Erfaringer med ulike sensorstørrelser

Fra Hasselblad til mobiltelefon

Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet teste ut hvordan ulike kamera, inkludert mobiltelefoner, med ulike sensorstørrelser påvirker måten jeg fotograferer på og hvilke resultater det blir. Hasselblad kamera må fokuseres korrekt for å legge skarpheten der den skal være, mens mobiltelefoner gir – til dels irriterende -skarphet over hele bildeflaten.

Først – Hva er et «normalobjektiv? Et «normalobjektiv» gjengir motivet i stor grad slik øyet opplever det. Et «normalobjektiv» har tilnærmet samme brennvidde som lengden på sensorens diagonal. Et analogt kamera med 35 mm film eller et såkalt «full frame» digitalkamera vil derved ha et normalobjektiv på ca. 47 mm (i praksis 50 mm.). Lengre brennvidde gir en teleeffekt, mens kortere brennvidder gir en vidvinkeleffekt.

Så en fysisk lovmessighet: Dybdeskarpheten avtar med økt brennvidde på objektivet. På et kamera med mellom-format sensor (eksempelvis Hasselblad) vil en normalobjektiv ha en brennvidde på ca. 73 mm, mens det tilsvarer 24 mm på et Micro 4/3 kamera. Et Micro 4/3 kamera vil da ha mye større dybdeskarphet ved samme motivutsnitt enn et Hasselblad.

Fordeler med store sensorer:

Større detaljrikdom i bildet: Flere, eventuelt større piksler, med bedre mulighet for å registrere lys og farger.
Større dynamisk omfang: Bedre mulighet til å gjengi detaljer både i høylys og skyggepartier.
Tåler høyere ISO-verdier (1600-3200) uten at bildekvaliteten forringes i for stor grad.
Bildene kan i større grad beskjæres uten at bildekvaliteten påvirkes negativt.
Lettere å skille mellom partier som skal være skarpe/uskarpe i et motiv. Særlig egnet ved portrettfotografering.

Ulemper med store sensorer:

Både kamera og objektiver blir større og tyngre.
Prisen blir høy både på kamera og objektiver.
Man må blende kraftig ned (blender 16-32) dersom man ønsker maksimal dybdeskarphet. Det gir lange lukkertider og behov for stativ for å unngå bevegelses-uskarphet.
Bildefilene kan bli svært store – 50 til 100 mb. – noe som krever stor lagringskapasitet på harddisken og prosessorkapasitet på datamaskinen.

Landskapsbilde tatt med et Hasselblad X1D II 50C. Jeg brukte blender 8 og fokuserte på forgrunnen, noe som resulterte i uskarp bakgrunn.

Fordeler med mindre sensorer:

Utstyret blir lettere å ta med ut på foto-turer.
Man kan få stor dybdeskarphet uten å måtte blende ned til mer enn 5,6. Bildene kan da i større grad tas på frihånd med kortere lukkertid.
Bildefilene blir mindre – 10 til 20 mb. – noe som gir større kapasitet på harddisken og raskere prosessering i datamaskinen.

Sony A7 med Olympus OM 28 mm. objektiv på blender 8.

God dybdeskarphet ved bruk av et Olympus Pen-F kamera kombinert med et 12 mm. objektiv på blender 5,6. Dette tilsvarer samme bildeutsnitt, brennvidde og blender som et 24 mm. objektiv med blender 11 på et «fullformat» kamera.

Det er mulig å få til uskarp bakgrunn også ved bruk av kamera med 4:3 sensorer. Her har jeg brukt et gammelt Olympus E-3 kamera med et 50 mm. makroobjektiv på blender 2. Det tilsvarer bruk av et 100 mm. objektiv på blender 4 på et «fullformat» kamera.

Ulemper med mindre sensorer:

Mindre dynamisk omfang som kan føre til utbrente høylys og digital støy i skyggepartier.
Man bør bruke lave ISO-verdier (maks. 400-800 ISO) for å få stort nok dynamisk omfang.
Dersom man ønsker liten dybdeskarphet med utvisket bakgrunn kreves det objektiver med svært høy lysstyrke. Disse objektivene er både større og tyngre. De koster også mer enn objektiver med moderat lysstyrke.

Personlige erfaringer:

Jeg har for det meste fotografert med ulike kamera med 4/3 sensorer av ulik årgang og teknologi. Bildebrikkene har vært på mellom 10 (Olympus E-3) og 20 mb. (Olympus Pen-F).

Jeg har opplevd manglende dynamisk omfang ved kamera med mindre bildebrikker, noe jeg kompenserer med alltid å fotografere i raw-format. Da kan jeg hente ut mere detaljer både i høylys og skygger.
Jeg har ofte brukt blender 5,6 i min fotografering, men opplevde at jeg måtte blende ned ett trinn til blender 8 når jeg brukte kamera med APC-sensor (eksempelvis Fujifilm X-100 og Sony A-6000).
Da jeg anskaffet meg et Sony A7 kamera opplevde jeg å måtte blende ned til 11 for å få samme dybdeskarphet ved landskapsfotografering som jeg hadde ved bruk av Olympus Micro Four Thirds kamera.
Jeg var så heldig å få låne et Hasselblad X1D II 50C i en periode i 2023. Det var et nydelig kamera med topp detalj- og fargerikdom. Jeg fotograferte på frihånd med blender 5,6 eller 8 for å unngå bevegelses-uskarphet. Jeg erfarte fort at disse landskapsbildene ikke var skarpe fra forgrunn til bakgrunn, men jeg opplevde at det også kunne være en kvalitet med disse bildene.
Jeg har også fotografert med kameraer og mobiltelefoner med svært små bildebrikker. Disse gir gjennomgående skarpe bilder fra forgrunn til bakgrunn, men har ulike forutsetninger til å gjengi et stort dynamisk omfang. Når elementer i bakgrunnen blir for tydelig kan de virke forstyrrende for hovedmotivet, noe som i moderne mobiltelefoner kan kompenseres automatisk i etterkant ved at kameraet settes i «portrettmodus».

Olympus Pen E-P2: Erfaringer og bilder

Olympus, sammen med Panasonic, tok steget bort fra Four-Thirds standarden over til Micro Four-Thirds i 2009. Olympus lanserte sitt Pen EP-1 kamera, som ganske kjapt ble videreutviklet til Pen EP-2 som kom i 2010. Dette Kameraet hadde blant annet slike funksjoner:

12,2 MP Four Thirds ‘Live MOS’-sensor
Bildestabilisering i kamerahuset
TruePic V bildebehandlingsmotor
8 «Art Filter» kreative bildeeffekter
Klassisk utformet metallkabinett
Tilbehørsport for elektronisk søker med mere
AF-sporing
i-Enhance ‘fargeforsterkende funksjon’
ISO 100-6400
720p HD-video (MJPEG-format) med stereolyd 3,0
230 000 punkters LCD-skjerm
Ansiktsgjenkjenning (opptil 8 ansikter)
Shadow Adjustment Technology (adaptiv tonekurvejustering)

Det ble uttrykt mye skepsis da det speilløse konseptet med utskiftbar optikk ble lansert:

Treg autofokus
Dårlig søkerbilde sammenlignet med digitale speilreflekskamera
Mangel på objektiver – spesielt lyssterke teleobjektiver

Profesjonelle sportsfotografer og fotojournalister sverget fortsatt til digitale speilreflekskameraer og optikk fra Canon og Nikon. Imidlertid ble de fleste innvendinger feid av banen da Sony gikk bort fra å videreutvikle sine digitale speilreflekskameraer (videreføring av kameraer utviklet av Minolta). Sonys speilløse A7 og A9 serier klarte å konkurrere i bildekvalitet og hastighet med de tradisjonelle digitale speilreflekskamera. Nå satser også Canon og Nikon speilløst.

Bildene nedenfor er tatt med mitt Olympus Pen E-P2 i løpet av 2010. Kameraet har både sterke og svake sider:

Kompakt og lett å ha med seg – særlig sammen med kompakte objektiver som Olympus 45 mm f1,8 og Panasonic Lumix 20 mm f1,7. Dersom man ønsker å bruke større og tyngre teleobjektiver er de større kameraene, med bedre grep, som Olympus OMD E-M1 å foretrekke.
Eksponering kan lett justeres basert på bildet i søkeren.
Du kan fotografere diskret på gata og i arrangementer.
Elektronisk søker kan kjøpes som tillegg.
Erfaringene med bruk av 4:3 objektiver var en nedtur da autofokusen ble for treg og upresis.
Den mindre sensoren gjør at du får en crop-faktor på 2 ved bruk av tradisjonelle objektiver beregnet for fullformat. Det er ikke mye stas med en vidvinkel på 24 mm når den blir 48 mm på dette kameraet.
Det dynamiske omfanget og fotografering i svak belysning er en utfordring. Opptak og lagring i RAW-format anbefales derfor på det sterkeste.

Harald Medbøe: Utstilling med bilder av romfolket.

Olympus Pen F – Et ikonisk kamera

Analoge Pen F kamera

Olympus Pen F, introdusert i 1963, var verdens første og eneste halvformat speilrefleks kamera. Kameraet hadde en Porro-prismefinner og var den første som hadde en roterende titanlukker. Pen F-systemet ble supplert med en serie på 20 utskiftbare objektiver. Olympus Pen F var et revolusjonerende kamera fullpakket med innovative funksjoner. Den roterende lukkeren, som kombinerte hastighet med holdbarhet, ble angivelig perfeksjonert først etter en lang og hard innsats av Olympus-ingeniører.

Pen F var en del av et komplett system med 20 forskjellige objektiver.

Olympus Pen F var et analogt halvformat kamera. Det innebærer at man kan ta 72 bilder på en 36 bilders filmrull. Arealet på bildet er omtrent det samme som på de digitale APC-sensorene og derved noe større enn 4-3 kameraene fra Olympus. Formatet høyde/bredde var 3:2 mens de digitale kameraene fra Olympus har formatet 4:3.

Kameraet ble veldig populært og prisen på et pent brukt eksemplar på eBay kan fort komme opp i 4-5000 kr. Objektiver til dette kameraet kan fort koste både 10 og 20 tusen kroner.

Digitale Pen kamera

I 2009 fant Olympus tiden inne til å lansere det digitale kameraet Pen E-P1 som viste tydelig slektskap til det ikoniske Pen F halvformat kameraet. Kamerahuset ble utformet slik at slektskapet var tydelig.

To generasjoner Pen-kamera lansert med 46 års mellomrom.

For ytterligere å spille på slektskapet til de analoge kameraene, ble Olympus Pen-F lansert i 2016. Dette kameraet hadde innstillings-ratt og brytere som var velkjente for brukere av filmbaserte kamera. Dette kameraet produseres ikke lengre og du må ut med 15-20 tusen kroner for et brukt eksemplar på eBay.

På dette kameraet kan en fotograf med analog bakgrunn kjenne seg igjen.

Speilrefleks versus speilløst

Pen E-P1 var Olympus sitt første speilløse kamera. Som det framgår av illustrasjonen nedenfor, var det speilets behov for plass som bestemte avstanden mellom filmplanet/sensoren og objektivfatningen i de tradisjonelle speilrefleks kameraene. Olympus sine speilrefleks kamera hadde en avstand på 4 cm, mens den ble redusert til 2 cm ved introduksjonen av Micro 4:3 standarden. Den reduserte avstanden gjorde at optikken kunne lages mindre, samt at de siste 2 cm kunne benyttes til å montere ulike adaptere slik at man kan montere et utall av objektiver fra ulike fabrikker på denne kameratypen.

Det speilløse konseptet som ble introdusert av Olympus og Panasonic, er senere tatt i bruk av andre produsenter, først og fremst Sony. Senere har også Canon og Nikon i stadig større grad satset på dette konseptet.

Den reduserte avstand mellom objektivfatning og sensor ga muligheter for å bruke et tilnærmet ubegrenset antall objektiver sammen med kameraet.

Jeg måtte selvsagt hive meg på denne innovative utviklingen og gikk til anskaffelse av et Olympus Pen E-P2. Jeg kjøpte et kamera samt elektronisk søker og adapter for å bruke «gamle» 4:3 objektiver på det nye kameraet. Bruken av 4:3 objektiver ble ingen suksess, da autofokusen ble veldig treg og upålitelig.

Nedenfor er det noen bilder jeg tok med dette kameraet i Bud i juni 2010:

Ei naturlig havn som gir ly for storhavet.

Olympus Body Cap Lens 15mm f8

En svært enkel konstruksjon. Her er avstanden satt på «hyperfocal distance» som skal gi relativ skarpe bilder fra nærområdet til uendelig.

Dette kombinerte objektiv og linsedeksel er det billigste objektiv du kan kjøpe til Olympus kameraer. Det kom på markedet i 2012.

Det har en fast blender på 8 og må fokuseres manuelt ved bruk av en enkel spak. Det overføres ingen EXIF-data fra objektivet til kameraet.

Bildet illustrerer bruk av hyperfocal avstandsinnstilling hvor kamereaet i gamle dager ble forhånds-fokusert til ca. 3-5 meter for å få maksimal dybdeskarphet dersom et motiv plutselig dukket opp for fotografen.

Bildene i denne artikkelen er tatt med et Olympus Pen E-P2 som kom på markedet i 2009. Kameraet fikk gode resultater på tester, men det ble påpekt av det hadde relativ dårlig dynamisk omfang, noe som kunne medføre utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier.

Fotonettstedet DPReview konkluderer slik etter å ha testet objektivet (min noe frie oversettelse):

Olympus Body Cap Lens 15mm f8 er ikke en type objektiv som noen gang kommer til å gjøre det bra på tekniske tester, eller tilfredsstille fotografer som etterstreber bilder med fine detaljer eller skrive dem ut i store formater. Bildekvaliteten det produserer kan ikke samsvare med verken en «kit-zoom», eller den lille Panasonic Lumix G 14mm F2.5 ASPH «pannekake objektivet». Dette kommer vel ikke som en overraskelse, gitt enkelheten i optikken med små dimensjoner og 3 linseelementer samt prisen på ca. 600,- kr.

Det 15mm tilbyr, er imidlertid muligheten til å gjøre et Micro Four Thirds-kamera til en kompakt pakke som er «skuddklart» ved bruk av én spake, og ta bilder som er gode nok for sosiale media, eller som grunnlag for videre manipulering, for eksempel med filtre i kameraet eller redigeringsprogrammer. Det vil absolutt ikke appellere til alle, men fotografer som er i stand til å akseptere, og til og med utnytte begrensningene, kan finne at det er et nyttig og interessant konsept.

På slutten av dagen hadde testeren hos DPReview opplevd glede av å fotografere med objektivet på grunn av enkelheten det bidrar til i prosessen og dets naturlige samspill med Olympus sine Art Filter. Micro Four Thirds-brukere som ønsker å teste ut noe annet i sin fotografering, kan gjøre verre ting enn å prøve dette objektivet.

Testen kan leses her: https://www.dpreview.com/reviews/olympus-bcl-15mm-f8

Jeg er enig med DPReview i at å fotografere med dette objektivet bringer meg inn i en annen modus og kanskje fokuserer på en annen type bilder som passer til dette objektivets særegenheter og svakheter:

lav oppløsning – mindre skarphet
kontrastfattig sammenlignet med andre objektiver
sterk vinjettering i kantene – ca. 1,5 blendersteg
til tider noe «sær» gjengivelse av farger
man må «tenke gammeldags» ved at fokusering må skje manuelt

Summen av dette blir at bildene blir mer like de analoge bildene vi fikk tilbake på papir fra laboratoriene i gamle dager. Alle bildene er tatt i RAW-format og bearbeidet i PhotoShop Elements.