Artikkelen nedenfor er hentet fra Aftenposten 8. desember 2018. FOTO: Jesco Denzel. Artikkelen er skrevet av Karin Hindsbo – Direktør ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Dette bildet ble umiddelbart delt verden over og tolket på utallige måter. Det er ikke tilfeldig. Andre lands delegasjoner tok bilder fra samme situasjon, men det var Tysklands motiv som ble delt og ikonisert. Trolig skyldes det bildets kunstneriske og dramatiske karakter.

Lørdag 9. juni la teamet til Tysklands forbundskansler Angela Merkel ut et bilde fra G7-toppmøtet i Quebec på Instagram. Det viser en mektig gjeng med statsledere. Merkel i midten, stående overfor en sittende Donald Trump. Med bildet fulgte teksten «spontant treff mellom to arbeidsmøter». Et gløtt rett inn i makteliten. Kanskje et avgjørende øyeblikk i et av verdens tyngste forhandlingsfora?

Bildet «gikk viralt» med en gang. Det ble delt verden over og fortolket på utallige måter. Allerede mandagen etter karakteriserte den britiske avisen The Independent bildet som «ikonisk».

Bildet er tatt av fotografen Jesco Denzel, som dokumenterte G7-møtet fra Tysklands side. Dette er ikke et lykketreff fra en tilfeldig forbipasserende, men nøye orkestrert. Det samme er delingen av bildet. Det har vært tatt og delt tusenvis av slike offisielle bilder tidligere, men få har hatt samme effekt, så hvorfor ble dette bildet ikonisk?

Fra Leonardo da Vinci til The Simpsons

Svaret er sammensatt, og den politiske situasjonen spiller selvsagt en rolle. Men det er åpenbart noe ved dette bildets komposisjon og farge- og lyssetting som gjør at det skiller seg ut. «Dette er et renessanse-maleri», stadfestet Esquire-skribent Pete Forester i en tweet.

Ivrige diskusjoner om bildets kunstneriske referanser spredte seg raskt i sosiale medier. At det skulle være som et renessansemaleri, ble umiddelbart motsagt. Bildet var så klart preget av barokken, mente en annen.

Lange diskusjonstråder som satte bildet inn i ulike kunsthistoriske sjangere og perioder, bygget seg opp. Disse er fulle av kreative billedmanipuleringer og av kunst, fra renessansens Leonardo da Vinci og Botticelli til barokkens Caravaggio og Rembrandt, fra amerikansk realisme til populærkulturelle figurer som The Simpsons.

I disse sammenstillingene tydeliggjøres det hvordan bildet er bygget opp, og hvilke strenger det spiller på.

Hvordan skal det leses?

La oss se nærmere på bildet. Merkel står foroverbøyd med begge armer plantet i bordet. På den andre siden sitter den amerikanske presidenten Donald Trump på en stol med armene i kors. De to ser i retning av hverandre, og rundt dem står en rekke statsledere som betrakter dem.

Merkel sentralt i bildet. Trump nederst i høyre hjørne. Det betyr likevel ikke at bildet ubetinget vil bli lest som om Merkel er den overlegne i denne situasjonen. Flere ser tvert imot i bildet en stødig Trump som rolig avviser urimelige krav og formaninger.

Sentraliseringen av hovedfiguren er ikke unik, men en kjent og velbrukt teknikk. Samtidig er det noe særegent ved bildet, noe med plasseringen av bordet og de øvrige figurene, og farge- og lyssettingen.

Bordet former en skillelinje mellom Merkel og Trump. Ved bordenden står den japanske statsministeren Shinzo Abe. Plasseringen gjør at han fremtrer tydelig i bildet, enda mer enn Trump, selv om det er mot den amerikanske presidenten Merkel har sitt blikk rettet.

Slik betrakter vi et oppreist Tyskland overfor et sittende USA – med Japan nøkternt observerende i midten. Den franske presidenten ser vi så vidt nesen til, til venstre for Merkel, og den engelske statsministeren Theresa May ser vi bare hårtoppen på i bildets øverste venstre hjørne.

Dynamikk og dramaturgi

Merkels sentrale posisjon forsterkes av fargen på dressjakken hennes og lyset. Mens de øvrige deltagere rundt bordet bærer mørke dresser, er Merkel kledd i nesten skinnende lyseblått. Hun treffes direkte av lyset som faller inn fra venstre side. Denne komposisjonen, dynamikken mellom de ulike personene i bildet, fargene og det effektfulle lyset bidrar avgjort til å gi bildet et kunstnerisk preg.

Her ser vi likhetstrekk med barokkens gruppeportretter, der en subtil modellering av lys og mørke gjerne brukes for å fremheve personer og skape stemning. I et typisk renessansemaleri, som for eksempel Leonardo da Vincis Nattverden, er figurene gjerne plassert som på en scene, og fokus retter seg ut mot beskueren.

I barokkens gruppeportretter, eksempelvis av Rembrandt eller Frans Hals, skildres figurene på en noe annerledes måte. Her er de gjerne spredt ut i rommet. Noen ganger vendt mot hverandre, gestikulerende, med en tydelig relasjon seg imellom. Det skaper dynamikk og dramaturgi i bildet.

Delte forskjellige versjoner av motivet

At Merkels stab valgte å dele akkurat dette bildet fra seansen rundt maktens bord, er ikke tilfeldig. Ser man andre fotografier fra samme øyeblikk, skjønner man hvor viktig komposisjon er. Hvilken vinkel som er valgt, hvordan beskjæringen og lyset gir bildene ulike valører og konnotasjoner.

Bildet den japanske delegasjonen delte, er eksempelvis tatt fra samme vinkel, men beskåret helt annerledes: tettere på trekanten Abe-Merkel-Trump. Merkel ser her ned i bordet. Abe er i midten. Han lener seg frem mot Merkel, men ser i retning Trump. Slik inntar han en aktiv, medierende posisjon mellom de to andre statslederne.

Den franske versjonen er tatt fra en helt annen vinkel, ovenfra, gjennom en rute. Her ser vi flere mennesker stående i en sirkel rundt bordet, Trump og Merkel er begge nesten skjulte. Macron, derimot, treffes av lyset mens han gestikulerer, og her er det han som er gjenstand for oppmerksomheten – 360 grader rundt bordet.

Bilder er makt

Når det likevel er den tyske versjonen som står igjen som mest delt og ikonisert, skyldes det trolig bildets kunstneriske og dramatiske karakter. Det minner oss om motiver der store ting står på spill. Man tenker på maktkamp, strategiske valg, stillingskrig. Samtidig er bildet åpent for ulike former for fortolkning.

Forfatter og teknologiforsker An Xiao Mina beskrev bildet som et «mem» i en artikkel i The Atlantic Review. Et «mem» betyr egentlig en enkeltidé som spres fra person til person, i og på tvers av kultur og samfunn. En slags informasjonskapsel man kan lære av, tolke og forme videre.

An Xiao Mina sammenligner bildet fra G7-møtet med et annet kjent og hyppig delt mem, nemlig bildet av en kjole som noen ser som gullfarget, men andre ser som blå. Det er altså i høy grad opp til den som ser på kjolen, å definere dens vesentligste karakteristikum.

Hun konkluderer at med spredningen og fortolkningen av Merkel-bildet må både stater og statsledere nå erklæres som fullvoksne online-stemmer som i høy grad forstår å kapitalisere på visuelle virkemidler.

Bilder er makt, kanskje mer enn noensinne.

PS: Nedenfor har jeg, som min kommentar til artikkelen, lekt meg litt med programmet Dynamic Auto Painter hvor jeg har brukt en stil som heter «Golden Age».