09/09/2017 – Krogens fotoblogg

Digitale tider

Olympus c-50.jpg

Min digitale tidsalder startet i 2002 med innkjøp av et Olympus kompaktkamera – Camedia C50 ZOOM – som designmessig var en videreføring av Olympus sine populære filmbaserte kompakte kamera.

Designet var flott med børstet aluminium og et skyvbart objektivdeksel som beskyttet optikken. Dette er et kamerasegment som nå et fullstendig borte fra markedet etter at mobiltelefonene har erstattet lommekameraene.

Kameraet var helautomatisk, uten mulighet for å påvirke ISO og blits. Brikken var på 5 megapiksler (1 /1.8 tommer / 0.55 tommer), noe som er lite sammenlignet med dagens nye kamera og mobiltelefoner.

Her er et bilde jeg tok på Strinda i påsken 2002 (rett ut av kameraet):

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet er ikke spesielt bra, men jeg prøvde å framheve denne trønderske vårstemning ved bruk av PhotoShop Elements:

Trøndersk landskap analog

Bilder fra Roan

Roan29 copy

Skoleåret 1978/79 jobbet jeg i Roan kommune som ligger ytterst mot havet på Fosenhalvøya.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg var bitt av fotobasillen og gått til innkjøp av et Chinon CM-3 speilreflekskamera med tilhørende 35, 55 og 135 millimeter objektiver. Bildene ble i all hovedsak tatt med Kodachrome lysbildefilm. Jeg har senere scannet bilder fra denne samlingen ved bruk av ulike typer scannere. I de senere år har jeg brukt den Nikons dedikerte filmscanner Coolscan V.

Etter oppdatering av datamaskinen til Windows 10 fikk jeg ikke lenger kontakt med scanneren da Nikon ikke finner det hensiktsmessig å oppdatere driveren. Heldigvis fikk jeg lastet ned en alternativ driver fra nettet slik at jeg kan fortsette jobben med å scanne et rikholdig arkiv av negativer og lysbildefilm.

Bildene fra Roan kan du se i mitt album på flickr:

Analoge tider

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fotohistorien er, når det gjelder antall år, dominert av analoge kameraer hvor bildet blir eksponert på positiv eller negativ film som senere blir framkalt i mørkerom. Imidlertid blir det i dag produsert flere digitale bilder per år enn det samlede antall filmbaserte bilder som er tatt i løpet av fotografiets historie.

Analoge kamera og objektiv var basert på finmekanikk hvor alle funksjoner var mekanisk basert. Kameraet var ikke avhengig av strøm for å fungere (bortsett fra lysmåleren) og alle innstillinger av fokuspunkt, tid og blender måtte stilles inn manuelt. Å ta et bilde ble derfor en omstendelig prosess hvor fotografen måtte gjøre valg som påvirket det endelige resultat. Dersom du brukte Kodachrome film, gikk det gjerne 2-3 uker før du fikk se resultatet av fotograferingen.

I dag går det hele mye kjappere og fotografen får umiddelbar tilbakemelding på skjermen om bildet ble slik det var tenkt. Mobiltelefoner og kamera er i dag også små datamaskiner som korrigerer og «sminker» bildene slik produsentene tror brukerne setter pris på.

Allikevel er det mange fotografer (også unge) som er fascinert av gammelt utstyr og gamle teknikker. De gamle objektivene («Legacy glass») fra Leica, Zeiss, Nikon, Canon, Olympus med flere har fått et «second life» ved at de nå kan brukes i kombinasjon med de mest avanserte digitalkamera.

Fotografen må igjen bruke mer tid på hver eksponering, noe som forhåpentligvis kan føre til noe færre, men bedre bilder…

Selvportrett

Ullensaker kunstforenings fotogruppe har gjennom sesongen tema som medlemmene skal jobbe med. I sesongen 2016/17 var ett av temaene «selvportrett». Dette var en utfordrende oppgave for mange, da amatørfotografer ofte trives bedre bak enn foran kameraet.

Bildet nedenfor er mitt svar på oppgaven. Som det vises på bildet, er fotografen er noe preget av stundens alvor. Bildet er tatt ved bruk av en lang fjernutløser. Jeg så ikke selv hva som kom med på bildet og måtte derfor ta flere eksponeringer slik at jeg hadde noe å velge mellom. Bildet er tatt i naturlig lys fra store vinduer hvor lyset kommer inn fra høyre. Fargeskalaen er noe dempet i etterbehandlingen.

DSCF2547 mix

Selvportrett er en sjanger innen tegne- og malerkunst, forekommer også innenfor fotografi, der kunstneren portretterer seg selv. Det ble en ikke uvanlig foreteelse fra omkring 1500-tallet, og dyrkes fortsatt av enkelte kunstnere.

Selvportrettene kan variere fra enkle strektegninger til forseggjorte ateliermalerier. Noen kunstnere har satset på stemningsbeskrivelse mere enn på portrettlikhet – men de fleste inneholder elementer som gjør dem gjenkjennelige for andre.

Motiver for å lage selvportretter kan variere, men et nærliggende er at etter at speilet ble utviklet, var modellen alltid tilgjengelig. Reklame var et annet: kunden kunne se hva kunstneren var god for når det gjaldt å få fram likhet. Et tredje moment har trolig vært å synliggjøre for seg selv og andre tidens gang, og egen utvikling som kunstner. Et fjerde kan ha vært å synliggjøre seg selv for ettertiden, noe som også gir en enkel forklaring på hvorfor enkelte kunstnere har malt seg selv inn som statister i malerier av flere sjangre.

Der finnes mange kjente selvportretter. Albrecht Dürers er velkjente. Rembrandt er kjent for flere fra forskjellige livsstadier. Edvard Munch laget flere, hvor den aldrende Munch med klokke og seng er det mest kjente. Også Odd Nerdrum har laget selvportretter, men bare ett som ble omstridt. Den finske maleren Helene Schjerfbeck lagde flere sterke selvportrett gjennom et langt kunstnerliv. (Kilde: Wikipedia)

I dag er vel den fotografiske sjangeren selvportrett dominert av såkalte «selfies».