Tekniske tema – Side 2 – Krogens fotoblogg

Vi som elsket Kodachrome

Bakgrunn

Min fotografiske interesse skøyt fart på slutten av 1970-tallet da jeg gikk til anskaffelse av et Chinon CM-3 speilrefleks kamera med 35, 55 og 135 mm. objektiver.

Min far var en ivrig amatørfotograf og lørdagsunderholdningen var ofte lysbildeframvisninger i stua (Vi hadde ennå ikke fått TV).

I denne annonsen som jeg fant i det svenske bladet «Foto & Filmteknik» fra 1975 blir Kodachrome 64 betegnet som en rask film.

Hvorfor jeg valgte Kodachrome

Når jeg ser bilder som min far tok med Kodachrome film på på begynnelsen av 1960-tallet, registrerer jeg at fargene har holdt seg svært godt – bildene kunne gjerne vært tatt i går.

Kodachrome ble derfor min foretrukne lysbildefilm da jeg for alvor begynte å fotografere på slutten av 1970-tallet.

Bildet nedenfor er tatt av min far Kåre Halse rundt 1960.

Fargene holder seg svært godt når bildene er tatt med Kodachrome, men du kan få utfordringer med både i høylys- og skygge-partier når bildene blir digitalisert.

Et bilde fra kanalen i Trondheim som min far tok tidlig på 60-tallet.

Et bilde fra Ravnkloa i Trondheim som min far tok tidlig på 60-tallet.

Kodachrome versus digitale bilder

Dagens digitale kameraer gir deg en umiddelbar tilbakemelding om komposisjon, eksponering, fargemetning, skarphet med videre. Da jeg brukte Kodachrome måtte filmen sendes til et av de få laboratorium som hadde kunnskap og utstyr til å fremkalle filmen. Det kunne ta både 2 og tre uker før jeg kunne betrakte resultatet av min fotografering.
Dersom Kodachrome lagres mørkt og med riktig luftfuktighet, kan fargene holde seg svært godt i mer enn 150 år. Imidlertid vil fargene blekne noe hver gang de blir påvirket av sterkt lys i en lysbildeprosjektør.
Det er mange teorier knyttet til oppløsningen i analog film versus digitale bilder. Det avhenger av mange faktorer under prosessen ved digitalisering av filmen. Et anslag kan være at et Kodachrome dias (24 mm x 36 mm) kan få en filstørrelse på ca. 20 mb.
For at et bilde skal kunne gjengi detaljer i høylys- og skyggepartier kreves det et dynamisk omfang på minst 10 EV. Kodachrome 64 klarer å gjengi et dynamisk omfang på 8 EV. Imidlertid kan Kodachrome 25 klare ca. 12 EV, noe som kan sammenlignes med dagens digitale kameraer.

Når du digitaliserer Kodachrome film vil du oppdage at scanneren ofte har egne innstillinger for denne filmtypen, da den oppfører seg annerledes i scanne-prosessen enn eksempelvis diasfilm som Fujichrome.

Noen bilder jeg har tatt med Kodachrome

Jeg jobbet som lærer i Roan kommune på kysten av Trøndelag i skoleåret 79/80 og tok en masse bilder med Kodachrome lysbildefilm. Bildene er digitalisert ved bruk av en Epson V600 scanner. Nedenfor vises noen smakebiter:

En fiskebåt som har sett sine beste dager.

Styrtende linjer – Keystone effekt

Introduksjon

Når vi ser på bygninger rundt oss vil de vertikale linjene framstå som loddrette.

Det samme er ikke tilfelle når vi fotograferer: Dersom vi vender kameraet oppover vil vi få styrtende linjer slik at det ser ut som om veggene er i ferd med å bryte sammen og gatelykter er i ferd med å velte.

Denne uheldige effekten er mest framtredende hvis vi bruker vidvinkel objektiver. Jeg må innrømme at slike styrtende linjer på bilder av bygninger irriterer meg sterkt.

Håndtering av styrtende linjer ved analog fotografering

Fotografer som drev med fotografering av arkitektur i den analoge tidsalder var avhengig av å korrigere styrtende linjer i det øyeblikket motivet ble festet til filmen og var derfor avhengige av et såkalt tilt/shift objektiv for denne type fotografering. Effekten av slike objektiver var at filmplanet stod loddrett mens objektivet pekte oppover for å få med hele bygningen.

Det er mulig å kjøpe tilt/shift objektiver fra eBay som kan monteres på moderne speilløse systemkameraer. Eksemplet nedenfor er et Canon 35 mm. tilt/shift objektiv som kan kjøpes for ca. 5.000,- kroner. Dersom du ønsker et 24 mm. tilt/shift objektiv kan prisen komme opp i 7.000,- kroner.

Håndtering av styrtende linjer i digital fotografering

Nå som bildene blir tatt og behandlet digitalt, kan styrtende linjer korrigeres mer eller mindre automatisk i et bildebehandlingsprogram i etterkant slik at behovet for slike spesialobjektiver er mindre enn ved analog fotografering. Jeg har oppdaget at mitt Olympus Pen-F kamera har mulighet for såkalt «key-stone» korrigering i kameraet. I bildeparet fra herredshuset har jeg stått på samme sted og fotografert uten og med denne korrigeringen i kameraet.

PS: Jeg oppdaget at denne korrigeringen kun gjelder for JPG-filene, mens RAW-filene er ukorrigert.

Herredshuset på Jessheim: Olympus Pen-F med 12 mm. objektiv ukorrigert.

Herredshuset på Jessheim: Olympus Pen-F med 12 mm. objektiv: Korrigert ved bruk av «Keystone» funksjonen i kameraet.

Gatebilde fra Jessheim i tre versjoner

Alle bildene er tatt fra samme sted med samme utrustning: Olympus Pen-F med et 12 mm. objektiv:

BILDE 1: Ukorrigert rett ut fra kameraet.

BILDE 2: Korrigert i kameraet ved bruk av funksjonen Keystone-korrigering og perspektivkontroll (Trapeskorreksjon).

BILDE 3: Etterbehandlet ved bruk av funksjonen Transform > Perspective i PhotoShop Elements for å rette opp de loddrette linjer til venstre i bildet.

Printing av kvadratiske bilder fra digitale kameraer

Introduksjon

Hasselblad var (og er fortsatt) et legendarisk analogt kamera som brukte et filmformat på 6 ganger 6 cm. Fabrikken promoterte dette formatets fordeler ved komposisjon av bilder. Filmformatet var 4 ganger så stort som småbildeformatet (dagens «full-frame») og gjorde kameraet til et førstevalg for profesjonelle studiofotografer. Det store filmformatet gjorde at bildene kunne beskjæres i høyde- eller breddeformat ved publisering i tidsskrifter.

Jeg er fascinert at dette formatet selv om jeg aldri har fotografert med slikt utstyr. Imidlertid kan flere av dagens digitale kameraer gjengi ulike formater i søkerbildet. Eksempelvis kan mine Panasonic og Olympus kameraer vise kvadratiske søkerbilder (1:1 aspect ratio) for å lette komponering av bildet.

Dette bildet fra Røros har jeg valgt å beskjære til kvadratisk format.

Om utnyttelse av sensoren

Dagens digitale kameraer har stort sett to ulike proporsjoner mellom lengste og korteste side på sensoren:

Mellomformat kamera fra Hasselblad, Fuji samt 4:3 kamera fra Olympus og Panasonic har et forhold på 4:3 mellom bredde og høyde.
Såkalte «full-frame» kamera og APC-kamera har et forhold på 3:2 mellom bredde og høyde.

Når jeg fotograferer med 3:2 kameraer kan jeg oppleve at jeg får med mer uønskede detaljer på bildet og beskjærer derfor ofte bilder i etterkant. Da jeg jobbet mørkerom brukte jeg fotopapir på 20 ganger 25 cm og måtte derfor bestandig beskjære bildene i høyden eller bredden for å fylle ut hele fotopapiret.

Megapiksler totalt

Det legges ofte stor vekt på antall megapiksler når ulike kameratyper blir sammenlignet: Jo flere piksler dess bedre. Dette er en sannhet med modifikasjoner, da størrelsen på den enkelte sensor, og derved kvaliteten varierer med sensorens størrelse. Eksempelvis har Sony A6000 og Sony A7 like mange piksler, mens arealet på bildebrikken på Sony A7 er mer enn dobbelt så stort og kan derved fange mer lys.

Effektive bildepiksler ved kvadratiske bilder

Når du velger å fotografer i kvadratisk format vil ikke hele bildebrikken bli tatt i bruk:

På 3:2 kameraer vil 33% av bildeflaten bli skåret bort.
På 4:3 kameraer vil 25% av bildeflaten bli skåret bort.

Effektive piksler for de ulike kameraene vises i figuren nedenfor. Eksempelvis ser vi at Et Olympus Pen-F kamera har ca. 20 MB mot Sonys 24 MB sensorer. Når vi fotograferer i kvadratisk format reduseres denne forskjellen til 15 MB versus 16 MB.

Megapiksler og utskrift på papir

Når vi skal printe bilder av god kvalitet settes DPI (Dots per Inch) til 300. En tomme tilsvarer 2,54 cm. For å vise hvor stort bildet blir på papir har jeg brukt denne innstillingen i grafen nedenfor.

Som vi ser av grafen over vil et kvadratisk bilde fra et gammelt Panasonic Lumix L1 kamera fra 2006 få en bildestørrelse på 20 ganger 20 cm, mens et Hasselblad X1 DII 50C gir et bilde på hele 52 ganger 52 cm.

MEN: Bilder fra harddisken kan interpoleres i et bildebehandlingsprogram slik at det tilføres flere piksler uten at det går nevneverdig ut over kvaliteten. I tillegg er det slik at store bilder skal betraktes på større avstand og da blir pikslene mindre synlig.

Oppsummering

Kameraer med sensorer i 4:3 format utnytter bildebrikken mer effektivt ved utskrift av kvadratiske bilder enn kameraer med sensorer i 3:2 format.

Dersom du ønsker å printe i store formater, kan det kanskje være like lurt å investere i digitale verktøy (gjerne basert på AI) som kan skalere bildene opp i god kvalitet framfor å investere i nytt kamera med flere megabytes på bildebrikken.

Gjenbruk av Olympus OM Zuiko 100 mm objektiv

Bakgrunn

På 80-tallet hadde jeg anskaffet meg Olympus OM 2o og Olympus OM 2 Spot-Program speilrefleks kameraer. Kameraene ble brukt til å fotografere med lysbildefilm – Kodachrome og Fujichrome.

Da jeg satset på digitale systemkamera på 2000-tallet ble mine gamle objektiver liggende ubrukt. Jeg hadde imidlertid hele tida lyst til å ta dem i bruk på digitale systemkamera. Mine flotte objektiver fungerte imidlertid ikke særlig godt sammen med Olympus sine 4:3 kamera da brennvidden ble doblet. Det fungerte bra for normalobjektiver og teleobjektiver, men ikke for vidvinkel objektiver.

Løsning

Jeg anskaffet meg et Sony A6000 kamera med APC sensor og en såkalt «Speedbooster» fra Metabones.

Metabones Speedbooster gjør at gamle objektiver kan brukes på moderne kamera. I tillegg inneholder denne speedboosteren flere linseelementer som har slik effekt:

Brennvidden endres med en faktor på 0,7. Det innebærer at mine gamle objektiver får tilnærmet samme brennvidde som da jeg fotograferte analogt.
Denne speedboosteren øker lysstyrken med 1 blendersteg slik at mine objektiver med største blender f. 2,8 plutselig fikk en største blender på f, 2,0.
I følge enkelte tester tegner objektivene skarpere når speedboosteren er montert mellom objektivet og kameraet.

Jeg tok med meg mitt Sony A6000 kamera, speedboosteren og et gammelt Olympus OM Zuiko 100 mm. kamera ut for en liten test. Alle bildene er tatt med full blenderåpning – altså f. 2,0.

Alle bildene er preget av svært liten dybdeskarphet med utvisket bakgrunn, slik man kunne oppnå med analoge kamera på 70- og 80-tallet.

Det tar lengre tid å fotografere når man må fokusere og stille blender manuelt, men det gir faktisk en ekstra glede i fotograferingen.

PS: Alle bildene er tatt i RAW-format og «fremkalt» med Adobes Digital Negative Converter før de ble behandlet videre med Adobes PhotoShop Elements.

Erfaringer ved bruk av Olympus OM Zuiko objektiver på digitale kamera

Grunnen til at jeg valgte å satse på Olympus sin Four:Thirds standard tilbake i 2007, var at jeg hadde to analoge Olympus speilreflekskamera som jeg var svært godt fornøyd med. Mine fire originalobjektiver; 28 (2,8), 50 (1,8), 100 (2,8) og 135 (2,8) leverte ytterlige resultat på lysbildefilm. I tillegg hadde jeg to såkalte «piratobjektiver» – Tokina 28-70 (4,0) og Vivitar 24 (2,8).

I følge reklamen kunne disse objektivene fortsatt brukes på Olympus sine digitale speilrefleks kamera ved bruk av et adapter. Jeg ble imidlertid litt skuffet da sensoren på Olympus sine kamera var mye mindre enn lysbildeformatet. Brennvidden ble i praksis doblet, slik at mitt 28 mm. vidvinkel objektiv ble til et standardobjektiv på 56 mm. med største blender 2,8 når jeg brukte det på det digitale kameraet. De nye objektivene – med autofokus – som ble utviklet for digitale kamera ga jevnt over mye bedre resultat.

Her har jeg brukt et 24 mm. Vivitar objektiv på mitt Olympus E-3 kamera. Skarpheten og fargegjengivelsen ble ikke på topp.

Imidlertid var jeg fortsatt interessert i å bruke de gamle objektivene og gikk derfor til anskaffelse av et Sony A600o kamera med såkalt «APC-sensor». Heller ikke denne sensoren utnyttet hele bildevinkelen til objektivene, slik at mitt 28 mm. objektiv ble til et 42 mm. objektiv.

Sony A6000 kamera med et Vivitar RMC 28-70 mm. objektiv innstilt på 28 mm. Bildevinkelen på dette bildet tilsvarer da ca. 42 mm. på et «full-frame» kamera.

Løsningen ble å investere i et Metabones SpeedBooster adapter som inneholder et linseelement som reduserer brennvidden med 0,7. I tillegg økes lysstyrken med ett blendertrinn. Mine gamle objektiver fungerte derved mye bedre på mitt digitale kamera.

Metabones SpeedBooster inneholder linseelementer som reduserer brennvidden med en faktor på 0,7 og øker lysstyrken med ett blendertrinn.

Olympus OM Zuiko 28 mm. f 2,8

28 mm. vidvinkelobjektiv på blender f 8,0. Bildet er tatt med et Sony A7 kamera.

Jeg synes at dette objektivet presterer bra på digitale systemkamera. Imidlertid er jeg vant med at det ofte er tilstrekkelig med blender 5,6 for å få god dybdeskarphet når jeg bruker Four:Third kameraer. I midlertid må jeg blende ned et par blendersteg for å få samme dybdeskarphet på «full-frame» kameraer.

Olympus OM Zuiko 50 mm. f 1,8

Dette portrettet er tatt med et Sony A6000 APC-kamera. Kameraet er påmontert et OM Zuiko 50 mm. f 1,8 objektiv kombinert med et Metabones SpeedBooster adapter som reduserer brennvidden med en faktor på 0,7.

Normalobjektiver på 50 mm. egner seg både til portretter og til landskapsbilder.

Sony A 6000 pluss OM Zuiko 50 mm. objektiv og Metabones Speedbooster.

Olympus OM Zuiko 100 mm. f 2,8

Olympus sitt 100 mm (f 2,8) objektiv er meget kompakt, faktisk mindre enn Sony sitt 50 mm. (f 1,8) objektiv til digitale kamera. Denne brennvidden kan også brukes til landskapsbilder.

Teleobjektiver gir større mulighet for å få uskarp bakgrunn.

Sony A 6000 pluss OM Zuiko 100 mm. objektiv på full åpning og Metabones Speedbooster.

Sony A 6000 pluss OM Zuiko 100 mm. objektiv på full åpning og Metabones Speedbooster. Effektiv blenderåpning blir derved f 2,8.

Olympus OM Zuiko 135 mm. f 2,8

I den analoge tidsalder var det vanlig at speilreflekskameraene ble solgt med et 50 mm. «kit-objektiv» med største lysstyrke f 1,8. I tillegg var de vanlig å komplettere utrustningen med et moderat vidvinkel objektiv på 29-35 mm. til landskapsfotografering pluss et portrettobjektiv på 135 mm.

Her er et bilde av mitt Olympus Zuiko 135 mm. f.2,8 sammen med det legendariske Olympus OM-1 kameraet.

Her har jeg brukt et Olympus OM Zuiko 135 mm. objektiv på et Sony A7 kamera for å få et utsnitt i landskapet.

Til slutt en samling markblomster som jeg tok bilde av ved bruk av Olympus OM Zuiko 135 mm. objektiv på full åpning.

Oppsummering

Olympus har alltid vært kjent for innovative løsninger og kompakte objektiver av høy kvalitet. Disse objektivene fortjener å bli brukt igjen nå når systemkameraene i stadig større grad blir speilløse.

Det gir en annen ro over fotograferingen når fotografen må fokusere og stille blenderen manuelt slik at man får ønsket dybdeskarphet i bildet.

Når jeg er nøye med fokusering og valg av blender kan disse gamle objektivene gi utmerkede bilder.