kan korrigere eksponeringen basert på søkerbildet. De digitale søkerne på speilløse kamera hadde i begynnelsen begrensninger knyttet til oppløsning, fargegjengivelse og oppfriskningsrate, men alle disse begrensningene er nå eliminert og fotografen får en god informasjon om det bildet som festes til brikken når utløseren trykkes. I tillegg gjør fraværet av finmekanikk knyttet til speilet at kameraet kan bli billigere å produsere samt – forhåpentligvis mer robust under bruk. Dagens moderne speilløse kamera kan ta et utrolig antall eksponeringer i sekundet, noe som ville slite hardt på et speil som skal slå seg opp og ned for hver eksponering.

I tillegg er speilløse kameraer mindre og lettere – både når det gjelder kamerahus og optikk – enn digitale speilreflekskamera. De er med andre ord bedre for rygg og nakke når fotografen skal ha med utstyret ut i felt. Da vil det alltid være slik at det beste kameraet er det du faktisk har med deg…

PS: Det synes å være en økt interesse blant dedikerte fotografer for å eksperimentere med optikk laget for klassiske analoge kamera. Prisen på såkalte «vintage lenses» øker på eksempelvis eBay. Det betales god pris for fastobjektiver med høy lysstyrke fra produsenter som Nikon, Canon, Leica, Zeiss med flere. Zoomobjektiver og såkalte «piratobjektiver» fra eksempelvis Vivitar og Tamron er lavere priset. I og med at avstanden mellom objektiv og kamera er kortere på speilløse kamera, er det plass til en konverter mellom det gamle objektivet og kameraet. Slike konvertere fås til en rimelig penge slik at man praktisk talt kan kombinere de alle typer objektiver med det speilløse kamera man har anskaffet. Moralen blir da: Dersom du har gamle objektiver liggende, prøv dem på ditt speilløse kamera.

Etterord:

I 2010 ble det solgt mer enn 120 millioner kamera, mens antallet i 2020 ble redusert til 9 millioner. Kundene – særlig tidligere brukere av kompaktkamera – har i stedet gått til anskaffelse av smarttelefoner for å dokumentere daglige hendelser og dele disse på sosial media. Salget av kameraer er bare en brøkdel av antallet smarttelefoner som selges årlig: Siden 2013 har det blitt solgt mer enn én milliard smarttelefoner hvert år! I og med at smarttelefoner og kamera til dels konkurrerer i det samme markedet, vil disse forskjellene i salgstall opplagt påvirke investeringer og videreutvikling hos produsentene. Det skjer størst utvikling når det gjelder bildekvalitet, datakraft og bruk av kunstig intelligens blant produsenter av mobiltelefoner.

En moderne mobiltelefon har en mer enn bra nok bildekvalitet for de aller fleste – dessuten er den alltid i lomma når motivene dukker opp. Hvem skal da kjøpe fotoapparater? Svar: Det vil alltid være et profesjonelt marked og et marked for avanserte amatører som etterbehandler, printer og selger bilder, men hvor mange kameraprodusenter kan overleve i dette krympende markedet?

I 2021 stod speilløse kamera for 59% av det totale antall solgte kamera med utskiftbar optikk. I samlet salgsverdi utgjorde de speilløse kameraene hele 78% av totalen. Utviklingen de senere år viser klart at digitale speilreflekskamera taper kampen om kjøpernes gunst.

I den grad kameraindustrien har en framtid som fortsatt er interessant for produsenter og investorer, vil jeg tro at speilløse systemkameraer med utskiftbar optikk vil være de mest populære…

Min gjetning er derfor at Sony vil stå igjen som vinner i dette slaget. Selskapet, som i sin tid slo seg sammen med den kjente kamerafabrikanten Minolta, har vist en stor innovativ kraft i kameramarkedet med speilløse systemkamera som har imponerende ytelser og topp bildekvalitet. At Sony også leverer sensorene som brukes i Hasselblad og Nikon kameraer, understreker deres sterke posisjon.