Kategori: Historie

Det store hamskiftet er et begrep som blir brukt om den omfattende endringsprosessen Norge gikk gjennom på 1800-tallet. Å skifte ham, betyr å få et nytt, ytre kroppsdekke. Slanger skifter f. eks. huden flere ganger i løpet av livet. Begrepet «hamskifte» ble brukt av dikteren Inge Krokann da han skulle beskrive de store endringene som fant sted i det norske bondesamfunnet. På samme måte som dyra skiftet samfunnet ham og fikk et helt nytt «utseende».
På begynnelsen av 1800-tallet drev man et arbeidsintensivt landbruk i Norge med lite bruk av landbruksmaskiner, og det var mye arbeidskraft tilgjengelig i bygdenorge. Men utover på 1800-tallet kom det til omfattende endringer i det norske samfunnet – i jordbruket og i demografien. Mennesker som hadde vært vant til å leve av marken de bodde på, ble en del av en større økonomisk helhet. Nye typer redskaper og maskiner endret på gårdsdriften, og handelen mellom land og by økte. I tillegg kom jordskiftelover i 1827 og 1859 som gjorde at bøndene fikk samlet sine jordteiger og fikk dermed større hele stykker til å arbeide med, noe som forenklet arbeidet og gjorde det lettere for bruk av maskiner. Det store hamskiftet representerer det tidsrommet hvor Norge gikk fra å være et førindustrielt samfunn til å være et industrisamfunn, hvor man gikk fra naturalhusholdning til salgsjordbruk.
Ettersom gårdsdriften ble effektivisert, og det ble lønnsomt å avle opp livdyr og dyrke mark, var det ikke behov for husmenn og ekstra arbeidere i så stor grad lenger. Jordbruket ble en egen industri, og mengder av fattige og arbeidsledige folk vandret inn til byer og handelssteder for å skaffe seg et levebrød. Slik startet en sentralisering av det norske folk, og mekanisk industri gjorde sitt inntog. Behovet for nyere redskap på gårdene lå til grunn for produksjon av landbruksutstyr. Som en effekt av dette, begynte byene å vokse, og det ble større behov for produksjon av andre ting også, som spiker, sement og trevarer. Utenlandske investorer begynte også å se utviklingspotensialet i Norge, og investerte i ny industri. Industrialiseringen var i gang, og ordningen med husmenns ble avviklet.
Ringvirkningene var i gang, og samferdselen ble bygd ut. Tross den store utvandringen til Amerika, økte innbyggertallet i Norge drastisk. Bedre forståelse for hygiene, økt levealder og høyere overlevelsesprosent blant barn var faktorene som gjorde dette mulig.

(Kilde: Wikipedia)

På samme måte gjennomlever vi i dag et nytt hamskifte hvor mekanisk industri med produksjon av fysiske varer erstattes av nye forretningsmodeller basert på digitale tjenester.

Innen foto har det gitt seg slike utslag:

• Industrien knyttet til produksjon av film, kjemikalier og fotopapir er redusert til å bli et lite nisjemarked. Merkenavn som Kodak, Agfa og Ilford er ikke lenger dominerende i markedet. FujiFilm er et hederlig unntak som har klart å omstille seg fra film til digitale kamera.
• Den analoge tida innebar at forbrukerne sendte filmen til Fotoknudsen, Preus, Schröder eller Kodak for så å få papirbilder tilbake i posten.
• Noen av disse aktørene klarte å forlenge sin tid i markedet noe ved å tilby kundene å få printet ut bilder fra minnekort.
• Kombinasjonen av internett, smarttelefoner og facebook tok imidlertid innersvingen på de tradisjonelle forretningsmodellene da brukerne fant ut at det var like greit å ta bilder ved bruk av telefonen og sende dem direkte til venner og bekjente.

Hvordan reagerte kameraindustrien på dette?

• Kodak, som var en pioner innenfor digitale kamera, avskrev muligheten for at digitale bilder kunne får like god kvalitet som bilder basert på film. Vi vet hvordan det gikk.
• Olympus har prøvd å ri en nostalgisk bølge ved å lage digitale kamera basert seg på et design som skal vise slektskapet tilbake til de ikoniske kameraene som de produserte på 60- og 70-tallet. Dette retro-grepet har appell til kunder som husker tilbake til den analoge tida, men er kanskje ikke like relevant for nye kundegrupper.

Personlig har jeg tatt med meg den gamle arbeidsflyten fra den analoge tida, men mørkerommet er erstattet av bildebehandlingsprogram og blekkskriver. Jeg synes fortsatt at et godt bilde fortjener å bli skrevet ut på papir.