Kategori: Tekniske tema

Hvor mange megapiksler trenger du egentlig?

Kunder på jakt etter nytt fotoapparat eller mobiltelefon får hele tiden informasjon om hvor mange megapiksler det nye produktet  har – dess flere dess bedre!

Som eksempel reklamerer Telenor for siste utgave av Apple iPhone: «Den avanserte kamerateknologien i iPhone 8 tar bildene dine til nye høyder. 12 MP kamera, raskere sensor, optisk bildestabilisering og nytt fargefilter er noe av det du kan glede deg over.»

OLYMPUS DIGITAL CAMERABildet over, som viser Statoilbygget på Rotvoll, er tatt med mitt første digitale kamera i april 2002. Det var et kompaktkamera fra Olympus, Camedia C50 ZOOM, som var utstyrt med en sensor på 5 megapiksler, mindre en halvparten av den nye iPhone 8.

Hvor mange piksler du trenger, avhenger av hva du skal bruke bildene til:

  • Dersom bildene kun skal brukes til distribusjon i sosiale media på nettet, kan det være greit å vite at en sensor på 3,7 MP er tilstrekkelig til å fylle hele skjermen på en datamaskin hvor oppløsningen er satt til 2650 *  1440.
  • For fotografer som ønsker å skrive ut bilder på papir stilles det høyere krav til antall piksler i sensoren – men hvor ofte skriver du ut bilder?
  • Dersom du skal skrive ut et bilde i svært god kvalitet, settes skriveren til en oppløsning på 300 DPI (punkter per tomme). Bildet fra Rotvoll fyller derved en bildeflate på 22 * 16 cm dersom det skrives ut i denne kvaliteten.

Basert på utskrift i beste kvalitet – antall piksler i bildet er identisk med antallet punkter som printes på papiret – vil de ulike papirstørrelser kreve dette antall megapiksler fra sensoren:

  • A4: (210*297 mm.) 8,7 MP
  • A3: (297*420 mm.) 17,4 MP
  • A2: (420*594 mm.) 34,8 MP
  • A1: (594*841 mm.) 69,6 MP
  • A0: (841*1198 mm.) 139,5 MP

Imidlertid er det noe som heter resizing (ved bruk av interpolering) av bilder i de fleste bildebehandlingsprogram.

Hvis bildet inneholder for få piksler i forhold til ønsket størrelse og kvalitet på utskriften, kan du forstørre bildet ditt ved å:

  1. Beskjære bildet slik at det stemmer med proporsjonene på arket hvor bildet skal printes.
  2. Endre bildestørrelsen slik at antallet piksler horisontalt og vertikalt samsvarer med størrelsen på arket ved 300 dpi. Bildet blir da interpolert, det vil si at bildebehandlingsprogrammet lager nye piksler som det «dytter» inn mellom de eksisterende pikslene. På denne måten forstørres bildet, og det får piksler nok til å trykkes i ønsket format.

PS 1: Hvor mye et bilde kan forstørres ved bruk av interpolering avhenger av kvaliteten på det originale bildet, men hvis du forstørrer med 50% bør det gå bra…

PS 2: Kravet til oppløsning avhenger av avstanden fra betrakter til bilde. Jeg fikk trykket ut et bilde på 8 meter fra en original fil på 10 MP. Men da hang bildet som et banner høyt under taket på Mega Røros…

P1010502 copy

 

 

 

Om eksponering av bilder

P2090027 copy.jpg

Før automatiske og digitale kamera gjorde sitt inntog på markedet, var det vanlig at det lå et lite ark inne i filmpakningen som viste hvilke kombinasjoner av lukkertid og blender man skulle bruke under ulike lysforhold. Tabellen under viser et eksempel for en film på 200 ISO.

Det var, særlig ved bruk av lysbildefilm, viktig å eksponere korrekt for å få med detaljer i høylys og skygger. Filmens hastighet (ISO) kunne i prinsippet ikke endres, men mange fotografer brukte allikevel å «presse» Kodak sin TRI-X svarthvitt film over ISO-verdien på 400 ved å framkalle den på alternative måter. Dette var vanlig blant pressefotografer som var avhengige av å ta bilder i dårlig opplyste omgivelser.

Daylight-Exposure-Table-for-ISO-200-Print-Film.jpg

Med dagens digitale kamera og mobiltelefoner skjer dette automatisk uten av fotografen behøver å tenke på innstilling av tid / blender / ISO. Digitale kamera og mobiltelefoner er utstyrt med stor datakraft som i de fleste tilfelle gjør de vellykkede valg (basert på gjenkjenning av motivtyper som portrett, landskap, makro osv.) av tid, blender og ISO på vegne av fotografen.

Men alle disse innstillinger påvirker det endelige resultat og kan derfor være nyttige å ha i bakhodet (eller helst i ryggmargen) når man er ute og fotograferer:

  • Valg av lukkertid er viktig hvis du skal få et skarpt bilde av bevegelige motiver: Motiver i stor fart krever gjerne lukkertider rundt 1/1000 sekund.
  • Blenderen påvirker dybdeskarpheten i bildet: Hvis du vil ha uskarp bakgrunn i et portrett må du kanskje bruke en blender rund 2,8. Hvis du derimot ønsker stor dybdeskarphet i en landskapsbilde, trenger du en blender rundt 11-16. Dersom du ønsker optimal skarphet i et bilde, både i senter og i hjørnene, presterer de fleste objektiver best med blender f5,6 – f8.
  • Valg av ISO påvirker det dynamiske omfang kameraet klarer å gjengi: Dess lavere ISO, dess høyere dynamisk kontrast.

I eksempelet over er det brukt en fast lukkertid mens blenderen er brukt for å påvirke lysmengden som treffer filmen.

Dersom fotografen ønsket å få mindre dybdeskarphet ved sterkt sollys, måtte han velge en større blenderåpning enn f11. Han hadde da disse alternativer:

  • 1/250 sekund lukkertid og blender 11
  • 1/500 sekund lukkertid og blender 8
  • 1/1000 sekund lukkertid og blender 5,6 (hvis kameraet hadde så kort lukkertid)
  • 1/2000 sekund og lukkertid 4 (mulig på de fleste digitale kamera, men mindre vanlig på filmbaserte kamera)
  • 1/4000 sekund og lukkertid 2,8 (i dag mulig på mange digitale kamera)
  • 1/8000 sekund og lukkertid 2,0 (mulig på noen digitale kamera)

Alle disse kombinasjoner av tid og blender gir den samme mengde lys som treffer filmen eller brikken og gir derved den samme eksponering.

Hva som skjer ved endring av blenderen ser du på illustrasjonen under:

fototips_06_-_blender_illustrasjon

 

Dynamisk omfang

Dersom du har prøvd å fange vakre soloppganger eller solnedganger ved hjelp at et kamera, kan det hende at du har blitt skuffet. Enten har de fine skyene på himmelen blitt vasket ut, eller så har detaljer i forgrunnen blitt helt svarte. Dette skyldes at våre øyne kan fange inn et større dynamisk omfang enn det kameraene har klart.

Kameraets kapasitet for å gjengi det dynamiske omfang i et motiv er vist i illustrasjonen under; snø i solskinn kan bli helt hvit uten konturer, mens skyggepartier kan gro igjen og bli helt svarte uten detaljer:

dynamisk omfang

Øynene våre kan se et omfang på mer enn 10 EV-trinn (eksponeringstrinn) og mer enn 20 EV-trinn hvis vi tar med i betraktning hva øyet kan se når pupillen åpner og lukker seg for å tilpasse seg til lyset.  Hvert trinn svarer til en fordobling i lysintensitet.

Imidlertid har mange kameraer (og mobiltelefoner) bare vært i stand til å takle et sted mellom 5 og 9 EV-trinn.

Et godt kamera bør kunne gjengi et dynamisk omfang på mer enn 10 EV-trinn for at vi skal bli fornøyd med resultatet når vi fotograferer motiver med store kontraster mellom lyse og mørke partier, men høyere EV-tall dess bedre.

Mange, inkludert det en gang så store firmaet Kodak, har hevdet at digitale brikker ikke kunne gjengi et like stort dynamisk omfang og like naturtro gjengivelse av motivet som tradisjonell film.

Det er hevdet at den berømte filmen Kodachrome kunne gjengi et dynamisk omfang på hele 12 EV-trinn. Jeg kan ikke gå god for dette, men har erfart at du må ha en god skanner og mye tålmodighet for å digitalisere lysbildefilm slik at resultatet blir like bra som fra et moderne digitalkamera.

Nettstedet DXOmark tester jevnlig kvalitet og ytelse på nye kamera og har en database hvor alle testresultater er lagret:

https://www.dxomark.com/best-cameras-under-59200-dollars

DXO.jpg

Jeg har, fra denne databasen, sjekket ut noen kameraer fra Olympus og sammenlignet dem med Nikon D180 som er blant de aller beste kameraer som er testet hos DXOmark.

Kamera
Lansering
Megapiksler
Sensorstørrelse
Nikon D810 (kamera for proffer og avanserte amatører)
2014
36,4
Fullformat (tilsvarer 135 mm. småbildefilm)
Olympus E-410 (amatørkamera)
2007
10,4
Four Thirds
Olympus E-3 (proff-kamera)
2007
10,4
Four Thirds
Olympus Pen EP2 (retro design-kamera)
2009
12,6
(Micro) Four Thirds
Olympus OM-D E-M5 (amatørkamera)
2012
16,1
(Micro) Four Thirds
Olympus OM-D E-M1 (proff-kamera)
2013
16,1
(Micro) Four Thirds
Olympus Pen-F (retro design-kamera)
2016
20,3
(Micro) Four Thirds

Det har vært en etablert sannhet at det er en direkte sammenheng mellom sensorstørrelse og dynamisk omfang. Kameraene fra Olympus, som har en mindre brikke, har gjennomgående scoret dårligere når det gjelder å gjengi motiver med store kontraster.

  • Nikon D810 kan gjengi et dynamisk omfang på hele 14,8 når kameraets ISO-verdi er satt til 64 (samme ISO som Kodachrome). Kameraet kan gjengi  et dynamisk omfang på 12 EV, eller mer, ved ISO-verdier opp til 800. Kameraet klarer å gjengi 10 EV dynamisk omfang helt opp til 3200 ISO. Brikken i dette kameraet er produsert av Sony og brukes også i deres fullformat kameraer.
  • Olympus E-410, som ble lansert i 2007, klarer å gjengi et dynamisk omfang på 10 dersom kameraet settes til ISO 100. Bruk av høyere ISO-verdier vil gi dårligere kvalitet på bildene.
  •  Olympus E-3, som også ble lansert i 2007, klarer å gjengi et dynamisk omfang på 10,5 dersom kameraet settes til ISO 100, mens det allerede ved ISO 200 synker til 9,5.
  • Olympus Pen EP2 ble lansert i 2009 og hadde et marginalt bedre dynamisk omfang enn tidligere modeller.
  • I 2012 ble Olympus OM-D E-M5 lansert med en nyutviklet brikke. Den klarte å gjengi et dynamisk omfang på 12,3 EV ved ISO 200. Dette kameraet klarte å gjengi 10 EV helt opp til ISO 1600.
  • Olympus OMD E-M1, lansert i 2013,  hadde marginalt bedre dynamisk omfang enn forgjengeren  E-M5.
  • Olympus Pen-F ble lansert i 2016 med et retro design som viste slektskapet tilbake til de berømte PEN filmbaserte halvformats-kameraene. Pikselantallet ble økt til 20 mb, mens det dynamiske omfang ble marginalt bedre. Kameraet klarer å gjengi 10 EV dynamisk omfang opp til ISO 1600.

Oppsummering

Dagens digitalkamera klarer å gjengi et dynamisk omfang som klart er like bra og bedre enn det man klarte med filmbaserte kamera. Imidlertid reduseres det dynamiske omfang med økt ISO-verdi og man bør bruke lavest mulig ISO for å få best mulig dynamikk i bildet.

Fullformats bildebrikker fra Sony gir et fantastisk dynamisk omfang ved ISO 64-100, men jeg ble overrasket over at de mindre brikkene til Olympus nå klarer å tette gapet mot fullformat når ISO-verdiene overstiger 400.

PS1: For å få maksimalt dynamisk omfang fra brikkene forutsettes det at du fotograferer i RAW-format og «framkaller» bildene i en RAW-konverter. Dette er et omfattende tema som kanskje kan bli behandlet i en senere blogg.

PS2: Det er utviklet dataprogrammer, som både brukes i fotoapparatet / mobiltelefonen og ved etterbehandling i bildebehandlingsprogrammer eller apper, som øker det dynamiske omfanget til såkalt High Dynamic Range (HDR). Resultatene kan i beste fall bli mer slik motivet slik det oppfattes av øyet og hjernen, men i verste fall virke helt unaturlige. Kanskje mer om dette også i en senere blogg…

Eksempel på bilde hvor kameraet ikke klarer å gjengi motivets dynamiske omfang:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet over ble tatt med et Olympus E-400 kamera. Den lyse himmelen er relativt godt gjengitt med detaljer i skyene, mens snøen på tjernet er undereksponert og trærne er helt gjengrodd som et svart belte i bildet.

PS: Dersom jeg tilbake i 2007 hadde fotografert i RAW-format, hadde jeg kunnet hente mer dynamikk ut av dette motivet…

 

 

Maleri versus fotografi

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMaleri og fotografi kan gjerne sees på som nære slektninger – som søsken. Som mange har erfart i søskenflokker vil de etterligne hverandre, krangle og det vil være perioder av nært vennskap som avløses av sjalusi, misunnelse og løsrivelse.

Slik har på en måte også forholdet mellom maleri og fotografi utviklet seg etter at maleriet fikk en «lillebror» i form av bilder som kunne fokuseres og bevares ved hjelp av fotokjemiske prosesser for rundt 180 år siden. Den videre historie har det vært et symbiotisk elsk- / hatforhold mellom disse to måter å framstille bilder på.

Fotografen Kåre Kivijärvi var den første som ble antatt på Høstutstillingen, i 1971. Han banet dermed vei for at fotografer kunne bli akseptert som kunstnere og foto bli akseptert som kunstart i Norge.

For å gjengi perspektiv, proporsjoner og detaljer så virkelighetsnært som mulig, benyttet mange tegnere og malere et hjelpemiddel i form av en avtengnings-maskin som het «Camera obscura«. Ordet er latin og betyr mørkt rom eller hullkamera og er en enkel form for projeksjonsapparat. Innretningen består av et mørkt avlukke med et lite hull der lyset fra omgivelsene foran hullet slipper inn, og dermed avtegner seg som et opp-og-ned-vendt lysbilde på bakveggen inne i avlukket.

Slike innretninger ble tidligere brukt som hjelp for nøyaktig avtegning av utsnitt av den synlige virkeligheten, og danner grunnlag for episkopet og fotografiapparatet. Et fotoapparat kalles fremdeles «kamera», det vil si «kammer».

Fotografiapparatets inntreden skapte uro og debatt blant kunstnere publikum fordi det var en mye raskere og rimelig måte å framstille virkelighetstro bilder av personer, landskap og bygningsmiljøer enn maleriet.  Bilder ble tilgjengelig for et bredere publikum enn malerier som i stor grad var forbeholdt en rik overklasse.

Fotografiet var gjerne ansett som et overfladisk medium uten kunstnerisk «sjel» og kraft. Det samme gjelder for øvrig de fleste nye uttrykksformer – teater var lenge en mer «høyverdig» kunstart enn film.

Enkelte fotografer utviklet derfor en retning innenfor fotohistorien som kalles piktorialisme. Disse fotografene søkte å heve fotografiet til kunst ved å hente inspirasjon fra malerkunsten.

Piktorialistene forsøkte å omgå kameraobjektivets tendens til å tegne virkeligheten for skarpt og inntrengende, og vektla komposisjon og estetiske hensyn framfor virkelighetsdokumentasjon. Piktorialismens bilder kjennetegnes av uskarphet, konturoppløsning og et mykt lys. For å oppnå de ønskede effekter kunne fotografen bruke filter på linsen, unngå å fokusere skarpt, og i tillegg manipulere bildene under framkalling og kopiering.

Fra slutten av 1920-tallet ble piktorialismen sterkt utfordret av modernismens estetikk, og ble av mange betraktet som en foreldet konvensjon. De hevdet at fotografiet kunne stå utmerket på egne bein.

Imidlertid ha har mange fotografer i senere perioder valgt å kopiere sine bilder på lerret – og gjerne med kostbar innramming – for å heve den kunstneriske og kommersielle verdi av bildene. Dette var en periode særlig populært når det gjeldt bryllupsbilder og bilder av små barn på saueskinnsfeller.

Mange vil hevde at maleriet er et holdbart kunstverk som beholder budskap kraft og farger gjennom århundrene. Fargefotografier har jo dessverre et rykte for at de raskt blekner og blir ødelagt og var derfor ikke er noe aktuelt investeringsobjekt for kunstsamlere. Bryllupsbilder i farger fra 70-tallet har mistet liv i samme fart som ekteskapene, mens tilsvarende bilder i svart/hvitt fra 30,- 40- og 50-årene har overlevd både ekteskap og involverte personer. Svart/hvitt har derfor hatt en større fotografisk verdi enn fargebilder – ekte foto er i svart og hvitt.

Øverst i denne bloggposten har jeg lagt inn et bilde av en robåt på Hersjøen i Ullensaker. Nedenfor har jeg etterbehandlet bildet ved hjelp av et program som heter «Dynamic Auto-Painter» Dette er et program som etterligner teknikker og fargepalletter fra kjente kunstnere innen maleriets historie. Bildet av båten nedenfor er gjengitt med pallett og penselstrøk som skal etterligne Claude Monet.

Så kan man spørre seg:

  • Er dette et maleri? Nei, det er fortsatt et bilde som er fokusert gjennom et objektiv og festet til en digital brikke.
  • Er dette et fotografi? Tja – svaret vil avhenge av hvem du spør. Noen vil si at dette er å ødelegge fotografiets styrke og integritet. Dette er ikke noe dedikerte fotografer bør beskjeftige seg med. Andre vil være mer åpne på at nye muligheter gir nye uttrykksformer basert på inspirasjon fra ulike kunstsjangre.

Det egentlige spørsmål er egentlig: Er sluttresultatet et godt bilde? Jeg vet ikke svaret…

P8130005 copy_DAP_Monet.jpg

 

 

Bildebehandling

Bildet nedenfor, som ble tatt i Hugulia i juli 2017, er gjengitt slik det kom rett ut av mitt FujiFilm X-100 kamera:

DSCF2758

Bildet var lagret både i *.JPG- og *.RAW-format. NB: RAW-filene har ulik betegnelse på de ulike typer kamera. På mitt FujiFilm kamera heter de *.RAF.

Dette bildet ble åpnet i Adobes raw-konverter som er innebygget i Photoshop Elements. I raw-konverteren ble fargebalanse, fargemetning eksponering og kontrast justert før bildet ble overført til videre bearbeiding i bildebehandlingsprogrammet.

I bildebehandlingsprogrammet bruker jeg Color Efex Pro plug-in modul med ulike filter for å få et resultat som jeg synes jeg kan distribuere på nettet og eventuelt printe ut. I bildet nedenfor har jeg blant annet jukset litt ved å legge på effekten av polarisasjonsfilter i etterkant. Det gjør himmelen dypere blå og gir ekstra trykk til områder i bildet som domineres av varme farger.

DSCF2758 copy.jpg

NB: Hvis du har et nytt kamera og en litt eldre utgave av bildebehandlingsprogram, kan det hende at raw-konverteren ikke klarer å laste inn raw-filen. Dette problemet kan løses ved å laste ned gratis Adobe DNG Converter fra Adobes hjemmeside. Dette programmet konverterer de aller fleste raw-format til Adobes egen raw-standard: *.dng. Disse filene kan åpnes via de fleste bildebehandlingsprogram.