Maleri versus fotografi

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMaleri og fotografi kan gjerne sees på som nære slektninger – som søsken. Som mange har erfart i søskenflokker vil de etterligne hverandre, krangle og det vil være perioder av nært vennskap som avløses av sjalusi, misunnelse og løsrivelse.

Slik har på en måte også forholdet mellom maleri og fotografi utviklet seg etter at maleriet fikk en «lillebror» i form av bilder som kunne fokuseres og bevares ved hjelp av fotokjemiske prosesser for rundt 180 år siden. Den videre historie har det vært et symbiotisk elsk- / hatforhold mellom disse to måter å framstille bilder på.

Fotografen Kåre Kivijärvi var den første som ble antatt på Høstutstillingen, i 1971. Han banet dermed vei for at fotografer kunne bli akseptert som kunstnere og foto bli akseptert som kunstart i Norge.

For å gjengi perspektiv, proporsjoner og detaljer så virkelighetsnært som mulig, benyttet mange tegnere og malere et hjelpemiddel i form av en avtengnings-maskin som het «Camera obscura«. Ordet er latin og betyr mørkt rom eller hullkamera og er en enkel form for projeksjonsapparat. Innretningen består av et mørkt avlukke med et lite hull der lyset fra omgivelsene foran hullet slipper inn, og dermed avtegner seg som et opp-og-ned-vendt lysbilde på bakveggen inne i avlukket.

Slike innretninger ble tidligere brukt som hjelp for nøyaktig avtegning av utsnitt av den synlige virkeligheten, og danner grunnlag for episkopet og fotografiapparatet. Et fotoapparat kalles fremdeles «kamera», det vil si «kammer».

Fotografiapparatets inntreden skapte uro og debatt blant kunstnere publikum fordi det var en mye raskere og rimelig måte å framstille virkelighetstro bilder av personer, landskap og bygningsmiljøer enn maleriet.  Bilder ble tilgjengelig for et bredere publikum enn malerier som i stor grad var forbeholdt en rik overklasse.

Fotografiet var gjerne ansett som et overfladisk medium uten kunstnerisk «sjel» og kraft. Det samme gjelder for øvrig de fleste nye uttrykksformer – teater var lenge en mer «høyverdig» kunstart enn film.

Enkelte fotografer utviklet derfor en retning innenfor fotohistorien som kalles piktorialisme. Disse fotografene søkte å heve fotografiet til kunst ved å hente inspirasjon fra malerkunsten.

Piktorialistene forsøkte å omgå kameraobjektivets tendens til å tegne virkeligheten for skarpt og inntrengende, og vektla komposisjon og estetiske hensyn framfor virkelighetsdokumentasjon. Piktorialismens bilder kjennetegnes av uskarphet, konturoppløsning og et mykt lys. For å oppnå de ønskede effekter kunne fotografen bruke filter på linsen, unngå å fokusere skarpt, og i tillegg manipulere bildene under framkalling og kopiering.

Fra slutten av 1920-tallet ble piktorialismen sterkt utfordret av modernismens estetikk, og ble av mange betraktet som en foreldet konvensjon. De hevdet at fotografiet kunne stå utmerket på egne bein.

Imidlertid ha har mange fotografer i senere perioder valgt å kopiere sine bilder på lerret – og gjerne med kostbar innramming – for å heve den kunstneriske og kommersielle verdi av bildene. Dette var en periode særlig populært når det gjeldt bryllupsbilder og bilder av små barn på saueskinnsfeller.

Mange vil hevde at maleriet er et holdbart kunstverk som beholder budskap kraft og farger gjennom århundrene. Fargefotografier har jo dessverre et rykte for at de raskt blekner og blir ødelagt og var derfor ikke er noe aktuelt investeringsobjekt for kunstsamlere. Bryllupsbilder i farger fra 70-tallet har mistet liv i samme fart som ekteskapene, mens tilsvarende bilder i svart/hvitt fra 30,- 40- og 50-årene har overlevd både ekteskap og involverte personer. Svart/hvitt har derfor hatt en større fotografisk verdi enn fargebilder – ekte foto er i svart og hvitt.

Øverst i denne bloggposten har jeg lagt inn et bilde av en robåt på Hersjøen i Ullensaker. Nedenfor har jeg etterbehandlet bildet ved hjelp av et program som heter «Dynamic Auto-Painter» Dette er et program som etterligner teknikker og fargepalletter fra kjente kunstnere innen maleriets historie. Bildet av båten nedenfor er gjengitt med pallett og penselstrøk som skal etterligne Claude Monet.

Så kan man spørre seg:

  • Er dette et maleri? Nei, det er fortsatt et bilde som er fokusert gjennom et objektiv og festet til en digital brikke.
  • Er dette et fotografi? Tja – svaret vil avhenge av hvem du spør. Noen vil si at dette er å ødelegge fotografiets styrke og integritet. Dette er ikke noe dedikerte fotografer bør beskjeftige seg med. Andre vil være mer åpne på at nye muligheter gir nye uttrykksformer basert på inspirasjon fra ulike kunstsjangre.

Det egentlige spørsmål er egentlig: Er sluttresultatet et godt bilde? Jeg vet ikke svaret…

P8130005 copy_DAP_Monet.jpg

 

 

«Krogen» antatt på Romeriksutstillingen 2017

Den første Romeriksutstillingen ble arrangert i 1973. Siden 2001 har denne utstillingen vært arrangert i samarbeid mellom Lørenskog kunstforening og Ullensaker kunstforening. Det kan innleveres arbeider i kategoriene maleri – tegning – grafikk – foto – skulptur – tekstil og andre teknikker.

I de senere årene er det levert inn mer enn 400 arbeider for juryering. Juryen består av tre kunstnere utpekt av BOA – Bildende kunstnere i Oslo og Akershus. Ca. en fjerdedel av arbeidene finner veien gjennom nåløyet. Utstillingen har høy kvalitet, er variert, og byr på fine og spennende arbeider.

Åpning av Romeriksutstillingen 2017 er lørdag 23. september kl. 13 i Lørenskog Hus.

Kai Krog Halse, «Krogen», ble antatt med bildet  Schneider (Blue Hour #4) fra fotografier knyttet til albumet «Tvisyn»flickr:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Olympus C-7070 Wide Zoom

Olympus c-7070

Det er blitt med fotoapparater som med mobiltelefoner. Det kommer stadig nye modeller med bedre ytelse og flere finesser. Utskiftingstakten kan derfor bli stor.

I 2005 gikk jeg til anskaffelse av Olympus C-7070 Wide Zoom. Kameraet har ikke utskiftbar optikk, men kan allikevel ikke karakteriseres som et kompaktkamera til å ha med i lomma.

Dette kameraet har en brikke på 7,1 megapiksler, men selve bildebrikken er liten (1/1.8 tomme – se plansjen under). Størrelsen på brikken er en viktig faktor for bildekvaliteten:

  • Store brikker gir mulighet for større dynamisk omfang; dvs. at de klarer bedre å gjengi detaljer både i lyse og mørke partier i bildet.
  • Store brikker har gjerne større mulighet til høye ISO-verdier slik at det går an å fotografere uten bruk av blits og stativ når det er lite lys – både inne og ute.
  • Små brikker gir større dybdeskarphet; dvs. det skarpe området går fra ganske nært til uendelig. Imidlertid er det vanskeligere å ta bilder med uskarp bakgrunn (f,eks. portretter) når kameraet har en liten bildebrikke.

Ulike brikkestørrelser vises på plansjen under:

camera-sensor-size-12

Plansjen viser at den brikkestørrelsen som heter «Full Frame» tilsvarer det såkalte småbildeformatet på filmbaserte fotoapparat. Denne type brikker finnes i de dyreste modellene fra Nikon, Canon og Sony, samt Leica og Pentax. Markedsgrunnlaget for denne type kamera er i hovedsak profesjonelle fotografer og ivrige amatører (med tykk lommebok). For å utnytte disse kameraene optimalt trengs det kostbare og tunge objektiver. Til kamera med mindre brikkestørrelse kan det lages mindre og lettere objektiver.

Øvrige kamera – og mobiltelefoner – fra disse og andre produsenter er utstyrt med mindre brikker som allikevel kan også gi helt utmerket resultat ved utskrift i store formater. Det synes å være en trend at markedsledende fabrikanter som Nikon og Sony nå satser på kamera med høy kvalitet (og pris) basert på 1 toms bildebrikker.

Olympus C7070 Wide Zoom er meget solid bygget og har gode muligheter for manuelle innstillinger. Bildene kan lagres både i .JPG– og .RAW-format. RAW-formatet kan betraktes som et film negativ som kan «fremkalles» på ulike måter. Da jeg kjøpte kameraet brukte jeg dessverre i for liten grad de mulighetene som lå i raw-filene. Én grunn til det var at lagringen på brikken tok svært lang tid, den andre var at jeg ikke kunne nok om mulighetene som raw-filene gir for å gjengi detaljer i mørke og lyse partier.

Bildet fra Bud (under) er blant de første jeg tok med dette kameraet. Dessverre ble det kun lagret som .jpg-fil som kameraet komprimerte litt for mye.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Digitale tider

Olympus c-50.jpg

Min digitale tidsalder startet i 2002 med innkjøp av et Olympus kompaktkameraCamedia C50 ZOOM – som designmessig var en videreføring av Olympus sine populære filmbaserte kompakte kamera.

Designet var flott med børstet aluminium og et skyvbart objektivdeksel som beskyttet optikken. Dette er et kamerasegment som nå et fullstendig borte fra markedet etter at mobiltelefonene har erstattet lommekameraene.

Kameraet var helautomatisk, uten mulighet for å påvirke ISO og blits. Brikken var på 5 megapiksler (1 /1.8 tommer / 0.55 tommer), noe som er lite sammenlignet med dagens nye kamera og mobiltelefoner.

Her er et bilde jeg tok på Strinda i påsken 2002 (rett ut av kameraet):

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet er ikke spesielt bra, men jeg prøvde å framheve denne trønderske vårstemning ved bruk av PhotoShop Elements:

Trøndersk landskap analog

 

Analoge tider

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fotohistorien er, når det gjelder antall år, dominert av analoge kameraer hvor bildet blir eksponert på positiv eller negativ film som senere blir framkalt i mørkerom. Imidlertid blir det i dag produsert flere digitale bilder per år enn det samlede antall filmbaserte bilder som er tatt i løpet av fotografiets historie.

Analoge kamera og objektiv var basert på finmekanikk hvor alle funksjoner var mekanisk basert. Kameraet var ikke avhengig av strøm for å fungere (bortsett fra lysmåleren) og alle innstillinger av fokuspunkt, tid og blender måtte stilles inn manuelt. Å ta et bilde ble derfor en omstendelig prosess hvor fotografen måtte gjøre valg som påvirket det endelige resultat. Dersom du brukte Kodachrome film, gikk det gjerne 2-3 uker før du fikk se resultatet av fotograferingen.

I dag går det hele mye kjappere og fotografen får umiddelbar tilbakemelding på skjermen om bildet ble slik det var tenkt. Mobiltelefoner og kamera er i dag også små datamaskiner som korrigerer og «sminker» bildene slik produsentene tror brukerne setter pris på.

Allikevel er det mange fotografer (også unge) som er fascinert av gammelt utstyr og gamle teknikker. De gamle objektivene («Legacy glass») fra Leica, Zeiss, Nikon, Canon, Olympus med flere har fått et «second life» ved at de nå kan brukes i kombinasjon med de mest avanserte digitalkamera.

Fotografen må igjen bruke mer tid på hver eksponering, noe som forhåpentligvis kan føre til noe færre, men bedre bilder…