Krogens fotoblogg

Fra småbildeformat til «Full Frame»

Begrepet 135 (ISO 1007) ble introdusert av Kodak i 1934^[1] som en betegnelse på et film- og kassettformat. Formatet benytter rullefilm med en bredde lik 35 mm. Formatet kombinerer en kompakt størrelse med forholdsvis høy bildekvalitet, og er det mest brukte filmformatet for systemkameraer.

Ruller med 135-film selges innelukket i en lystett metallkassett med 24 eller 36 bilder som gjør det mulig å lade fotoapparater med filmen i dagslys. Filmen er rullet opp på en spole inne i kassetten og stikker ut gjennom en smal spalte utstyrt med sorte fiber for at ikke lys skal trenge inn. For å bruke filmen plasseres kassetten i en fordypning på høyre side i kamerahuset. Filmen trekkes deretter ut gjennom spalten og festes til en spole på venstre side i kameraet. Når alle bilderuter på filmen er eksponert, må filmen spoles tilbake inn i kassetten igjen. Kassetten beskytter den eksponerte filmen mot lys og mekanisk påvirkning inder transport til laboratorium for fremkalling.

Det selskapet framfor noe som bidro til å gjøre dette filmformatet populært for stillbilder er Leitz i Wetzlar. Selskapets sjef for produktutvikling, Oskar Barnack, begynte rundt 1913 å eksperimentere med 35mm-film i ulike kameraer. Pga. kinofilmes popularitet var formatet billig og lett tilgjengelig. I 1923 ble en liten serie (serienummer 100 til 130) av det som skulle bli Leica-kameraet produsert, og i 1925 startet ordinær serieproduksjon. Leica hadde et negativformat som målte 36 x 24 mm. Leica var på ingen måte det eneste stillbildekameraet som benyttet dette formatet på denne tiden, men fordi Leica-kameraene ble kjent for presisjonsmekanikk, objektiver av høy kvalitet, og fordi mange kjente fotografer tok merket i bruk, ble Leica raskt det mest anerkjente merket som benyttet 35mm-film.

Kilde: Wikipedia

Det lille filmformatet møtte selvsagt motstand fra etablerte fotografer som opererte med bladfilm i størrelse som et A-4 ark. Den legendariske fotografen Ansel Adams hadde etter sigende en tommelfingerregel om at bilder maksimalt kunne kopieres til 4 ganger filmens størrelse. Med andre ord kunne et fotografi fra et småbildekamera maksimalt forstørres til 14,4 * 9,6 cm dersom det skulle ha brukbar kvalitet. Vi som har levert negativ fil til kopiering i laboratorium husker godt at kopiene gjerne kom i størrelse 9*13 eller 10*15.

Ansel Adams hadde et solid stativ for sitt storformatkamera da ha fotograferte i **Yosemite** nasjonalpark.

Imidlertid var mulighetene for kopiering i god kvalitet av større formater avhengig av flere faktorer:

Filmens lysfølsomhet: En lavt ISO-verdi (50-100) ga finere korn og tålte forstørring bedre.
Kameraets tekniske og optiske kvaliteter: Det var på dette området Leica la grunnlaget for sin suksess ved at de produserte optikk av høyeste kvalitet.
Optikken i forstørrelsesapparatet: Det hjelper ikke med god optikk på kameraet dersom forstørrelsesapparatet ikke kan utnytte kvaliteten i negativet.
Den kjemiske behandling av film og papir: For å få det beste ut av filmen kreves det nøyaktighet med temperatur og tid under framkallingen. Noen hurtiglabber kunne også slurve med kjemikaliene slik at resultat og holdbarhet ble dårlig.

En av fotohistoriens største navn, Henri Cartier Bresson, er kjent for sine berømte fotografier fra dagligliv og krig. Han sverget til Leica kamera og 50 mm. normalobjektiv.

Ved overgangen til digitale kamera satset særlig Nikon og Canon på såkalte «full frame» bildebrikker som hadde den samme størrelsen som en 135 mm filmrute. Den gamle diskusjonen om sammenhengen mellom størrelse og kvalitet gjentok seg og mange mente at kameraer med mindre brikker som APC og Four-Thirds ikke kunne gi like gode resultater som «full frame».

Diskusjonen går fortsatt på internett om hvor stor en bildebrikke må være for å gi et fullgodt resultat. Mange sverger til «full frame» mens studiofotografer og profesjonelle landskapsfotografer kanskje vil ha et medium format kamera.

Det hevdes sterkt at en større brikke kan fange mer lys – og derfor kan gjengi detaljer bedre og gi et bedre dynamisk omfang. Man bruker gjerne en analogi om at hvis du setter en bøtte ut i regnvær vil den kunne fange mer regnvann enn hvis du setter ut et lite glass.

I midlertid er det en lovmessighet at større brikker forutsetter større, tyngre og mer kostbare kamerahus og objektiver. Men: Det kameraet som gir de beste mulighetene for å fange er minneverdig øyeblikk er det kameraet du faktisk har med deg ut på tur. Et oppsett med medium format kamera og objektiver kan bli svært tung å dra med seg. Derfor ender (dessverre) stadig flere opp med å ta med seg en mobiltelefon i lomma. Det vil derfor alltid være et kompromiss mellom vekt/volum og bildekvalitet når du skal ta med et kamera.

Illustrasjonen over viser sammenhengen mellom ulike kameratyper og størrelsen på bildebrikken.

Alle objektiver (og smarttelefoner) har informasjon om brennvidden. Da er det viktig å huske at bildevinkelen ved ulike sensorstørrelser varierer. Selv bruker jeg for det meste 4/3 sensorer. Da vil jeg bruke ca. 50 mm., 25 mm. og 12 mm. objektiver for å få det samme utsnittet som ved bruk av 100 mm. (kort tele), 50 mm. (normalobjektiv) og 24 mm. (vidvinkel) på et «full-frame» kamera.

Tabellen viser sammenhengen mellom størrelsen på bildebrikken og brennvidder for normal-, tele- og vidvinkelobjektiver.

Til slutt: Dess mindre bildebrikke, med tilhørende kortere brennvidde, innebærer at dybdeskarpheten – ved samme blenderverdi – øker. Hvis jeg har et four-thirds 25 mm. normalobjektiv med med største blenderåpning f 2,0 vil det tilsvare et «full-frame» normalobjektiv med lysstyrke f 4,0. Fotografer som er opptatt av uskarp bakgrunn vil derfor tendere til å bruke kameraer med større bildebrikke.

4/3 kameraer har en bildebrikke hvor hvor arealet er ca. 25% av arealet på «full-frame» sensorer og derved fanger 1/4-del av lysmengden ved samme kombinasjon av ISO-verdi, lukkertid og blender. For å oppnå tilsvarende bildekvalitet mht. støy og dynamisk omfang som kameraer med «full-frame» bildebrikke, anbefales det derfor å sette ISO-verdien 2 steg lavere. Eksempelvis vil 200 ISO på micro4/3 tilsvare ISO 800 på «full-frame» i bildekvalitet. Denne ulempen kan kompenseres ved å bruke objektiver med høy lysstyrke – eksempelvis – normalobjektivet M.Zuiko MFT 25mm f/1.2 PRO. I tillegg har Olympus sine kamera en effektiv innebygd bildestabilisator som gjør at man kan bruke lengre lukkertider uten å få uskarpe bilder.

Olympus Pen E-P2: Erfaringer og bilder

Olympus, sammen med Panasonic, tok steget bort fra Four-Thirds standarden over til Micro Four-Thirds i 2009. Olympus lanserte sitt Pen EP-1 kamera, som ganske kjapt ble videreutviklet til Pen EP-2 som kom i 2010. Dette Kameraet hadde blant annet slike funksjoner:

12,2 MP Four Thirds ‘Live MOS’-sensor
Bildestabilisering i kamerahuset
TruePic V bildebehandlingsmotor
8 «Art Filter» kreative bildeeffekter
Klassisk utformet metallkabinett
Tilbehørsport for elektronisk søker med mere
AF-sporing
i-Enhance ‘fargeforsterkende funksjon’
ISO 100-6400
720p HD-video (MJPEG-format) med stereolyd 3,0
230 000 punkters LCD-skjerm
Ansiktsgjenkjenning (opptil 8 ansikter)
Shadow Adjustment Technology (adaptiv tonekurvejustering)

Det ble uttrykt mye skepsis da det speilløse konseptet med utskiftbar optikk ble lansert:

Treg autofokus
Dårlig søkerbilde sammenlignet med digitale speilreflekskamera
Mangel på objektiver – spesielt lyssterke teleobjektiver

Profesjonelle sportsfotografer og fotojournalister sverget fortsatt til digitale speilreflekskameraer og optikk fra Canon og Nikon. Imidlertid ble de fleste innvendinger feid av banen da Sony gikk bort fra å videreutvikle sine digitale speilreflekskameraer (videreføring av kameraer utviklet av Minolta). Sonys speilløse A7 og A9 serier klarte å konkurrere i bildekvalitet og hastighet med de tradisjonelle digitale speilreflekskamera. Nå satser også Canon og Nikon speilløst.

Bildene nedenfor er tatt med mitt Olympus Pen E-P2 i løpet av 2010. Kameraet har både sterke og svake sider:

Kompakt og lett å ha med seg – særlig sammen med kompakte objektiver som Olympus 45 mm f1,8 og Panasonic Lumix 20 mm f1,7. Dersom man ønsker å bruke større og tyngre teleobjektiver er de større kameraene, med bedre grep, som Olympus OMD E-M1 å foretrekke.
Eksponering kan lett justeres basert på bildet i søkeren.
Du kan fotografere diskret på gata og i arrangementer.
Elektronisk søker kan kjøpes som tillegg.
Erfaringene med bruk av 4:3 objektiver var en nedtur da autofokusen ble for treg og upresis.
Den mindre sensoren gjør at du får en crop-faktor på 2 ved bruk av tradisjonelle objektiver beregnet for fullformat. Det er ikke mye stas med en vidvinkel på 24 mm når den blir 48 mm på dette kameraet.
Det dynamiske omfanget og fotografering i svak belysning er en utfordring. Opptak og lagring i RAW-format anbefales derfor på det sterkeste.

Harald Medbøe: Utstilling med bilder av romfolket.

Olympus Pen F – Et ikonisk kamera

Analoge Pen F kamera

Olympus Pen F, introdusert i 1963, var verdens første og eneste halvformat speilrefleks kamera. Kameraet hadde en Porro-prismefinner og var den første som hadde en roterende titanlukker. Pen F-systemet ble supplert med en serie på 20 utskiftbare objektiver. Olympus Pen F var et revolusjonerende kamera fullpakket med innovative funksjoner. Den roterende lukkeren, som kombinerte hastighet med holdbarhet, ble angivelig perfeksjonert først etter en lang og hard innsats av Olympus-ingeniører.

Pen F var en del av et komplett system med 20 forskjellige objektiver.

Olympus Pen F var et analogt halvformat kamera. Det innebærer at man kan ta 72 bilder på en 36 bilders filmrull. Arealet på bildet er omtrent det samme som på de digitale APC-sensorene og derved noe større enn 4-3 kameraene fra Olympus. Formatet høyde/bredde var 3:2 mens de digitale kameraene fra Olympus har formatet 4:3.

Kameraet ble veldig populært og prisen på et pent brukt eksemplar på eBay kan fort komme opp i 4-5000 kr. Objektiver til dette kameraet kan fort koste både 10 og 20 tusen kroner.

Digitale Pen kamera

I 2009 fant Olympus tiden inne til å lansere det digitale kameraet Pen E-P1 som viste tydelig slektskap til det ikoniske Pen F halvformat kameraet. Kamerahuset ble utformet slik at slektskapet var tydelig.

To generasjoner Pen-kamera lansert med 46 års mellomrom.

For ytterligere å spille på slektskapet til de analoge kameraene, ble Olympus Pen-F lansert i 2016. Dette kameraet hadde innstillings-ratt og brytere som var velkjente for brukere av filmbaserte kamera. Dette kameraet produseres ikke lengre og du må ut med 15-20 tusen kroner for et brukt eksemplar på eBay.

På dette kameraet kan en fotograf med analog bakgrunn kjenne seg igjen.

Speilrefleks versus speilløst

Pen E-P1 var Olympus sitt første speilløse kamera. Som det framgår av illustrasjonen nedenfor, var det speilets behov for plass som bestemte avstanden mellom filmplanet/sensoren og objektivfatningen i de tradisjonelle speilrefleks kameraene. Olympus sine speilrefleks kamera hadde en avstand på 4 cm, mens den ble redusert til 2 cm ved introduksjonen av Micro 4:3 standarden. Den reduserte avstanden gjorde at optikken kunne lages mindre, samt at de siste 2 cm kunne benyttes til å montere ulike adaptere slik at man kan montere et utall av objektiver fra ulike fabrikker på denne kameratypen.

Det speilløse konseptet som ble introdusert av Olympus og Panasonic, er senere tatt i bruk av andre produsenter, først og fremst Sony. Senere har også Canon og Nikon i stadig større grad satset på dette konseptet.

Den reduserte avstand mellom objektivfatning og sensor ga muligheter for å bruke et tilnærmet ubegrenset antall objektiver sammen med kameraet.

Jeg måtte selvsagt hive meg på denne innovative utviklingen og gikk til anskaffelse av et Olympus Pen E-P2. Jeg kjøpte et kamera samt elektronisk søker og adapter for å bruke «gamle» 4:3 objektiver på det nye kameraet. Bruken av 4:3 objektiver ble ingen suksess, da autofokusen ble veldig treg og upålitelig.

Nedenfor er det noen bilder jeg tok med dette kameraet i Bud i juni 2010:

Ei naturlig havn som gir ly for storhavet.

På sykkeltur med FujiFilm X100

DpReview skrev om dette kameraet da det ble lansert i 2010 (oversatt ved bruk av Google Translate): Blant alle de kameraene som ble presentert på Photokina 2010 – inkludert entusiast SLRs som Nikon D7000, Canon EOS 60D, Pentax K-5 og Sigma SD1 – stjal en helt uventet modell showet. Fujifilm avduket FinePix X100, et kompakt kamera med en APS-C-sensor i SLR-størrelse med tradisjonell analog betjening av lukkertid, blender, eksponeringskompensasjon m.v. Bak disse gammeldagse betjeningsorganene skjuler det seg banebrytende teknologi inne i en retro-stylet kropp med et utseende til å dø for.

X100 bruker tradisjonell analog styring (som man kjenner igjen fra de filmbaserte kameraene) av lukkertid, blenderåpning og eksponeringskompensasjon, sammen med en elektronisk koblet (‘focus-by-wire’) manuell fokuseringsring. Men den største nyheten er den innovative hybride søkeren, som kombinerer en konvensjonell optisk søker med direktesyn med en elektronisk søker med høy oppløsning. Dette gir i prinsippet i det minste det beste fra begge verdener, pluss noen få unike triks av seg selv. Hvis du foretrekker det, kan du selvfølgelig også bestemme utsnitt på bildene dine ved hjelp av den 2,7-tommers LCD-skjermen på baksiden, som alle andre kompakte kameraer.

Retro kamera: Sølv kamerahus og brunt skinnetui.

Det må innrømmes at også jeg falt pladask for dette kameraet som minnet meg om analoge fotoapparater jeg hadde brukt tidligere, samtidig som det var spekket med moderne teknologi. Jeg var derfor i ekstase da jeg ble eier av et slikt sølvfarget kamera med brunt skinnetui. Folk spurte meg ofte om det fremdeles var mulig å få kjøpt film til slike gammeldagse fotoapparat. Imidlertid ble dette kameraet stjålet og jeg gikk inn i en langvarig sorgtilstand. Utvalget av brukte kamera var preget av lite tilbud og svært høye priser. Men så – plutselig – dukket det opp et tilbud om en «limited» svart utgave med ditto etui til halve prisen. Jeg slo til!

FujiFilm vs. Kodak

Den digitale æra kom svært brått på produsentene av film og analoge kamera. Det multinasjonale storkonsernet Kodak, som ironisk nok lå i tet når det gjaldt utvikling av digitale bildebrikker, vurderte det slik at digitale kamera ikke ville kunne konkurrere kvalitetsmessig med de tradisjonelle filmbaserte løsningene.

Fasit kjenner vi nå; Kodak er stort sett redusert til en firmalogo som lisensieres til diverse produsenter av fotografiske produkter. Fuji derimot, tok i mot den digitale utfordringen og har klart å lansere et stort antall kameratyper og objektiver som er godt mottatt i markedet. De har en liten spesialitet ved at man i de digitale kameraene kan velge ulike filmsimuleringer som skal gi bilder som minner om deres velkjente filmtyper som Velvia, Provia, Astia med henhold til kontrast, fargegjengivelse med videre.

PS: Det er fortsatt mulig å kjøpe Kodak film av ulike typer, inkludert bladfilm. Men hele verdikjeden med verdensomfattende laboratorier for framkalling og kopiering av bilder er borte. Den legendariske Kodachrome er det ikke lenger mulig å få kjøpt eller framkalt.

En Kodak Ektachrome 36 bilders lysbildefilm koster nesten 300,- kr. Det samme gjelder FujiFilm Velvia.

FujiFilm X100 har blitt standard tilbehør når jeg sykler rundt på Øvre Romerike. Kameraet har et fast objektiv på 23 mm. som tilsvarer en moderat vidvinkel på 35 mm. på fullformat kamera. Denne brennvidden er godt egnet for landskapsfotografering.

Bildene nedenfor er eksempler på motiver jeg har fanget på mine sykkelturer med mitt kjære FujiFilm kamera.

Fra Kringlerdalen: Panorama fra 3 eksponeringer.

Til slutt: Et par vinterbilder som ikke er tatt fra sykkelsetet:

Med Olympus E-3 til Røros

I juli 2008 tok jeg med mitt nyervervede Olympus E-3 kamera påmontert det svært gode Zuiko Digital 14-54 f. 2,8-35 zoomobjektivet. Dette er et robust og værtettet semiprofesjonelt kamera, som allikevel ikke slo an blant profesjonelle fotografer på grunn av den mindre sensoren og en oppløsning på 10 megapiksler.

Om Bergstaden Røros

Den første smeltehytta på Røros ble anlagt i 1646, to år etter at det første malmfunnet ble gjort og den første prøvedriften begynte i Rauhammaren i 1644. Røros Kobberverk regner 1644 som sitt startår. Rett utenfor Bergstaden ligger flere kjente gruver: Kongens gruve og Christianus Sextus gruve i nord, Storwartz gruve og Olavsgruva i nordøst. På grunn av ulønnsom drift ble gruvedriften nedlagt i 1977.

Bergstaden har bevart mye av sitt gamle preg, og fra 1920-årene av har Riksantikvaren arbeidet for å bevare sentrale partier av miljøet, blant annet ved fredning av en rekke enkeltbygg og anlegg. Hele bykjernen er nå vernet, med barokkirken («Bergstadens Ziir») fra 1784, og slagghaugene. Kirken, som er en av stedets få bygninger av stein, er en av landets største med 1800 sitteplasser.

I 1980 kom Bergstaden med på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv (List of World Heritage). Verdensarvområdet ble utvidet i 2010 for å omfatte en større del av «cirkumferensen», de omkringliggende bygdene som ble påvirket av virksomheten ved kobberverket. (Kilde: Store norske leksikon)

Om kameraet

Nettstedet DpReview testet kameraet og vurderte det blant annet slik (oversatt ved bruk av Google Tranlate): For å starte med de positive tingene; for den relativt lave prisen, tilbyr E-3 overbevisende og svært konkurransedyktige funksjoner, som for eksempel vippeskjermen, IS stabilisering av sensoren, SSWF støvfjerning, sprutsikkert kamerahus som er unikt på dette nivået. På papiret har Olympus E-3 levert på alle viktige funksjoner, og i hånden føles det godt balansert responsivt og bunnsolid.

E-3 er da et kamera som gir fantastiske resultater så lenge du holder deg innenfor komfortsonen. Takket være sensorens begrensninger, hvis du tøyer grensene (prøver å fange for stort dynamisk område, øker følsomheten i lite lys, prøver å gjengi de fineste detaljene i et motiv), begynner den å under-prestere sammenlignet med de beste av konkurrentene.

Mine erfaringer med kameraet samsvarer i stor grad med vurderingene som ble gjort av DpReview: Et bunnsolid kamera med gode objektiver som kunne brukes i all slags vær. Begrensningene knyttet til dynamisk omfang (ca. 10 EV ved ISO 100) gjorde det nødvendig å fotografere i RAW-format for å kunne få best mulige resultater.

Etter at jeg la ut mine bilder fra Røros, fikk jeg en henvendelse om bruk av bildet nedenfor i forbindelse med oppgradering av Coop Megabutikken på Røros.