Leica – Krogens fotoblogg

Panasonic Lumix DMC-L1

Introduksjon

Rundt 2005 var det stor optimisme blant lojale brukere (inkludert meg selv) om fremtiden til Olympus kameraer. Panasonic, Leica og Olympus ble enige om å satse på 4:3-standarden og utviklet hver sine kameraer og objektiver.

Panasonic og Leica introduserte identiske kameraer under hver sin logo. Kameraets design viste et klart slektskap med Leica sine legendariske M-kamera. Felles for begge var at kameraet ble utstyrt med et flott Leica D Vario-Elmarit zoom-objektiv f.2,8-3,5 med brennvidde fra 14-50 mm. Denne brennvidden tilsvarer 28-100 mm. på et såkalt «full-format» kamera.

Mens Panasonic og Leica sine kamera var produsert i metall, laget Olympus et kamera som var laget av plastikk og med egne objektiver.

De tre kameraene delte teknologien knyttet til den speilbaserte søkeren og de hadde alle den samme sensoren på 7,5 megabytes.

Mine erfaringer

Jeg fulgte med stor interesse ulike fotonettsteder da disse kameraene ble introdusert, men hadde ikke råd til en slik investering da. Imidlertid dukket det opp et brukt Panasonic L-1 på nettet for noen år siden til en rimelig pris.

Et bilde fra Eidsand ved Randsfjorden som jeg tok i august 2021.

Det kan synes lite med 7,5 megapiksler, men det klarer seg godt til ulike typer bilder, så fremt det ikke skal printes i for store formater. Imidlertid har denne gamle teknologien vansker med å takle svak belysning og store kontraster mellom høylys- og skyggepartier. Jeg fotograferer derfor alltid i RAW-format for å kunne hente ut så mye informasjon som mulig i de ulike delene av bildet.

Nok et bilde fra Eidsand ved Randsfjorden.

Jeg fotograferer stort sett landskapsbilder og dette gamle kameraet takler det etter mitt syn på en god måte så fremt lysforholdene er gode. Kameraet er innstilt på ISO 200 for å få maksimalt dynamisk omfang.

Monokrome bilder rett ut av kameraet

Det dukket opp en video på youtube som lovpriste Panasonic kameraet sine muligheter til å skape nydelige monokrome bilder i JPG-format (Dynamic B&W) rett ut av kameraet, så dette måtte jeg teste.

Først et landskapsbilde fra Nordbytjernet. Bildet viser at kameraet strever med å gjengi detaljer i skyene. Jeg kunne selvsagt undereksponert bildet noe, men da ville skyggepartiene gro helt igjen. Når jeg studerer RAW-filen, ser jeg at jeg kunne ha hentet ut flere nyanser i himmelen dersom jeg hadde konvertert bildet fra RAW-filen i stedet for å bruke JPG-filen fra kameraet.

Nordbytjernet med Romerike Folkehøyskole i bakgrunnen.

Så til noen nærbilder av en rosebusk. På slike nærbilder er det ikke noe stort problem at sensoren er på kun 7,5 megapiksler. Leica-objektivet gir god skarphet og detaljrikdom.

JPG-fil rett ut av kameraet (Dynamic B&W)

Her har jeg croppet bildet og gjort noen justeringer i etterkant.

Etterord

Jeg synes det er svært interessant å sjekke ut hvordan ulike kameratyper egner seg til ulike typer av motiver, men jeg må alltid jobbe videre med etterbehandling før jeg blir fornøyd. Når du fotograferer i JPG- og RAW-format samtidig, opplever du jo at bildene i RAW-format er i farger selv om du har stilt inn kameraet på monokrom. Spørsmålet blir da om resultatene blir bedre ved å konvertere fra farge til monokrom i etterkant får å få et ønsket resultat…

Etterbehandlet i Silver Efex Pro for å skape et vintage bilde.

Et tips til slutt

Alle kameraer har sine egne RAW-formater og mange vil oppleve at bilderedigeringsprogrammet ikke klarer å laste inn disse. Jeg konverterer derfor alle RAW-filer til Adobes DNG-format ved bruk at Adobes Digital Negative Converter som kan lastes ned gratis fra nettet.

Bildebrikker: 4:3 versus 3:2 format

Bildebrikker til digitale kamera finnes i ulike størrelser med ulike proporsjoner mellom høyde og bredde.

Bildebrikker i 4:3-formatet

Bildebrikker i 4:3-formatet har et forhold mellom bredde på 4 og høyde på 3, uavhengig av størrelsen på brikken. Bildebrikker med dette forhold mellom høyde og bredde finnes i såkalte «mellomformat» kameraene fra Hasselblad, Fujifilm med flere.

Hasselblad er mest kjent for sine filmbaserte kamera med et kvadratisk format på 6*6 cm. I de digitale etterfølgerne er det kvadratiske formatet erstattet med brikker som gir et format på 4:3.

Bildebrikker i 4:3-formatet er allikevel mest kjent fra diverse kamera fra Olympus og Panasonic. Denne brikken er bare en brøkdel i størrelse i forhold til mellomformatet, men har samme forholdet mellom bredde og høyde.

4:3 formatet ble lansert i et samarbeid mellom Olympus, Panasonic og Leica. Leica har senere trukket seg fra dette samarbeidet mens Olympus og Panasonic fortsatt produserer kamera i dette formatet.

Tanken bak introduksjonen av 4:3-formatet og senere Micro Four-Thirds var å utvikle et kompakt kamerasystem som kunne tilby et godt utvalg av objektiver. I og med at bildebrikken var mye mindre kunne også kamera og optikk gjøres rimeligere, lettere og mer kompakt. Slike kamera er godt egnet på reise, men har ikke fått den samme status som såkalte «fullformat» kamera. Innvendingen mot disse 4:3 format kamera var at bildebrikken hadde et areal som kun var 1/4-del av det gamle filmformatet og derfor ikke hadde like gode egenskaper under krevende lysforhold.

Bildebrikker i 3:2 formatet

Bildebrikker i 3:2-formatet har forholdet bredde 3 til høyde 2, uavhengig av størrelsen på brikken.

Sensorer i 3:2-formatet brukes i såkalte fullformat kamera og kamera med de mindre APC-brikkene. Sony, Canon, Nikon og Fujifilm har alle brikker i 3:2-formatet.

Sony kom noe sent men godt i produksjon av kamera med fullformat brikker i det tradisjonelle 3:2-formatet. Sony produserer bildebrikker som brukes av de fleste kameraprodusentene.

Speilrefleks kamera fra Nikon og Canon med «fullformat» bildebrikke har vært det foretrukne alternativ blant profesjonelle fotografer. Innvendingen mot dette systemet har vært at en full utrustning med flere objektiver er svært tung og kostbar.

Imidlertid har innføringen av såkalte speilløse kamera endret bildet dramatisk. Speilløse kamera er mer kompakt og kan benytte det meste som finnes av objektiver fra ulike produsenter. Sonys introduksjon av A7-serien har vært en suksess som har tatt store markedsandeler fra Canon og Nikon.

Erfaringer med 4:3 og 3:2-formatet

Jeg har fotografert i flere år med filmbaserte kamera og har hatt gleden av å bruke digitale kamera fra Hasselblad, Sony og Olympus.

Ved overgangen fra analog til digital fotografering med Olympus kamera var det nye formatet uvant, særlig gjaldt det ved bruk av vidvinkel objektiver. Imidlertid har jeg vendt meg til dette formatet og synes det er lettere å komponere bilder enn i 3:2-formatet. Særlig gjelder det for bilder som er tatt i høydeformat.

Imidlertid er ikke et bilde ferdig før det er printet ut på papir. Jeg bruker en A3 blekkskriver fra Epson til dette formålet. Det synes å være best utvalg i rimelige passepartouter til bildestørrelse 40*30 cm for mine bilder, noe som tilsvarer 4:3-formatet. Bilder tatt med 3:2 formats kamera må derved beskjæres i bredden for å passe inn. Man kan selvsagt kjøpe rammer og passepartouter i alle størrelser og formater, men prisen kan bli høyere.

Fotopapir til blekkskrivere leveres i størrelser fra A-5, A-4, A-3, A-2 og større. Felles for alle disse størrelsene er at forholdet mellom lengde og bredde er 3 til 2. Bilder fra et 3:2 kamera vil derfor utnytte papirformatet bedre enn bilder fra 4:3 kamera.

Fra småbildeformat til «Full Frame»

Begrepet 135 (ISO 1007) ble introdusert av Kodak i 1934^[1] som en betegnelse på et film- og kassettformat. Formatet benytter rullefilm med en bredde lik 35 mm. Formatet kombinerer en kompakt størrelse med forholdsvis høy bildekvalitet, og er det mest brukte filmformatet for systemkameraer.

Ruller med 135-film selges innelukket i en lystett metallkassett med 24 eller 36 bilder som gjør det mulig å lade fotoapparater med filmen i dagslys. Filmen er rullet opp på en spole inne i kassetten og stikker ut gjennom en smal spalte utstyrt med sorte fiber for at ikke lys skal trenge inn. For å bruke filmen plasseres kassetten i en fordypning på høyre side i kamerahuset. Filmen trekkes deretter ut gjennom spalten og festes til en spole på venstre side i kameraet. Når alle bilderuter på filmen er eksponert, må filmen spoles tilbake inn i kassetten igjen. Kassetten beskytter den eksponerte filmen mot lys og mekanisk påvirkning inder transport til laboratorium for fremkalling.

Det selskapet framfor noe som bidro til å gjøre dette filmformatet populært for stillbilder er Leitz i Wetzlar. Selskapets sjef for produktutvikling, Oskar Barnack, begynte rundt 1913 å eksperimentere med 35mm-film i ulike kameraer. Pga. kinofilmes popularitet var formatet billig og lett tilgjengelig. I 1923 ble en liten serie (serienummer 100 til 130) av det som skulle bli Leica-kameraet produsert, og i 1925 startet ordinær serieproduksjon. Leica hadde et negativformat som målte 36 x 24 mm. Leica var på ingen måte det eneste stillbildekameraet som benyttet dette formatet på denne tiden, men fordi Leica-kameraene ble kjent for presisjonsmekanikk, objektiver av høy kvalitet, og fordi mange kjente fotografer tok merket i bruk, ble Leica raskt det mest anerkjente merket som benyttet 35mm-film.

Kilde: Wikipedia

Det lille filmformatet møtte selvsagt motstand fra etablerte fotografer som opererte med bladfilm i størrelse som et A-4 ark. Den legendariske fotografen Ansel Adams hadde etter sigende en tommelfingerregel om at bilder maksimalt kunne kopieres til 4 ganger filmens størrelse. Med andre ord kunne et fotografi fra et småbildekamera maksimalt forstørres til 14,4 * 9,6 cm dersom det skulle ha brukbar kvalitet. Vi som har levert negativ fil til kopiering i laboratorium husker godt at kopiene gjerne kom i størrelse 9*13 eller 10*15.

Ansel Adams hadde et solid stativ for sitt storformatkamera da ha fotograferte i **Yosemite** nasjonalpark.

Imidlertid var mulighetene for kopiering i god kvalitet av større formater avhengig av flere faktorer:

Filmens lysfølsomhet: En lavt ISO-verdi (50-100) ga finere korn og tålte forstørring bedre.
Kameraets tekniske og optiske kvaliteter: Det var på dette området Leica la grunnlaget for sin suksess ved at de produserte optikk av høyeste kvalitet.
Optikken i forstørrelsesapparatet: Det hjelper ikke med god optikk på kameraet dersom forstørrelsesapparatet ikke kan utnytte kvaliteten i negativet.
Den kjemiske behandling av film og papir: For å få det beste ut av filmen kreves det nøyaktighet med temperatur og tid under framkallingen. Noen hurtiglabber kunne også slurve med kjemikaliene slik at resultat og holdbarhet ble dårlig.

En av fotohistoriens største navn, Henri Cartier Bresson, er kjent for sine berømte fotografier fra dagligliv og krig. Han sverget til Leica kamera og 50 mm. normalobjektiv.

Ved overgangen til digitale kamera satset særlig Nikon og Canon på såkalte «full frame» bildebrikker som hadde den samme størrelsen som en 135 mm filmrute. Den gamle diskusjonen om sammenhengen mellom størrelse og kvalitet gjentok seg og mange mente at kameraer med mindre brikker som APC og Four-Thirds ikke kunne gi like gode resultater som «full frame».

Diskusjonen går fortsatt på internett om hvor stor en bildebrikke må være for å gi et fullgodt resultat. Mange sverger til «full frame» mens studiofotografer og profesjonelle landskapsfotografer kanskje vil ha et medium format kamera.

Det hevdes sterkt at en større brikke kan fange mer lys – og derfor kan gjengi detaljer bedre og gi et bedre dynamisk omfang. Man bruker gjerne en analogi om at hvis du setter en bøtte ut i regnvær vil den kunne fange mer regnvann enn hvis du setter ut et lite glass.

I midlertid er det en lovmessighet at større brikker forutsetter større, tyngre og mer kostbare kamerahus og objektiver. Men: Det kameraet som gir de beste mulighetene for å fange er minneverdig øyeblikk er det kameraet du faktisk har med deg ut på tur. Et oppsett med medium format kamera og objektiver kan bli svært tung å dra med seg. Derfor ender (dessverre) stadig flere opp med å ta med seg en mobiltelefon i lomma. Det vil derfor alltid være et kompromiss mellom vekt/volum og bildekvalitet når du skal ta med et kamera.

Illustrasjonen over viser sammenhengen mellom ulike kameratyper og størrelsen på bildebrikken.

Alle objektiver (og smarttelefoner) har informasjon om brennvidden. Da er det viktig å huske at bildevinkelen ved ulike sensorstørrelser varierer. Selv bruker jeg for det meste 4/3 sensorer. Da vil jeg bruke ca. 50 mm., 25 mm. og 12 mm. objektiver for å få det samme utsnittet som ved bruk av 100 mm. (kort tele), 50 mm. (normalobjektiv) og 24 mm. (vidvinkel) på et «full-frame» kamera.

Tabellen viser sammenhengen mellom størrelsen på bildebrikken og brennvidder for normal-, tele- og vidvinkelobjektiver.

Til slutt: Dess mindre bildebrikke, med tilhørende kortere brennvidde, innebærer at dybdeskarpheten – ved samme blenderverdi – øker. Hvis jeg har et four-thirds 25 mm. normalobjektiv med med største blenderåpning f 2,0 vil det tilsvare et «full-frame» normalobjektiv med lysstyrke f 4,0. Fotografer som er opptatt av uskarp bakgrunn vil derfor tendere til å bruke kameraer med større bildebrikke.

4/3 kameraer har en bildebrikke hvor hvor arealet er ca. 25% av arealet på «full-frame» sensorer og derved fanger 1/4-del av lysmengden ved samme kombinasjon av ISO-verdi, lukkertid og blender. For å oppnå tilsvarende bildekvalitet mht. støy og dynamisk omfang som kameraer med «full-frame» bildebrikke, anbefales det derfor å sette ISO-verdien 2 steg lavere. Eksempelvis vil 200 ISO på micro4/3 tilsvare ISO 800 på «full-frame» i bildekvalitet. Denne ulempen kan kompenseres ved å bruke objektiver med høy lysstyrke – eksempelvis – normalobjektivet M.Zuiko MFT 25mm f/1.2 PRO. I tillegg har Olympus sine kamera en effektiv innebygd bildestabilisator som gjør at man kan bruke lengre lukkertider uten å få uskarpe bilder.

Dette er ikke et svart/hvitt bilde

Dette bildet er tatt med bruk av et Fujifilm X-100 kamera hvor filmsimuleringen var satt til B&W Yellow filter.

Moderne digitalkamera har gjerne mulighet for å simulere gammeldags film – enten svart/hvitt – eller farger – som blir lagret som *jpg filer. Fujifilm har som kjent en historie som produsent av populære filmer, eksempelvis Velvia. Fujifilm klarte, i motsetning til Kodak, å følge med i skiftet fra analog til digital fotografi. De har utviklet et stort utvalg av gode kamera og objektiver.

Fujifilm klarte også å knekke koden for å gjøre seg attraktive for fotografer som er vokst opp med analoge kamera. Fujifilm X-100 ble, på grunn av sitt retro design, et kamera som mange fotografer – inkludert meg selv – bare «måtte ha». Når jeg brukte kameraet ble jeg ofte spurt om jeg fortsatt fotograferte med film.

Fujifilm X-100 har et retro design som bringer tankene tilbake til de gode gamle rammesøker kamera.

Som anerkjent filmprodusent kan Fujifilm x-100 simulere velkjente filmer som Provia, Velvia, Astia samt monokrom film med gult, rødt og grønt filter.

I svart/hvitt påvirker disse filtrene bildene slik:

Gult filter: Noe mørkere himmel og lysere gult
Rødt filter: Svært mørk himmel – røde bildeelementer blir lysere
Grønt filter: Grønt gress blir lysere, mens røde blomster blir mørkere

Imidlertid dreier det seg om ulik prosessering av fargebalanse og kontrast for å oppnå ulike effekter i den svart/hvite *jpg- filen. Dersom du også lagrer bildet i RAW-format vil du se at det faktisk er et fargebilde som er lagret på brikken:

Her er bildet fra RAW-filen som er «framkalt» i RAW-konverteren.

Som amatørfotograf kan jeg ha glede av å fotografere i svart/hvitt. Den elektroniske søkeren gjør at jeg ser motivet på en annen måte og lettere kan lete etter geometri og vurdere komposisjon og kontraster mellom ulike elementer før jeg tar bildet. Effekten av de ulike filtrene vises umiddelbar i søkeren. MEN: Jeg vil alltid fotografere slik at bildene lagres både i *jpg- og raw-format. Det gir en frihet til å vurdere om det aktuelle motivet fungerer best med eller uten farger.

Det finnes imidlertid en type kamera som utelukkende registrerer gråtoner på brikken, slik at du ikke har mulighet til å lage kopier i farge, nemlig Leica Monochrom:

Leica Monochrom er et meget kostbart kamera som utelukkende er laget for fotografering i svart/hvitt. Prisen er p.t. ca. 100.000,- kr.

Leica Monchrom er et ekte sorthvitt-kamera. Selv råformatet (DNG) er i gråtoner. Ved å droppe det typiske RGB-/Bayer-filteret får hver bildesensor høyere følsomhet. Dessuten unngås, i følge produsenten, oppløsnings- og skarphetstapet som ellers følger av interpolering når vanlige RGB-kameraer bygger opp piksler. På toppen av dette har bildebrikken heller ikke et lavpassfilter, som gjerne benyttes for å diffusere bildet og unngå moiré-mønster. Resultatet er høy følsomhet, stort toneomfang og suveren detaljgjengivelse – med en tilvarende pris.

Ville jeg kjøpt en Leica Monochrom til denne prisen? Nei, da ville jeg heller brukt 30.000,- kr på objektiver og valgt en rimeligere Leica M som både gir farge- og svart/hvitt-bilder.

Tanker om fotonettstedet flickr

Jeg har vært medlem av flickr i snart 16 år. Grunnen til jeg meldte meg inn, var at flickr i 2006 var et svært populært nettsted hvor ivrige fotoamatører kunne poste sine bilder og gi tilbakemeldinger til andre medlemmer. En fotostrøm på flickr var – og er fortsatt – en mulighet til å komme i kontakt med privatpersoner, institusjoner og næringsliv som ønsker å bruke bilder til ulike formål. Til å begynne med var det utelukkende bilder tatt med fotoapparater som ble lastet opp, mens mobiltelefonene også har økt sin «markedsandel» også på dette nettstedet.

Personlig har jeg i denne perioden fått mer enn 4,6 millioner klikk på mine bilder – tilsvarende drøyt 800 daglige visninger.

De tre bildene som er mest besøkt er disse:

Cold War: 46.460 visninger
Romsdalsfjorden #2 (landskap Norge): 22.423 visninger
Fra / From Bud (Photomatix version): 18.763 visninger

Bildene er tatt tidlig i min digitale karriere som hobbyfotograf og håper at de bildene jeg nå tar, er av en bedre kvalitet. Det var imidlertid lettere å få «likes» og kommentarer da nettstedet ennå ikke hadde fått så mange medlemmer som det har i dag.

I løpet av disse 15 årene har nettsteder som Facebook, Instagram med flere overtatt fullstendig når det gjelder volum på opplasting av bilder. Hovedgrunnen til dette er vel at mobiltelefonene har overtatt for kompaktkameraene på grunn av tilgjengelighet og stadig bedre bildekvalitet. Det er også meget lett å laste bilder fra mobiltelefonen rett opp til ulike nettsteder i øyeblikket etter at bildet er tatt.

Så hvordan går det med flickr i denne utviklingen? Stuper interessen i takt med den reduserte etterspørsel etter fotoapparater?

Oppdatert statistikk fra flickr per februar 2022 viser at nettstedet har et daglig snitt på 41.600 brukere som laster opp bilder. Grafen over viser de 10 mest populære produsenter av fotografisk utstyr som brukerne benytter for å laste opp bilder på flickr.

De fleste brukerne (34,1 %) laster opp bilder som er tatt med mobiltelefoner fra Apple.
Canon og Nikon følger på de neste plassene med til sammen 43,5 % av de daglige brukerne. Brukere av disse to kameramerkene sverger til speilrefleks med henholdsvis 83 % og 88 % andeler. Kun 6 % av fotografer som bruker Canon eller Nikon benytter seg av selskapenes speilløse kameraer.
Det er brukere av Olympus (76 %), Fujifilm (73%) og Sony (57%) som laster opp bilder som er tatt med speilløse fotoapparater.

Det totale antallet brukere fordelt på ulike fotografiske redskaper fordeler seg slik:

Antall daglige brukere (gjennomsnitt)
DSLR	16 021	*39 %*
Cameraphone	15 363	*37 %*
Mirrorless Camera	5 616	*14 %*
Point & Shoot	3 981	*10 %*
iPad	309	*1 %*
Camcorder	196	*0,5 %*
Digital Rangefinder (Leica M)	82	*0,2 %*

Tallene viser at 62 % av medlemmene fortsatt bruker ulike typer fotoapparater når de skal laste opp bilder til flickr, men at brukerne av mobiltelefonene har økt sin andel til 38%.

Som en oppsummering kan jeg vel si at fotoapparatene fortsatt er et foretrukket redskap når medlemmer på flickr produserer og laster opp bilder. Jeg håper at fotografering i noe saktere tempo med utstyr som er designet for å ta ulike typer bilder fortsatt blir populært blant fotoamatører og at det i også fremtiden er et marked for å produsere fotoapparater med et godt utvalg av optikk.