Olympus cameras – Krogens fotoblogg

Bildet over er en skjemdump fra Adobes RAW-konverter som viser med rød farge områder med utbrent høylys. Bildet er tatt med et Panasonic Panasonic Lumix DMC-L1 camera fra 2006. Kameraet har, i følge nettstedet ***DPreview*** et beskjedent dynamisk omfang på kun 8,5 EV.

Nedenfor er bildet gjengitt i *jpg-format rett fra kameraet:

Forgrunnen er relativt korrekt eksponert, men himmelen er helt utbrent.

Jeg tar nå alle bilder i såkalt RAW-format som gir meg en mulighet til å korrigere høylys og skyggepartier slik at de gjengis naturlig og med detaljer. I dette tilfellet var det umulig å hente ut noe særlig informasjon fra skyene på himmelen, slik at løsningen ble å beskjære bildet ganske kraftig:

Jeg har klart å hente ut noe informasjon i de lyse partiene, men himmelen virker unaturlig og forstyrrer derved helhetsinntrykket av bildet.

I følge teorien bør et fotografisk medium (film- eller digitalkamera) kunne gjengi et dynamisk omfang på minst 10 EV for å kunne gjengi kontrastrike motiver på en god måte. Grafen under viser et utvalg av kameraer fra perioden 2006-2020. Jeg har mest erfaring med kameraer med 4:3 bildebrikker. De tidlige utgavene av disse hadde problemer knyttet til det dynamiske omfanget. Nettstedet DXOmark har systematisk testet et stort antall kameraer i markedet over flere år. Grafen viser at de tidligste modellene fra Panasonic og Olympus hadde problemer med å klare et dynamisk omfang på 10 EV. I følge tester fra DPReview, klarte verken Olympus E-410 eller E-3 å oppnå 10 EV.

Hasselblad, Nikon og Sony scorer alle svært godt når det gjelder dynamisk omfang. Nyere modeller fra Panasonic og Olympus har fått betraktelige forbedringer.

Imidlertid har utviklingen gått framover slik at man på nyere kamera har fått redusert problemet med utbrente høylys og gjengrodde skygger. I tillegg er det et stort framskritt av man ved bruk av speilløse kamera kan se i søkeren hvordan bildet blir gjengitt og at man derved kan korrigere eksponeringen for at resultatet skal bli best mulig. Uansett vil jeg sterkt anbefale å lagre bildene i RAW-format for å kunne korrigere høylys, skyggepartier og eksponering i etterkant.

Det maksimale dynamiske omfang fås når bildet blir tatt ved kameraets laveste ISO. Når ISO-verdien skrus opp, vil det oppstå støy og dårligere fargegjengivelse. DXOmark har derved brukt begrepet «anstendig bildekvalitet» for å angi hvor høyt man kan skru opp ISO-verdien på knyttet til disse parameterne:

Signal-til-støy-forhold (Høy ISO gir mer digital støy)
Dynamisk omfang (Høy ISO gir et lavere dynamisk omfang med utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier)
Fargedybde (Høy ISO gir lavere fargemetning og et noe møkkete helhetsinntrykk)

Moderne kameraer fra Hasselblad, Nikon og Sony tåler godt ISO-verdier på 3000 eller mer og fortsatt ha en «anstendig bildekvalitet». Ved bruk av eldre kamera fra Olympus og Panasonic bør man unngå å bruke høyere ISO-verdier enn 400.

Kameraer med brikke i 4:3 formatet er blitt kritisert for dårlig dynamisk omfang og svake egenskaper i dårlig lys. Større bildebrikker gir gjennomgående bedre resultater selv om det er forskjeller mellom de ulike kameramerkene. Imidlertid blir også 4:3-kameraene stadig bedre og de har et fortrinn med gode løsninger for bildestabilisering slik at man kan bruke lengre lukkertid for å unngå høye ISO-verdier. I tillegg har Panasonic og Olympus et stort utvalg av gode og lyssterke objektiver uten at disse «koster skjorta».

PS: For oss som har erfaring med analog fotografering, er sammenhengen mellom høy ISO-verdi og bildekvalitet et kjent fenomen. Film som skulle gi klare og fine bilder hadde gjerne 50-100 ISO. Raskere filmer – opp mot 400 ISO – ga markant grovere kornstruktur og redusert dynamisk omfang. Mange «presset» den velkjente Kodak Tri-X fra 400 ISO til 800 ISO eller mer. Resultatet var betydelig økning i kornstørrelsen og et redusert dynamisk omfang. Når det gjelder diasfilm husker jeg GAF 500 ISO som ga grovt korn og en lite attraktiv fargegjengivelse sammenlignet med Kodacrome-filmen som var på beskjedne 64 ISO. Perfeksjonister kunne i tillegg velge å bruke mellom-format kameraer med 6*6 eller 6*7 cm filmformat for å få perfekte bilder (eksempelvis Hasselblad). Det formatet på digitale kameraer som i dag kalles «fullformat» ble jo på den tiden betegnet som «småbildefilm».

En svært enkel konstruksjon. Her er avstanden satt på «hyperfocal distance» som skal gi relativ skarpe bilder fra nærområdet til uendelig.

Dette kombinerte objektiv og linsedeksel er det billigste objektiv du kan kjøpe til Olympus kameraer. Det kom på markedet i 2012.

Det har en fast blender på 8 og må fokuseres manuelt ved bruk av en enkel spak. Det overføres ingen EXIF-data fra objektivet til kameraet.

Bildet illustrerer bruk av hyperfocal avstandsinnstilling hvor kamereaet i gamle dager ble forhånds-fokusert til ca. 3-5 meter for å få maksimal dybdeskarphet dersom et motiv plutselig dukket opp for fotografen.

Bildene i denne artikkelen er tatt med et Olympus Pen E-P2 som kom på markedet i 2009. Kameraet fikk gode resultater på tester, men det ble påpekt av det hadde relativ dårlig dynamisk omfang, noe som kunne medføre utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier.

Fotonettstedet DPReview konkluderer slik etter å ha testet objektivet (min noe frie oversettelse):

Olympus Body Cap Lens 15mm f8 er ikke en type objektiv som noen gang kommer til å gjøre det bra på tekniske tester, eller tilfredsstille fotografer som etterstreber bilder med fine detaljer eller skrive dem ut i store formater. Bildekvaliteten det produserer kan ikke samsvare med verken en «kit-zoom», eller den lille Panasonic Lumix G 14mm F2.5 ASPH «pannekake objektivet». Dette kommer vel ikke som en overraskelse, gitt enkelheten i optikken med små dimensjoner og 3 linseelementer samt prisen på ca. 600,- kr.

Det 15mm tilbyr, er imidlertid muligheten til å gjøre et Micro Four Thirds-kamera til en kompakt pakke som er «skuddklart» ved bruk av én spake, og ta bilder som er gode nok for sosiale media, eller som grunnlag for videre manipulering, for eksempel med filtre i kameraet eller redigeringsprogrammer. Det vil absolutt ikke appellere til alle, men fotografer som er i stand til å akseptere, og til og med utnytte begrensningene, kan finne at det er et nyttig og interessant konsept.

På slutten av dagen hadde testeren hos DPReview opplevd glede av å fotografere med objektivet på grunn av enkelheten det bidrar til i prosessen og dets naturlige samspill med Olympus sine Art Filter. Micro Four Thirds-brukere som ønsker å teste ut noe annet i sin fotografering, kan gjøre verre ting enn å prøve dette objektivet.

Testen kan leses her: https://www.dpreview.com/reviews/olympus-bcl-15mm-f8

Jeg er enig med DPReview i at å fotografere med dette objektivet bringer meg inn i en annen modus og kanskje fokuserer på en annen type bilder som passer til dette objektivets særegenheter og svakheter:

lav oppløsning – mindre skarphet
kontrastfattig sammenlignet med andre objektiver
sterk vinjettering i kantene – ca. 1,5 blendersteg
til tider noe «sær» gjengivelse av farger
man må «tenke gammeldags» ved at fokusering må skje manuelt

Summen av dette blir at bildene blir mer like de analoge bildene vi fikk tilbake på papir fra laboratoriene i gamle dager. Alle bildene er tatt i RAW-format og bearbeidet i PhotoShop Elements.