Tekniske tema – Side 6 – Krogens fotoblogg

Framtida er speilløs

En oversikt over Nikon filmbaserte kamera fra 1948 til 1971

Et lite forbehold:

Kameraindustrien sliter nå i konkurransen med mobiltelefoner som det mest foretrukne redskap for å ta og distribuere bilder (og video). Kamerasalget går kraftig ned mens nye og stadig mer avanserte mobiltelefoner kommer på markedet.

Privatpersoner, presse og kringkasting bruker i stadig større grad mobiltelefoner for å kommunisere med omverdenen. Under Vietnamkrigen var det i stor grad bilder som ble tatt av profesjonelle krigsfotografer som påvirket opinionen, mens i senere hendelser ser vi i stadig større grad at innbyggerne i krigs- og katastrofeområder selv både filmer og fotograferer hendelser der de bor. Disse bildene og videoene dukker så opp i media for å informere og påvirke myndigheter og befolkning i andre land.

En god søker gjør halve jobben

Et kamera fungerer på den måten at lys fra et motiv går gjennom et objektiv (med flere linseelementer) som projiseres på enten på en lysømfintlig film eller en digital brikke.

For at fotografen skal kunne vite hva som kommer med på filmen/brikken trengs det en søker. Hvis vi bruker Nikon sine kamera som eksempel, ser vi at fabrikken i perioden fra 1948 til 1959 produserte kamera med såkalt rammesøker hvor fotografen komponerte bildet gjennom et separat vindu. I og med avstanden mellom objektivet og søkeren, var det ikke fullt samsvar mellom søkerbildet og det som faktisk kom med på filmen. Dess nærmere motivet var fra kameraet, dess større ble avviket. Det kan bemerkes at de første kameraene fra Nikon ble beskyldt for å være kopier av de populære Leica M kameraene. I midlertid fikk Nikon snart et rykte for å lage solide kamera med gode objektiver.

I 1959 introduserte Nikon sin berømte serie av F speilrefleks kameraer. Disse kameraene ble – i ulike utgaver – svært populære blant proff- og amatørfotografer.

Den store fordelen med speilreflekskamera var at lyset fra motivet ble projisert mot et speil og ført gjennom en pentaprisme slik at det motivet som fotografen så gjennom søkeren var identisk med utsnittet på filmen. Når fotografen trykket på utløseren – etter å ha valgt lukker og blenderåpning – slo speilet seg opp slik at filmen ble korrekt eksponert.

Innføringen av speilreflekskamera åpnet for å utvikle et bredt utvalg av optikk fra vidvinkel til lange teleobjektiver som kunne brukes sammen med kameraet. På samme måte kunne kameraet da lett kobles til et mikroskop.

Olympus, Panasonic og i stadig større grad Sony har satset stort på såkalt speilløse kamera med utskiftbar optikk. Canon og Nikon hadde et godt grep om markedet for proff- og avanserte amatørfotografer med sine digitale speilreflekskamera og ventet i det lengste med å introdusere speilløse kamera med tilpasset utvalg av nye objektiver. Særlig konkurransen fra Sony gjorde at Canon og Nikon måtte «hive seg rundt».

Den største fordelen med speilløse kamera er, etter min mening, at fotografen får et nøyaktig utsnitt av motivet samtidig som man kan korrigere eksponeringen basert på søkerbildet. De digitale søkerne på speilløse kamera hadde i begynnelsen begrensninger knyttet til oppløsning, fargegjengivelse og oppfriskningsrate, men alle disse begrensningene er nå eliminert og fotografen får en god informasjon om det bildet som festes til brikken når utløseren trykkes. I tillegg gjør fraværet av finmekanikk knyttet til speilet at kameraet kan bli billigere å produsere samt – forhåpentligvis mer robust under bruk. Dagens moderne speilløse kamera kan ta et utrolig antall eksponeringer i sekundet, noe som ville slite hardt på et speil som skal slå seg opp og ned for hver eksponering.

I tillegg er speilløse kameraer mindre og lettere – både når det gjelder kamerahus og optikk – enn digitale speilreflekskamera. De er med andre ord bedre for rygg og nakke når fotografen skal ha med utstyret ut i felt. Da vil det alltid være slik at det beste kameraet er det du faktisk har med deg…

PS: Det synes å være en økt interesse blant dedikerte fotografer for å eksperimentere med optikk laget for klassiske analoge kamera. Prisen på såkalte «vintage lenses» øker på eksempelvis eBay. Det betales god pris for fastobjektiver med høy lysstyrke fra produsenter som Nikon, Canon, Leica, Zeiss med flere. Zoomobjektiver og såkalte «piratobjektiver» fra eksempelvis Vivitar og Tamron er lavere priset. I og med at avstanden mellom objektiv og kamera er kortere på speilløse kamera, er det plass til en konverter mellom det gamle objektivet og kameraet. Slike konvertere fås til en rimelig penge slik at man praktisk talt kan kombinere de alle typer objektiver med det speilløse kamera man har anskaffet. Moralen blir da: Dersom du har gamle objektiver liggende, prøv dem på ditt speilløse kamera.

Etterord:

I 2010 ble det solgt mer enn 120 millioner kamera, mens antallet i 2020 ble redusert til 9 millioner. Kundene – særlig tidligere brukere av kompaktkamera – har i stedet gått til anskaffelse av smarttelefoner for å dokumentere daglige hendelser og dele disse på sosial media. Salget av kameraer er bare en brøkdel av antallet smarttelefoner som selges årlig: Siden 2013 har det blitt solgt mer enn én milliard smarttelefoner hvert år! I og med at smarttelefoner og kamera til dels konkurrerer i det samme markedet, vil disse forskjellene i salgstall opplagt påvirke investeringer og videreutvikling hos produsentene. Det skjer størst utvikling når det gjelder bildekvalitet, datakraft og bruk av kunstig intelligens blant produsenter av mobiltelefoner.

En moderne mobiltelefon har en mer enn bra nok bildekvalitet for de aller fleste – dessuten er den alltid i lomma når motivene dukker opp. Hvem skal da kjøpe fotoapparater? Svar: Det vil alltid være et profesjonelt marked og et marked for avanserte amatører som etterbehandler, printer og selger bilder, men hvor mange kameraprodusenter kan overleve i dette krympende markedet?

I 2021 stod speilløse kamera for 59% av det totale antall solgte kamera med utskiftbar optikk. I samlet salgsverdi utgjorde de speilløse kameraene hele 78% av totalen. Utviklingen de senere år viser klart at digitale speilreflekskamera taper kampen om kjøpernes gunst.

I den grad kameraindustrien har en framtid som fortsatt er interessant for produsenter og investorer, vil jeg tro at speilløse systemkameraer med utskiftbar optikk vil være de mest populære…

Min gjetning er derfor at Sony vil stå igjen som vinner i dette slaget. Selskapet, som i sin tid slo seg sammen med den kjente kamerafabrikanten Minolta, har vist en stor innovativ kraft i kameramarkedet med speilløse systemkamera som har imponerende ytelser og topp bildekvalitet. At Sony også leverer sensorene som brukes i Hasselblad og Nikon kameraer, understreker deres sterke posisjon.

Mitt samliv med Olympus

Olympus OM-1 ble lansert i 1972 og utmerket seg med med å være lite og lett i forhold til konkurrentene. I tillegg fikk det mange positive tilbakemeldinger på sitt design.

Mitt samliv med Olympus startet som en avstandsforelskelse da min svoger gikk til innkjøp av et Olympus OM-1 kamera med et 135 mm teleobjektiv med 2,8 som største blenderåpning, samt vidvinkelobjektivet 28 mm f 2,8. Kameraet ble ødelagt, men jeg var så heldig å få alt utstyret til odel og eie.

Olympus OM 20 ble lansert i 1983, mens Olympus OM-2S ble lansert i 1984.

Jeg brukte først et Chinon CM-3 kamera med Cosina objektiver, men da jeg sammenlignet mine lysbilder med de bildene svogeren min fikk fra sitt Olympus kamera og objektiver, byttet også jeg til Olympus. Først et OM-20 kamera som var i Olympus sin «amatør-serie» før jeg gikk til anskaffelse av et OM-2S. Dette var begge flotte kamera som ga utmerkede bilder, men jeg må innrømme at jeg brukte OM-20 kameraet mest. Det skyldtes at OM-2S kameraet «spiste» batterier slik at jeg ofte stod det uten strøm og mulighet til å ta bilder.

Olympus C-50 Zoom ble lansert i 2002 med en sensor på 5 mb.

Et bilde fra Runde som jeg tok i juli 2004 med mitt C-50 Zoom kamera.

Overgangen fra analoge kamera og arbeid i mørkerommet ble i 2002 erstattet med en digital arbeidsflyt ved bruk at Olympus sitt C-50 Zoom kamera med en bildebrikke på beskjeden 5 mb. Kameraet var meget stilig i børstet aluminium og fikk god plass i jakkelomma. Imidlertid var det helautomatisk slik at jeg ikke kunne styre tid, blender, ISO eller blits. Jeg var derfor ikke bestandig like fornøyd med bildene. Kameraet ble derfor erstattet med en C-7070 Wide Zoom i 2005.

Olympus C-7070 Wide Zoom ble lansert i 2005 med en sensor på 7,1 mb..

Olympus C-7070 Wide Zoom utmerker seg ikke med vakkert design, men det var bygget som et meget robust kamera. Her kunne jeg stille tid, blender, ISO og blits manuelt i tillegg til at jeg kunne ta bilder i RAW-format. RAW-formatet gir store muligheter til å justere eksponering, fargebalanse samt høylys/skyggepartier i etterkant. I midlertid brukte jeg dessverre denne muligheten litt for lite da det tok flere sekunder før kameraet klarte å overføre RAW-bildene til minnebrikken.

Et bilde fra Malvik i juni 2007 som jeg tom med mitt C-7070 Wide Zoom kamera.

Olympus E-3 ble lansert i 2007 med en sensor på 10,1 mb.

Overgangen til speilrefleks skjedde i 2007 med det meget robuste E-3 kameraet. Jeg kjøpte det med det meget gode 14-54 Zoomobjektivet. Dette kameraet brukte jeg ofte og det ga meg stor glede fordi værtettet hus og objektiver gjorde at jeg kunne bruke det i all slags vær.

Et bilde fra Synnfjellet i oktober 2010 som jeg tok med mitt E-3 kamera.

Jeg hadde lenge et håp om å kunne bruke de gamle Olympus-objektivene videre i den digitale tidsalder og kjøpte derfor et adapter for å kunne bruke dem på Olympus E-3. Jeg ble derfor noe skuffet da brikken i 4-3 systemet er bare halvparten så stor som det gamle filmformatet (full frame). En nydelig vidvinkel på 28 mm gir ikke den samme opplevelsen når crop-faktoren gjør at jeg da i praksis har et normal-objektiv på 56 mm. Løsningen ble derfor å anskaffe meg et Sony A 6000 kamera og et Metabones Speed Booster adapter som gir omtrent samme brennvidde ved bruk på en APC sensor. Denne kombinasjonen bruker jeg jevnlig med gode resultat.

Et bilde fra Glomma som jeg tok med et Olympus 28 mm vidvinkelobjektiv sammen med et Sony A6000 kamera.

Kodak Technical Pan 25: Pankromatisk svart-hvit negativ film

Som amatørfotograf på 80-tallet var jeg opptatt av å ta skarpe bilder uten sjenerende korn. Det gjaldt å bruke filmer med lav ISO-verdi, eventuelt å investere i et mellom-format kamera – noe jeg ikke hadde råd til. I fotomiljøet fikk jag da tips om å bruke Kodak Technical pankromatisk film for å få skarpe bilder uten sjenerende korn. Denne filmen gjengir ikke fargespekteret på samme måte som ordinære pankromatiske filmer; blåtoner gjengis mørkere mens rødtoner gjengis lysere. Dette kunne jeg kompensert ved å bruke et blåfilter foran objektivet. Ulempen da ville være at ved bruk av denne langsomme film på ISO 25 ville fått svært lange eksponeringstider.

På bildet fra småbruket Tangen sees tydelig at den blå himmelen gjengis mørkt når man fotograferer med **Kodak** **Technical Pan** film.

Kodak Technical Pan var en type dokument-film som ble brukt til avfotografering av tekst samt tekniske tegninger / plansjer. Det ortokromatiske negativet er preget av en optimal reproduksjon av detaljer, høyeste oppløsning og ekstremt fint korn. I utgangspunktet gjengir ikke filmen gråtoner, men ved framkalling ved bruk av Tetenal Neofin Doku, som er en ekstremt myk framkaller med høy utnyttelse av filmhastighet, gjør det mulig å bruke slike dokument-filmer til halvtonefotografering med en særegen tegning og gråskala.

Verken Kodak eller Agfa produserer slike filmer lenger, men entusiaster kan fortsatt få kjøpt fryselagret film fra enkelte leverandører

Kodak Technical Pan var en pankromatisk svart-hvit negativ film optimalisert for teknisk, vitenskapelig og halvtonearbeid, samt kreative og billedlige applikasjoner. Denne unike filmen er preget av ekstremt høy skarphet og oppløsning, og har også en imponerende fin kornstruktur.

Filmen klarte å gjengi mørke detaljer inne i et nedlagt fjøs samtidig som husene utenfor gjengis relativt bra.

Digitale fotoapparater og dynamisk omfang

Bildet over er en skjemdump fra Adobes RAW-konverter som viser med rød farge områder med utbrent høylys. Bildet er tatt med et Panasonic Panasonic Lumix DMC-L1 camera fra 2006. Kameraet har, i følge nettstedet ***DPreview*** et beskjedent dynamisk omfang på kun 8,5 EV.

Nedenfor er bildet gjengitt i *jpg-format rett fra kameraet:

Forgrunnen er relativt korrekt eksponert, men himmelen er helt utbrent.

Jeg tar nå alle bilder i såkalt RAW-format som gir meg en mulighet til å korrigere høylys og skyggepartier slik at de gjengis naturlig og med detaljer. I dette tilfellet var det umulig å hente ut noe særlig informasjon fra skyene på himmelen, slik at løsningen ble å beskjære bildet ganske kraftig:

Jeg har klart å hente ut noe informasjon i de lyse partiene, men himmelen virker unaturlig og forstyrrer derved helhetsinntrykket av bildet.

I følge teorien bør et fotografisk medium (film- eller digitalkamera) kunne gjengi et dynamisk omfang på minst 10 EV for å kunne gjengi kontrastrike motiver på en god måte. Grafen under viser et utvalg av kameraer fra perioden 2006-2020. Jeg har mest erfaring med kameraer med 4:3 bildebrikker. De tidlige utgavene av disse hadde problemer knyttet til det dynamiske omfanget. Nettstedet DXOmark har systematisk testet et stort antall kameraer i markedet over flere år. Grafen viser at de tidligste modellene fra Panasonic og Olympus hadde problemer med å klare et dynamisk omfang på 10 EV. I følge tester fra DPReview, klarte verken Olympus E-410 eller E-3 å oppnå 10 EV.

Hasselblad, Nikon og Sony scorer alle svært godt når det gjelder dynamisk omfang. Nyere modeller fra Panasonic og Olympus har fått betraktelige forbedringer.

Imidlertid har utviklingen gått framover slik at man på nyere kamera har fått redusert problemet med utbrente høylys og gjengrodde skygger. I tillegg er det et stort framskritt av man ved bruk av speilløse kamera kan se i søkeren hvordan bildet blir gjengitt og at man derved kan korrigere eksponeringen for at resultatet skal bli best mulig. Uansett vil jeg sterkt anbefale å lagre bildene i RAW-format for å kunne korrigere høylys, skyggepartier og eksponering i etterkant.

Det maksimale dynamiske omfang fås når bildet blir tatt ved kameraets laveste ISO. Når ISO-verdien skrus opp, vil det oppstå støy og dårligere fargegjengivelse. DXOmark har derved brukt begrepet «anstendig bildekvalitet» for å angi hvor høyt man kan skru opp ISO-verdien på knyttet til disse parameterne:

Signal-til-støy-forhold (Høy ISO gir mer digital støy)
Dynamisk omfang (Høy ISO gir et lavere dynamisk omfang med utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier)
Fargedybde (Høy ISO gir lavere fargemetning og et noe møkkete helhetsinntrykk)

Moderne kameraer fra Hasselblad, Nikon og Sony tåler godt ISO-verdier på 3000 eller mer og fortsatt ha en «anstendig bildekvalitet». Ved bruk av eldre kamera fra Olympus og Panasonic bør man unngå å bruke høyere ISO-verdier enn 400.

Kameraer med brikke i 4:3 formatet er blitt kritisert for dårlig dynamisk omfang og svake egenskaper i dårlig lys. Større bildebrikker gir gjennomgående bedre resultater selv om det er forskjeller mellom de ulike kameramerkene. Imidlertid blir også 4:3-kameraene stadig bedre og de har et fortrinn med gode løsninger for bildestabilisering slik at man kan bruke lengre lukkertid for å unngå høye ISO-verdier. I tillegg har Panasonic og Olympus et stort utvalg av gode og lyssterke objektiver uten at disse «koster skjorta».

PS: For oss som har erfaring med analog fotografering, er sammenhengen mellom høy ISO-verdi og bildekvalitet et kjent fenomen. Film som skulle gi klare og fine bilder hadde gjerne 50-100 ISO. Raskere filmer – opp mot 400 ISO – ga markant grovere kornstruktur og redusert dynamisk omfang. Mange «presset» den velkjente Kodak Tri-X fra 400 ISO til 800 ISO eller mer. Resultatet var betydelig økning i kornstørrelsen og et redusert dynamisk omfang. Når det gjelder diasfilm husker jeg GAF 500 ISO som ga grovt korn og en lite attraktiv fargegjengivelse sammenlignet med Kodacrome-filmen som var på beskjedne 64 ISO. Perfeksjonister kunne i tillegg velge å bruke mellom-format kameraer med 6*6 eller 6*7 cm filmformat for å få perfekte bilder (eksempelvis Hasselblad). Det formatet på digitale kameraer som i dag kalles «fullformat» ble jo på den tiden betegnet som «småbildefilm».

Olympus Body Cap Lens 15mm f8

En svært enkel konstruksjon. Her er avstanden satt på «hyperfocal distance» som skal gi relativ skarpe bilder fra nærområdet til uendelig.

Dette kombinerte objektiv og linsedeksel er det billigste objektiv du kan kjøpe til Olympus kameraer. Det kom på markedet i 2012.

Det har en fast blender på 8 og må fokuseres manuelt ved bruk av en enkel spak. Det overføres ingen EXIF-data fra objektivet til kameraet.

Bildet illustrerer bruk av hyperfocal avstandsinnstilling hvor kamereaet i gamle dager ble forhånds-fokusert til ca. 3-5 meter for å få maksimal dybdeskarphet dersom et motiv plutselig dukket opp for fotografen.

Bildene i denne artikkelen er tatt med et Olympus Pen E-P2 som kom på markedet i 2009. Kameraet fikk gode resultater på tester, men det ble påpekt av det hadde relativ dårlig dynamisk omfang, noe som kunne medføre utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier.

Fotonettstedet DPReview konkluderer slik etter å ha testet objektivet (min noe frie oversettelse):

Olympus Body Cap Lens 15mm f8 er ikke en type objektiv som noen gang kommer til å gjøre det bra på tekniske tester, eller tilfredsstille fotografer som etterstreber bilder med fine detaljer eller skrive dem ut i store formater. Bildekvaliteten det produserer kan ikke samsvare med verken en «kit-zoom», eller den lille Panasonic Lumix G 14mm F2.5 ASPH «pannekake objektivet». Dette kommer vel ikke som en overraskelse, gitt enkelheten i optikken med små dimensjoner og 3 linseelementer samt prisen på ca. 600,- kr.

Det 15mm tilbyr, er imidlertid muligheten til å gjøre et Micro Four Thirds-kamera til en kompakt pakke som er «skuddklart» ved bruk av én spake, og ta bilder som er gode nok for sosiale media, eller som grunnlag for videre manipulering, for eksempel med filtre i kameraet eller redigeringsprogrammer. Det vil absolutt ikke appellere til alle, men fotografer som er i stand til å akseptere, og til og med utnytte begrensningene, kan finne at det er et nyttig og interessant konsept.

På slutten av dagen hadde testeren hos DPReview opplevd glede av å fotografere med objektivet på grunn av enkelheten det bidrar til i prosessen og dets naturlige samspill med Olympus sine Art Filter. Micro Four Thirds-brukere som ønsker å teste ut noe annet i sin fotografering, kan gjøre verre ting enn å prøve dette objektivet.

Testen kan leses her: https://www.dpreview.com/reviews/olympus-bcl-15mm-f8

Jeg er enig med DPReview i at å fotografere med dette objektivet bringer meg inn i en annen modus og kanskje fokuserer på en annen type bilder som passer til dette objektivets særegenheter og svakheter:

lav oppløsning – mindre skarphet
kontrastfattig sammenlignet med andre objektiver
sterk vinjettering i kantene – ca. 1,5 blendersteg
til tider noe «sær» gjengivelse av farger
man må «tenke gammeldags» ved at fokusering må skje manuelt

Summen av dette blir at bildene blir mer like de analoge bildene vi fikk tilbake på papir fra laboratoriene i gamle dager. Alle bildene er tatt i RAW-format og bearbeidet i PhotoShop Elements.