Maleri og fotografi kan gjerne sees på som nære slektninger – som søsken. Som mange har erfart i søskenflokker vil de etterligne hverandre, krangle og det vil være perioder av nært vennskap som avløses av sjalusi, misunnelse og løsrivelse.
Slik har på en måte også forholdet mellom maleri og fotografi utviklet seg etter at maleriet fikk en «lillebror» i form av bilder som kunne fokuseres og bevares ved hjelp av fotokjemiske prosesser for rundt 180 år siden. Den videre historie har det vært et symbiotisk elsk- / hatforhold mellom disse to måter å framstille bilder på.
Fotografen Kåre Kivijärvi var den første som ble antatt på Høstutstillingen, i 1971. Han banet dermed vei for at fotografer kunne bli akseptert som kunstnere og foto bli akseptert som kunstart i Norge.
For å gjengi perspektiv, proporsjoner og detaljer så virkelighetsnært som mulig, benyttet mange tegnere og malere et hjelpemiddel i form av en avtengnings-maskin som het «Camera obscura«. Ordet er latin og betyr mørkt rom eller hullkamera og er en enkel form for projeksjonsapparat. Innretningen består av et mørkt avlukke med et lite hull der lyset fra omgivelsene foran hullet slipper inn, og dermed avtegner seg som et opp-og-ned-vendt lysbilde på bakveggen inne i avlukket.
Slike innretninger ble tidligere brukt som hjelp for nøyaktig avtegning av utsnitt av den synlige virkeligheten, og danner grunnlag for episkopet og fotografiapparatet. Et fotoapparat kalles fremdeles «kamera», det vil si «kammer».
Fotografiapparatets inntreden skapte uro og debatt blant kunstnere publikum fordi det var en mye raskere og rimelig måte å framstille virkelighetstro bilder av personer, landskap og bygningsmiljøer enn maleriet. Bilder ble tilgjengelig for et bredere publikum enn malerier som i stor grad var forbeholdt en rik overklasse.
Fotografiet var gjerne ansett som et overfladisk medium uten kunstnerisk «sjel» og kraft. Det samme gjelder for øvrig de fleste nye uttrykksformer – teater var lenge en mer «høyverdig» kunstart enn film.
Enkelte fotografer utviklet derfor en retning innenfor fotohistorien som kalles piktorialisme. Disse fotografene søkte å heve fotografiet til kunst ved å hente inspirasjon fra malerkunsten.
Piktorialistene forsøkte å omgå kameraobjektivets tendens til å tegne virkeligheten for skarpt og inntrengende, og vektla komposisjon og estetiske hensyn framfor virkelighetsdokumentasjon. Piktorialismens bilder kjennetegnes av uskarphet, konturoppløsning og et mykt lys. For å oppnå de ønskede effekter kunne fotografen bruke filter på linsen, unngå å fokusere skarpt, og i tillegg manipulere bildene under framkalling og kopiering.
Fra slutten av 1920-tallet ble piktorialismen sterkt utfordret av modernismens estetikk, og ble av mange betraktet som en foreldet konvensjon. De hevdet at fotografiet kunne stå utmerket på egne bein.
Imidlertid ha har mange fotografer i senere perioder valgt å kopiere sine bilder på lerret – og gjerne med kostbar innramming – for å heve den kunstneriske og kommersielle verdi av bildene. Dette var en periode særlig populært når det gjeldt bryllupsbilder og bilder av små barn på saueskinnsfeller.
Mange vil hevde at maleriet er et holdbart kunstverk som beholder budskap kraft og farger gjennom århundrene. Fargefotografier har jo dessverre et rykte for at de raskt blekner og blir ødelagt og var derfor ikke er noe aktuelt investeringsobjekt for kunstsamlere. Bryllupsbilder i farger fra 70-tallet har mistet liv i samme fart som ekteskapene, mens tilsvarende bilder i svart/hvitt fra 30,- 40- og 50-årene har overlevd både ekteskap og involverte personer. Svart/hvitt har derfor hatt en større fotografisk verdi enn fargebilder – ekte foto er i svart og hvitt.
Øverst i denne bloggposten har jeg lagt inn et bilde av en robåt på Hersjøen i Ullensaker. Nedenfor har jeg etterbehandlet bildet ved hjelp av et program som heter «Dynamic Auto-Painter» Dette er et program som etterligner teknikker og fargepalletter fra kjente kunstnere innen maleriets historie. Bildet av båten nedenfor er gjengitt med pallett og penselstrøk som skal etterligne Claude Monet.
Så kan man spørre seg:
- Er dette et maleri? Nei, det er fortsatt et bilde som er fokusert gjennom et objektiv og festet til en digital brikke.
- Er dette et fotografi? Tja – svaret vil avhenge av hvem du spør. Noen vil si at dette er å ødelegge fotografiets styrke og integritet. Dette er ikke noe dedikerte fotografer bør beskjeftige seg med. Andre vil være mer åpne på at nye muligheter gir nye uttrykksformer basert på inspirasjon fra ulike kunstsjangre.
Det egentlige spørsmål er egentlig: Er sluttresultatet et godt bilde? Jeg vet ikke svaret…
Krogens fotoblogg 