Tekniske tema – Side 5 – Krogens fotoblogg

Olympus Pen F – Et ikonisk kamera

Analoge Pen F kamera

Olympus Pen F, introdusert i 1963, var verdens første og eneste halvformat speilrefleks kamera. Kameraet hadde en Porro-prismefinner og var den første som hadde en roterende titanlukker. Pen F-systemet ble supplert med en serie på 20 utskiftbare objektiver. Olympus Pen F var et revolusjonerende kamera fullpakket med innovative funksjoner. Den roterende lukkeren, som kombinerte hastighet med holdbarhet, ble angivelig perfeksjonert først etter en lang og hard innsats av Olympus-ingeniører.

Pen F var en del av et komplett system med 20 forskjellige objektiver.

Olympus Pen F var et analogt halvformat kamera. Det innebærer at man kan ta 72 bilder på en 36 bilders filmrull. Arealet på bildet er omtrent det samme som på de digitale APC-sensorene og derved noe større enn 4-3 kameraene fra Olympus. Formatet høyde/bredde var 3:2 mens de digitale kameraene fra Olympus har formatet 4:3.

Kameraet ble veldig populært og prisen på et pent brukt eksemplar på eBay kan fort komme opp i 4-5000 kr. Objektiver til dette kameraet kan fort koste både 10 og 20 tusen kroner.

Digitale Pen kamera

I 2009 fant Olympus tiden inne til å lansere det digitale kameraet Pen E-P1 som viste tydelig slektskap til det ikoniske Pen F halvformat kameraet. Kamerahuset ble utformet slik at slektskapet var tydelig.

To generasjoner Pen-kamera lansert med 46 års mellomrom.

For ytterligere å spille på slektskapet til de analoge kameraene, ble Olympus Pen-F lansert i 2016. Dette kameraet hadde innstillings-ratt og brytere som var velkjente for brukere av filmbaserte kamera. Dette kameraet produseres ikke lengre og du må ut med 15-20 tusen kroner for et brukt eksemplar på eBay.

På dette kameraet kan en fotograf med analog bakgrunn kjenne seg igjen.

Speilrefleks versus speilløst

Pen E-P1 var Olympus sitt første speilløse kamera. Som det framgår av illustrasjonen nedenfor, var det speilets behov for plass som bestemte avstanden mellom filmplanet/sensoren og objektivfatningen i de tradisjonelle speilrefleks kameraene. Olympus sine speilrefleks kamera hadde en avstand på 4 cm, mens den ble redusert til 2 cm ved introduksjonen av Micro 4:3 standarden. Den reduserte avstanden gjorde at optikken kunne lages mindre, samt at de siste 2 cm kunne benyttes til å montere ulike adaptere slik at man kan montere et utall av objektiver fra ulike fabrikker på denne kameratypen.

Det speilløse konseptet som ble introdusert av Olympus og Panasonic, er senere tatt i bruk av andre produsenter, først og fremst Sony. Senere har også Canon og Nikon i stadig større grad satset på dette konseptet.

Den reduserte avstand mellom objektivfatning og sensor ga muligheter for å bruke et tilnærmet ubegrenset antall objektiver sammen med kameraet.

Jeg måtte selvsagt hive meg på denne innovative utviklingen og gikk til anskaffelse av et Olympus Pen E-P2. Jeg kjøpte et kamera samt elektronisk søker og adapter for å bruke «gamle» 4:3 objektiver på det nye kameraet. Bruken av 4:3 objektiver ble ingen suksess, da autofokusen ble veldig treg og upålitelig.

Nedenfor er det noen bilder jeg tok med dette kameraet i Bud i juni 2010:

Ei naturlig havn som gir ly for storhavet.

Mitt første år med Olympus E-400

Olympus E-400 med kit-objektivene 14-42 mm og 40-150 mm.

Jeg anskaffet meg et Olympus E-400 digitalt speilreflekskamera i februar 2007. Dette var det minste og letteste speilreflekskameraet på markedet. Dette skyldes at kameraet og objektivene var bygget i plast og at sensoren var i 4/3-formatet. Denne sensoren er halvparten så stor som det som sitter i såkalte «full frame» kameraer. En følge av den reduserte størrelsen på sensoren er at objektivene også kan gjøres mindre og lettere. Den såkalte «crop-faktoren» gjør at brennvidden (bildeutsnittet) blir doblet sammenlignet med «full-frame». De to objektivene dekker derved et zoom-område fra 28 mm vidvinkel til 300 mm tele. Det er en sammenheng mellom sensorens størrelse og dybdeskarphet, noe som innebærer at dybdeskarpheten ved f.eks. blender 5,6 tilsvarer blender 11 på et fullformat kamera. Det er med andre ord vanskeligere å få til uskarp bakgrunn i portretter med kamera som har mindre sensor. På den annen side får man økt dybdeskarphet ved bruk av mindre sensor, noe som kan være en fordel ved enkelte typer fotografering.

Men: Olympus har i de senere årene utviklet en serie av lyssterke tele- og makroobjektiver som kan gi en behagelig uskarp bakgrunn. Imidlertid var mine kit-objektiver, på linje med tilsvarende objektiver fra andre produsenter, relativt lyssvake med største blenderåpning på 3,5 for vidvinkelzoomen og 4,0 for telezoomen.

En gjentagende kritikk av 4/3-kamera har vært manglende dynamisk omfang, det vil si evnen til å gjengi detaljer i høylys (ikke utbrent) og skygger samtidig (ikke gjengrodd). Jeg har erfart at høylysene ofte ble utbrent da jeg tok i bruk dette kameraet, men jeg må også skylde på meg selv for manglende fototekniske kunnskaper. Jeg fotograferte den gangen dessverre ikke i RAW-format. Hadde jeg gjort det, ville jeg hatt flere vellykkede bilder å velge blant på harddisken.

Jeg var noe skeptisk til digitale speilreflekskamera da disse var utsatt for støv på bildebrikken ved bytte av objektiver. Olympus introduserte derfor en automatisk rens av sensor når kameraet ble slått på. Jeg har derfor aldri hatt slike problemer ved bruk av 4/3 og micro 4/3 kamera.

Bildene nedenfor er hentet fra mitt første år med dette kameraet:

Gjensyn med Olympus Camedia C-7070 Wide Zoom

Olympus lanserte et kompaktkamera med fast optikk (27-110 mm 35 mm ekvivalent) i 2005. Jeg anskaffet dette som en erstatter for det kompakte Olympus Camedia C-50 Zoom. Årsaken til denne oppgradering var en sensor med flere megapiksler (7,1 kontra 5.0) samt at alle innstillinger kunne gjøres manuelt; blender og tid, ISO, fargebalanse med mer. Bildene kunne også lagres i tiff- eller RAW-format, noe jeg dessverre gjorde for liten bruk av. Jeg hadde ennå ikke forstått fordelen med å fotografere i RAW-format med de muligheter dette formatet gir for etterbehandling. I tillegg tok det svært lang tid å lagre bilder i RAW-format på minnekortet. Kameraet var stort og solid med en halvprofesjonell standard, men ikke direkte vakkert.

Kameraet ble med på flere turer til Bud og alle bildene i dette blogginnlegget er hentet fra dette vakre stedet.

Naturlig havn som gir vern mot storhavet.

Det dukket opp en merkelig sky som ble etterfulgt av et forrykende uvær med kraftig vind og stormkast. Det var bare så vidt at fritidsfiskerne kom seg velberget i land.

Men uvær blir erstattet med sol og blikkstille hav like fort etterpå.

Gassterminalen på Aukra og Sunnmørsalpene i bakgrunnen.

Prestegården med Skardsettinden i bakgrunnen.

PlusCamp Bud juni 2005. Vår grønne Peugeot Boxer campingbil har fått plass i første rekke med utsikt rett mot storhavet.

Dette er ikke et svart/hvitt bilde

Dette bildet er tatt med bruk av et Fujifilm X-100 kamera hvor filmsimuleringen var satt til B&W Yellow filter.

Moderne digitalkamera har gjerne mulighet for å simulere gammeldags film – enten svart/hvitt – eller farger – som blir lagret som *jpg filer. Fujifilm har som kjent en historie som produsent av populære filmer, eksempelvis Velvia. Fujifilm klarte, i motsetning til Kodak, å følge med i skiftet fra analog til digital fotografi. De har utviklet et stort utvalg av gode kamera og objektiver.

Fujifilm klarte også å knekke koden for å gjøre seg attraktive for fotografer som er vokst opp med analoge kamera. Fujifilm X-100 ble, på grunn av sitt retro design, et kamera som mange fotografer – inkludert meg selv – bare «måtte ha». Når jeg brukte kameraet ble jeg ofte spurt om jeg fortsatt fotograferte med film.

Fujifilm X-100 har et retro design som bringer tankene tilbake til de gode gamle rammesøker kamera.

Som anerkjent filmprodusent kan Fujifilm x-100 simulere velkjente filmer som Provia, Velvia, Astia samt monokrom film med gult, rødt og grønt filter.

I svart/hvitt påvirker disse filtrene bildene slik:

Gult filter: Noe mørkere himmel og lysere gult
Rødt filter: Svært mørk himmel – røde bildeelementer blir lysere
Grønt filter: Grønt gress blir lysere, mens røde blomster blir mørkere

Imidlertid dreier det seg om ulik prosessering av fargebalanse og kontrast for å oppnå ulike effekter i den svart/hvite *jpg- filen. Dersom du også lagrer bildet i RAW-format vil du se at det faktisk er et fargebilde som er lagret på brikken:

Her er bildet fra RAW-filen som er «framkalt» i RAW-konverteren.

Som amatørfotograf kan jeg ha glede av å fotografere i svart/hvitt. Den elektroniske søkeren gjør at jeg ser motivet på en annen måte og lettere kan lete etter geometri og vurdere komposisjon og kontraster mellom ulike elementer før jeg tar bildet. Effekten av de ulike filtrene vises umiddelbar i søkeren. MEN: Jeg vil alltid fotografere slik at bildene lagres både i *jpg- og raw-format. Det gir en frihet til å vurdere om det aktuelle motivet fungerer best med eller uten farger.

Det finnes imidlertid en type kamera som utelukkende registrerer gråtoner på brikken, slik at du ikke har mulighet til å lage kopier i farge, nemlig Leica Monochrom:

Leica Monochrom er et meget kostbart kamera som utelukkende er laget for fotografering i svart/hvitt. Prisen er p.t. ca. 100.000,- kr.

Leica Monchrom er et ekte sorthvitt-kamera. Selv råformatet (DNG) er i gråtoner. Ved å droppe det typiske RGB-/Bayer-filteret får hver bildesensor høyere følsomhet. Dessuten unngås, i følge produsenten, oppløsnings- og skarphetstapet som ellers følger av interpolering når vanlige RGB-kameraer bygger opp piksler. På toppen av dette har bildebrikken heller ikke et lavpassfilter, som gjerne benyttes for å diffusere bildet og unngå moiré-mønster. Resultatet er høy følsomhet, stort toneomfang og suveren detaljgjengivelse – med en tilvarende pris.

Ville jeg kjøpt en Leica Monochrom til denne prisen? Nei, da ville jeg heller brukt 30.000,- kr på objektiver og valgt en rimeligere Leica M som både gir farge- og svart/hvitt-bilder.

Gjensyn med Tokina RMC 28-70 mm.

Tokina ble ansett for å lage gode «piratobjektiver» til analoge speilrefleks kamera.

På begynnelsen av 80-tallet gikk jeg til anskaffelse av et Tokina 28-70 zoomobjektiv til bruk sammen med mitt Olympus OM-20 speilrefleks kamera. Objektivet hadde et brennviddeomfang som gjorde det svært egnet for fotografering på utflukter og ferier. Bildene nedenfor er tatt fra en ferietur til Haramsøy sommeren 1993. I kameraet satt en FujiCrome diasfilm. Jeg brukte en Epson V600 fotoscanner for å digitalisere de analoge bildene.

Etter å ha ligget 30 år i fotobaggen, tok jeg med meg objektivet til Nes strandhager for å se hvordan det fungerte på et moderne speilløst kamera. Jeg brukte et Sony A6000 kamera med en cropfaktor på 1,5, noe som innebar at brennvidden med denne kombinasjonen ble 42-105 mm.

Resultatene vises nedenfor:

Oppsummering:

Det var en positiv opplevelse å ta i bruk dette objektivet igjen. Det har ikke riktig den samme skarphet som moderne objektiver som er designet for digitale kamera, men har god kontrast og fargegjengivelse. Det anbefales å bruke blender 5,6 eller 8 for å få maksimal skarphet i bildet.

NB: Objektivet er helt manuelt slik at du må stille blender og fokusere uten noe hjelp fra kameraet. Det overføres heller ikke noen EXIF-data fra objektivet.

PS: Slike «piratobjektiver» fra uavhengige produsenter selges for en svært rimelig penge på eBay. Det kan, for enkelte typer fotografering, være et aktuelt alternativ til nye og kostbare objektiver.