Olympus lanserte et kompaktkamera med fast optikk (27-110 mm 35 mm ekvivalent) i 2005. Jeg anskaffet dette som en erstatter for det kompakte Olympus Camedia C-50 Zoom. Årsaken til denne oppgradering var en sensor med flere megapiksler (7,1 kontra 5.0) samt at alle innstillinger kunne gjøres manuelt; blender og tid, ISO, fargebalanse med mer. Bildene kunne også lagres i tiff- eller RAW-format, noe jeg dessverre gjorde for liten bruk av. Jeg hadde ennå ikke forstått fordelen med å fotografere i RAW-format med de muligheter dette formatet gir for etterbehandling. I tillegg tok det svært lang tid å lagre bilder i RAW-format på minnekortet. Kameraet var stort og solid med en halvprofesjonell standard, men ikke direkte vakkert.
Kameraet ble med på flere turer til Bud og alle bildene i dette blogginnlegget er hentet fra dette vakre stedet.
Vågen i Bud: Juni 2006Fiskemottak i BudSjøbod på Holme utenfor BudNaturlig havn som gir vern mot storhavet.Beitelandskap.Det dukket opp en merkelig sky som ble etterfulgt av et forrykende uvær med kraftig vind og stormkast. Det var bare så vidt at fritidsfiskerne kom seg velberget i land.Men uvær blir erstattet med sol og blikkstille hav like fort etterpå.Gassterminalen på Aukra og Sunnmørsalpene i bakgrunnen.Frodig landskap ytterst mot havet.Vågen i Bud.Fiskebåt tilbake fra feltet.Sjøbod ved Kyststien.Oversiktsbilde tatt fra Gulberget.Prestegården med Skardsettinden i bakgrunnen.Gravkapell.Sjøboder.PlusCamp Bud juni 2005. Vår grønne Peugeot Boxer campingbil har fått plass i første rekke med utsikt rett mot storhavet.Blå stemning.Utsikt mot havet.
Tokina ble ansett for å lage gode «piratobjektiver» til analoge speilrefleks kamera.
På begynnelsen av 80-tallet gikk jeg til anskaffelse av et Tokina 28-70 zoomobjektiv til bruk sammen med mitt Olympus OM-20 speilrefleks kamera. Objektivet hadde et brennviddeomfang som gjorde det svært egnet for fotografering på utflukter og ferier. Bildene nedenfor er tatt fra en ferietur til Haramsøy sommeren 1993. I kameraet satt en FujiCrome diasfilm. Jeg brukte en Epson V600 fotoscanner for å digitalisere de analoge bildene.
Vi leide er lite hus ytterst på øya.Flott natur i Havgapet.Ulla fyr. Ulla fyr.
Etter å ha ligget 30 år i fotobaggen, tok jeg med meg objektivet til Nes strandhager for å se hvordan det fungerte på et moderne speilløst kamera. Jeg brukte et Sony A6000 kamera med en cropfaktor på 1,5, noe som innebar at brennvidden med denne kombinasjonen ble 42-105 mm.
Resultatene vises nedenfor:
Siste is i Glomma denne våren.Snart vår.Isflak på elva.Ustabilt vårvær.
Oppsummering:
Det var en positiv opplevelse å ta i bruk dette objektivet igjen. Det har ikke riktig den samme skarphet som moderne objektiver som er designet for digitale kamera, men har god kontrast og fargegjengivelse. Det anbefales å bruke blender 5,6 eller 8 for å få maksimal skarphet i bildet.
NB: Objektivet er helt manuelt slik at du må stille blender og fokusere uten noe hjelp fra kameraet. Det overføres heller ikke noen EXIF-data fra objektivet.
PS: Slike «piratobjektiver» fra uavhengige produsenter selges for en svært rimelig penge på eBay. Det kan, for enkelte typer fotografering, være et aktuelt alternativ til nye og kostbare objektiver.
Bildet over er en skjemdump fra Adobes RAW-konverter som viser med rød farge områder med utbrent høylys. Bildet er tatt med et Panasonic Panasonic Lumix DMC-L1 camera fra 2006. Kameraet har, i følge nettstedet DPreview et beskjedent dynamisk omfang på kun 8,5 EV.
Nedenfor er bildet gjengitt i *jpg-format rett fra kameraet:
Forgrunnen er relativt korrekt eksponert, men himmelen er helt utbrent.
Jeg tar nå alle bilder i såkalt RAW-format som gir meg en mulighet til å korrigere høylys og skyggepartier slik at de gjengis naturlig og med detaljer. I dette tilfellet var det umulig å hente ut noe særlig informasjon fra skyene på himmelen, slik at løsningen ble å beskjære bildet ganske kraftig:
Jeg har klart å hente ut noe informasjon i de lyse partiene, men himmelen virker unaturlig og forstyrrer derved helhetsinntrykket av bildet.
I følge teorien bør et fotografisk medium (film- eller digitalkamera) kunne gjengi et dynamisk omfang på minst 10 EV for å kunne gjengi kontrastrike motiver på en god måte. Grafen under viser et utvalg av kameraer fra perioden 2006-2020. Jeg har mest erfaring med kameraer med 4:3 bildebrikker. De tidlige utgavene av disse hadde problemer knyttet til det dynamiske omfanget. Nettstedet DXOmark har systematisk testet et stort antall kameraer i markedet over flere år. Grafen viser at de tidligste modellene fra Panasonic og Olympus hadde problemer med å klare et dynamisk omfang på 10 EV. I følge tester fra DPReview, klarte verken Olympus E-410 eller E-3 å oppnå 10 EV.
Hasselblad, Nikon og Sony scorer alle svært godt når det gjelder dynamisk omfang. Nyere modeller fra Panasonic og Olympus har fått betraktelige forbedringer.
Imidlertid har utviklingen gått framover slik at man på nyere kamera har fått redusert problemet med utbrente høylys og gjengrodde skygger. I tillegg er det et stort framskritt av man ved bruk av speilløse kamera kan se i søkeren hvordan bildet blir gjengitt og at man derved kan korrigere eksponeringen for at resultatet skal bli best mulig. Uansett vil jeg sterkt anbefale å lagre bildene i RAW-format for å kunne korrigere høylys, skyggepartier og eksponering i etterkant.
Det maksimale dynamiske omfang fås når bildet blir tatt ved kameraets laveste ISO. Når ISO-verdien skrus opp, vil det oppstå støy og dårligere fargegjengivelse. DXOmark har derved brukt begrepet «anstendig bildekvalitet» for å angi hvor høyt man kan skru opp ISO-verdien på knyttet til disse parameterne:
Signal-til-støy-forhold (Høy ISO gir mer digital støy)
Dynamisk omfang (Høy ISO gir et lavere dynamisk omfang med utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier)
Fargedybde (Høy ISO gir lavere fargemetning og et noe møkkete helhetsinntrykk)
Moderne kameraer fra Hasselblad, Nikon og Sony tåler godt ISO-verdier på 3000 eller mer og fortsatt ha en «anstendig bildekvalitet». Ved bruk av eldre kamera fra Olympus og Panasonic bør man unngå å bruke høyere ISO-verdier enn 400.
Kameraer med brikke i 4:3 formatet er blitt kritisert for dårlig dynamisk omfang og svake egenskaper i dårlig lys. Større bildebrikker gir gjennomgående bedre resultater selv om det er forskjeller mellom de ulike kameramerkene. Imidlertid blir også 4:3-kameraene stadig bedre og de har et fortrinn med gode løsninger for bildestabilisering slik at man kan bruke lengre lukkertid for å unngå høye ISO-verdier. I tillegg har Panasonic og Olympus et stort utvalg av gode og lyssterke objektiver uten at disse «koster skjorta».
PS: For oss som har erfaring med analog fotografering, er sammenhengen mellom høy ISO-verdi og bildekvalitet et kjent fenomen. Film som skulle gi klare og fine bilder hadde gjerne 50-100 ISO. Raskere filmer – opp mot 400 ISO – ga markant grovere kornstruktur og redusert dynamisk omfang. Mange «presset» den velkjente Kodak Tri-X fra 400 ISO til 800 ISO eller mer. Resultatet var betydelig økning i kornstørrelsen og et redusert dynamisk omfang. Når det gjelder diasfilm husker jeg GAF 500 ISO som ga grovt korn og en lite attraktiv fargegjengivelse sammenlignet med Kodacrome-filmen som var på beskjedne 64 ISO. Perfeksjonister kunne i tillegg velge å bruke mellom-format kameraer med 6*6 eller 6*7 cm filmformat for å få perfekte bilder (eksempelvis Hasselblad). Det formatet på digitale kameraer som i dag kalles «fullformat» ble jo på den tiden betegnet som «småbildefilm».
En svært enkel konstruksjon. Her er avstanden satt på «hyperfocal distance» som skal gi relativ skarpe bilder fra nærområdet til uendelig.
Dette kombinerte objektiv og linsedeksel er det billigste objektiv du kan kjøpe til Olympus kameraer. Det kom på markedet i 2012.
Det har en fast blender på 8 og må fokuseres manuelt ved bruk av en enkel spak. Det overføres ingen EXIF-data fra objektivet til kameraet.
Bildet illustrerer bruk av hyperfocal avstandsinnstilling hvor kamereaet i gamle dager ble forhånds-fokusert til ca. 3-5 meter for å få maksimal dybdeskarphet dersom et motiv plutselig dukket opp for fotografen.
Bildene i denne artikkelen er tatt med et Olympus Pen E-P2 som kom på markedet i 2009. Kameraet fikk gode resultater på tester, men det ble påpekt av det hadde relativ dårlig dynamisk omfang, noe som kunne medføre utbrente høylys og gjengrodde skyggepartier.
Fotonettstedet DPReview konkluderer slik etter å ha testet objektivet (min noe frie oversettelse):
Olympus Body Cap Lens 15mm f8 er ikke en type objektiv som noen gang kommer til å gjøre det bra på tekniske tester, eller tilfredsstille fotografer som etterstreber bilder med fine detaljer eller skrive dem ut i store formater. Bildekvaliteten det produserer kan ikke samsvare med verken en «kit-zoom», eller den lille Panasonic Lumix G 14mm F2.5 ASPH «pannekake objektivet». Dette kommer vel ikke som en overraskelse, gitt enkelheten i optikken med små dimensjoner og 3 linseelementer samt prisen på ca. 600,- kr.
Det 15mm tilbyr, er imidlertid muligheten til å gjøre et Micro Four Thirds-kamera til en kompakt pakke som er «skuddklart» ved bruk av én spake, og ta bilder som er gode nok for sosiale media, eller som grunnlag for videre manipulering, for eksempel med filtre i kameraet eller redigeringsprogrammer. Det vil absolutt ikke appellere til alle, men fotografer som er i stand til å akseptere, og til og med utnytte begrensningene, kan finne at det er et nyttig og interessant konsept.
På slutten av dagen hadde testeren hos DPReview opplevd glede av å fotografere med objektivet på grunn av enkelheten det bidrar til i prosessen og dets naturlige samspill med Olympus sine Art Filter. Micro Four Thirds-brukere som ønsker å teste ut noe annet i sin fotografering, kan gjøre verre ting enn å prøve dette objektivet.
Jeg er enig med DPReview i at å fotografere med dette objektivet bringer meg inn i en annen modus og kanskje fokuserer på en annen type bilder som passer til dette objektivets særegenheter og svakheter:
lav oppløsning – mindre skarphet
kontrastfattig sammenlignet med andre objektiver
sterk vinjettering i kantene – ca. 1,5 blendersteg
til tider noe «sær» gjengivelse av farger
man må «tenke gammeldags» ved at fokusering må skje manuelt
Summen av dette blir at bildene blir mer like de analoge bildene vi fikk tilbake på papir fra laboratoriene i gamle dager. Alle bildene er tatt i RAW-format og bearbeidet i PhotoShop Elements.
Fra NordbytjernetFra NordbytjernetFra NordbytjernetFra NordbytjernetGlomma i februar 2022.Glomma i februar 2022.Glomma i februar 2022.Glomma i februar 2022.Mikrokosmos: Delta på strandkanten.
Jeg liker å teste ut gamle objektiver på digitale systemkameraer. Dette bildet er tatt på et Sony A6000 som har en APC-brikke med cropfaktor på 1,5 i forhold til det gamle filmformatet (såkalt «full frame» på den digitale sjargongen). For å få en bildevinkel på denne APC-brikken kombinerer jeg objektivet med en Metabones Speed Booster som reduserer brennvidden med en faktor på 0,7. Dette innebærer samtidig at lysstyrken øker med ett blendertrinn. Til dette opptaket brukte jeg et gammelt Vivitar 24 mm. vidvinkelobjektiv hvor jeg satte blenderåpningen til 5,6. Dette innebærer at bildet er tatt med en effektiv brennvidde på 24*1,5*0,7= ca. 25 mm. og blenderåpning 4,0.Når man bruker slike gamle objektiver på moderne kameraer må man fortsatt styre fokusering og blenderåpning manuelt. Det overføres ingen EXIF-data til kameraet og linsefeil (fortegning) blir ikke korrigert i kameraet. Slike gamle objektiver gir ikke den samme tekniske kvalitet som moderne optikk (kontrast og skarphet), men kan ha egenskaper (f.eks. fargegjengivelse) som skaper litt andre – mindre «klinisk» perfekte – resultater.
Noen av mine fotovenner liker best svart/hvite bilder og jeg har derfor konvertert dette bildet som har slike egenskaper at det også fungerer uten farger. PS: Jeg brukte programmet Silver Efex Pro og har lagt på et gulfilter i konverteringen for å gjøre himmelen mer dramatisk.
Krogens fotoblogg 